For noen dager siden presenterte vi redaksjonens felleskåring over årets beste spill.
Som alltid blir listen mer et tverrsnitt av favorittene til alle. Dermed synes vi det er gøy å også presentere våre personlige lister. Her får vi muligheten til å trekke frem fem spill (-ish) som har begeistret fra året.
Her er fire av våre skribenters personlige favoritter fra 2023:
Andreas Klebo-Espe:
The Light Brigade
Til tross for å ha eid PlayStation VR i en rekke år, har jeg aldri virkelig latt meg begeistre av teknologien. Beat Saber rager fortsatt høyt på listen over favorittopplevelser gjennom tidene, men ellers har VR-verdenen liksom ikke klart å fange meg. Det var før jeg snublet over The Light Brigade.
Spillet fra utvikler Funktronic Labs landet på PlayStation VR2 tidligere i år. Jeg kastet meg inn uten de helt store forventningene, og møtte en verden jeg knapt ønsket å forlate den neste uka. The Light Brigade er et skytespill med såkalte roguelike-elementer. Her skal man ta seg gjennom stadig vanskeligere områder, knerte stadig vanskeligere fiender, bekjempe siste sjefsfiende og så gjøre alt på nytt. Igjen og igjen til krampa tar deg.
Ikke bare er verdenen spennende og skytingen underholdende, men alt er bare skikkelig stilig. I The Light Brigade får jeg føle meg som en ekte John Wick, noe alle burde få oppleve minst én gang i livet.
Battlebit Remastered
Katastrofen Battlefield 2042 etterlot seg et stort Battlefield-formet hull i spillrotasjonen min. Flere skytespill kom nærme i 2023, men det som endelig fylte tomrommet var en liten pusling fra et utviklerteam på bare tre mennesker.
Battlebit Remastered er kanskje ikke så pent å se på, men fy søren så moro det er.
Her gjenskapes den ultimate Battlefield-opplevelsen, med opptil 254 spillere på ett kart. Enten du liker å kaste deg inn i det totale kaos på midten av kartet eller – som jeg foretrekker – å kjempe om nøkkelpunkter på utkanten av de største kampene, er mulighetene nærmest endeløse. Med haugevis av forskjellige våpen, kjøretøyer, klasser og kart er det alltid noe nytt å oppleve. Akkurat som i gode, gamle Battlefield finner man også knakende gode øyeblikk som fortsatt sitter i minnet flere måneder etter siste spilløkt.
Shadow Gambit: The Cursed Crew
Helt siden jeg spilte de gamle Commandos-spillene i min spede barndom, har sanntidstaktikk ligget veldig nært mitt hjerte. Sjangeren ble nesten glemt i mange år, helt til Mimimi Games pustet nytt liv i hele greia – først med Shadow Tactics og deretter Desperados 3. Jeg gledet meg derfor enormt til Shadow Gambit: The Cursed Crew, som skulle vise seg å bli bittersøtt av flere grunner.
Det nyeste spillet i sjangeren Mimimi forsøkte å omdøpe til «stealth strategy» – snikestrategi – ble også det siste. Studioet har nå stengt sine dører, og sjangeren går inn i en ny og usikker fremtid. Samtidig ble Shadow Gambit ikke helt den avskjeden jeg hadde håpet på, men opplevelsen tok likevel plass blant mine toppspill fra 2023.
Spillet byr velkjent sniking kombinert med overnaturlige pirater. To ting som på papiret ikke later til å passe sammen smeltet inn i noe skikkelig stilig, og da var det ikke så farlig at historien gikk seg vill flere ganger før den omsider kom i mål. Shadow Gambit klatrer neppe til topps som noen sjangerfavoritt, men nå som Mimimi-eventyret er over kommer jeg nok til å vende skuta tilbake til spillets farvann minst én eller to ganger til.
The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom
Etter fornøyelsen The Legend of Zelda: Breath of the Wild var spenningen i høygir for en oppfølger i år. Tears of the Kingdom har innfridd til de grader og så enda litt til, idet Nintendo trekker kanin etter kanin ut av den magiske hatten.
Det er liksom ikke grenser for hva Eiji Aonuma og kompani klarer å tyne ut av en en spillopplevelse jeg egentlig trodde jeg hadde sett før. Det virkelige kunststykket er imidlertid måten teamet har fått Tears of the Kingdom til å føles nytt og spennende, selv om jeg utforsker den samme verdenen med den samme Link.
Det er vel her jeg skal innrømme at jeg enda ikke har kommet i mål med spillet. Hvordan visa ender vet jeg derfor ikke, men akkurat som i forgjengeren føles det liksom som om selve reisen er mer spennende enn endepunktet. I jula gleder jeg meg derfor til å sette meg ned for å fortsette reisen, jakte på flere hemmeligheter og virkelig oppleve alt denne fantastiske verdenen har å by på.
Party Animals
Party Animals er nok et spill som egentlig ikke har noe på denne lista å gjøre. Det skulle nemlig ha vært på listen over favoritter fra 2020, da spillet først hektet sine klør i meg. Den herlige demoen jeg og vennegjengen spilte den gang skulle imidlertid trenge nesten tre år før den sto klar som fullverdig lansering. Det endelige produktet var knapt forskjellig fra det vi spilte i 2020, og det eneste som var nytt trakk helhetsopplevelsen ned. Med det sagt er Party Animals så uhyre morsomt at jeg ikke kunne utelate spillet fra årets liste.
Den helsprø Gangbeasts-opplevelsen blir på mange måter perfeksjonert i Party Animals. Her kler man seg ut som aldeles nusselige kosedyr og dæljer løs på hverandre av hjertens lyst. For å gjøre alt mye bedre, og samtidig verre, kjemper man også mot spillets fysikk. Det er nemlig svært så vanskelig å få kosedyrene til å gjøre som du vil, men av en eller annen grunn er det like morsomt å treffe kompisen med en springskalle som det er å seile hjelpeløst ut av kartet mens du febrilsk forsøker å få figuren din til å snu.
Jørgen Bordal Andersen:
Super Mario Bros. Wonder
Å se todimensjonal Mario komme tilbake i såpass god form var ikke noe jeg forventet fra dette spillåret, men jeg er veldig glad for at det skjedde. Jeg skal ikke påstå at New Super Mario-spillene var dårlige akkurat, men etter 4 spill i samme stilen begynte serien å bli noe tynnslitt. Derfor var det godt å se Nintendo eksperimentere litt med formelen igjen.
Ved første øyekast ser kanskje ikke Wonder kjempeannerledes ut fra tidligere spill, men man trenger ikke spille lenge før forbedringene begynner å merkes tydelig. Kontrollene i spillet sitter ekstremt godt, og variasjonen og kreativiteten i brettene gjør hele spillet til en fryd å spille gjennom. Jeg syns også musikken leverte på et overraskende høyt nivå her, med noen skikkelig fengende og gjenkjennelige melodier, og noen flotte nye vrier på de gamle slagerne.
Super Mario Bros. Wonder stiller med et imponerende variert nivådesign, artige hemmeligheter, og en ekstremt hyggelig presentasjon. Jeg tipper jeg ikke er den eneste i redaksjonen som har dette på topplista mi i år, og det er egentlig et spill man kan anbefale til hvem som helst.
Resident Evil 4 (2023)
For første gang i min skribentkarriere delte jeg ut en toppkarakter til et spill i år, og det føles riktig at den første tieren gikk til et spill i en serie som har hatt en viktig plass i livet mitt.
Nyversjonen av Resident Evil 4 leverte en komplett pakke med action, skrekk, tull og tøys som jeg beundrer noe voldsomt. Det finjusterte tempoet som originalversjonen var kjent for er justert et lite hakk for å ta høyde for de andre forbedringene i spillet, og kampsystemet flyter mer som et moderne actionspill. Det ivaretar likevel den herlige intensiteten vi var glad i.
Tonen har fått noen endringer her og der, men på noen måter passer den nye tonen egentlig bedre sammen med historien som fortelles. Hovedpersonene Leon og Ashley er bedre definerte rollefigurer denne gangen, og jeg tror de vil fungere mye bedre for spillere som opplever historien for første gang i denne formen.
For min del var originalversjonen av Resident Evil 4 alltid et av tidenes beste actionspill, og sånn sett trengte det kanskje ikke oppussingen på samme måte som de tidligere spillene i serien gjorde. For kontinuiteten sin del er det uansett gøy å ha en moderne utgave av spillet tilgjengelig på de nyeste konsollene. For meg var det et av årets aller største høydepunkter.
The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom
Gjensynet med den flotte verdenen fra Breath of the Wild overgikk forventningene mine på mange måter, og jeg tror det tok meg bortimot 120 timer å nå rulleteksten denne gangen. Jeg nøler ofte litt med å starte på lange spill, men Tears of the Kingdom ble helt altoppslukende i de ukene jeg brukte på det. Utforskingen av alle de nye sidene av kongeriket var artig nok i seg selv, men det som virkelig løftet spillet var alle nye verktøyene man fikk til disposisjon.
Den stilige fysikksimuleringen som lå i bunnen av Breath of the Wild når potensialet sitt på en helt annen måte i Tears of the Kingdom, men det er ikke bare der spillet gjør det bra. Hovedhistorien fungerer mye bedre enn i forgjengeren, det er drøssevis av artige sideoppdrag, og man kan bli aldeles avhengig av å samle på de mange ressursene som ligger skjult i den åpne verdenen. Jeg ser veldig varmt tilbake på min tid med Tears of the Kingdom.
Marvel's Spider-Man 2
Marvel's Spider-Man 2 var et av spillene jeg gledet meg mest til i år, og som forventet leverte det en finpusset og solid spillopplevelse. Insomniac har levert på et konsekvent høyt nivå denne konsollgenerasjonen, og dette var ikke noe unntak. Spider-Man 2 har storslåtte actionsekvenser, godt realiserte rollefigurer, og en nydelig videreføring av den velkjente svingningen fra forgjengerne. Historien når kanskje ikke helt opp til de samme høydene som forgjengeren, men for min del er det veldig lite annet å plukke på.
Grafikken er flott å se på, det flyter helt latterlig bra, og det du gjør i spillet er variert nok til at det holder seg underholdende hele veien. Selv om den åpne verdenen er at det mer tradisjonelle slaget er det ett eller annet med det som gjør at jeg bare må tilbake og fullføre alle sideaktivitetene i hvert område, og det kommer fra noen som egentlig foretrekker spillopplevelser av det mer lineære og regisserte slaget.
Alan Wake 2
På tampen av spillåret fikk vi et nytt spill fra selveste Remedy, og denne gangen har de kokt opp et kjærlighetsprosjekt uten like. Alan Wake 2 er et av de mest minneverdige skrekkspillene jeg har spilt på lenge. Det har kule overraskelser rundt hvert hjørne, og noen skikkelig spenningsladete sekvenser. Spillet er så kreativt og bra at det får Remedys tidligere spill til å blekne i forhold. Kampsystemet fungerer mye bedre, og etterforskningen i spillet er ordentlig stilig gjennomført.
Den todelte historien til Alan og Saga har mange høydepunkter, og i de siste timene av spillet følte jeg at jeg hadde opplevd noe helt unikt. Remedy tør å vise frem mer av særpreget sitt, og det gjør bare at hele puslespillet passer enda bedre sammen.
Referansene til Twin Peaks og andre ting var selvfølgelig også artig å se igjen, men det er bare en liten del av en svært godt gjennomført skrekkopplevelse.
Espen Jansen:
Hogwarts Legacy
Hogwarts Legacy er et spill som nesten umerkelig oppfyller alle ønsker og fantasier jeg har hatt knyttet til dette universet siden jeg først spilte De Vises Stein på PlayStation 1 for lenge, lenge siden.
Her har utviklerne på mesterlig vis klart å fange magien fra filmene, spillene og bøkene om Harry Potter, og det hele er iscenesatt som et overraskende velfungerende actioneventyr. Mest imponerende av alt er selvfølgelig den enorme, fargerike og levende verdenen, full av hemmeligheter og godsaker å spore opp. Samme hvor man snur seg inne på Galtvort er det noe som fanger oppmerksomheten, og det er vanskelig å legge spillet fra seg før man har oppdaget absolutt alt.
Selv de som ikke har noe nostalgisk forhold til opphavsmaterialet vil finne mye å like her, for dette er rett og slett et fantastisk univers å være en del av. Tiden formelig flyr av gårde, enten man utforsker langsbygda på sopelime, bombarderer kjeltringer med spektakulære trylleformler eller passer på magiske vesener i drivhuset sitt. Hogwarts Legacy er intet mindre enn et lite stykke spillmagi.
PowerWash Simulator
Til tross for å ha vært tilgjengelig i Early Access fra og med 2021, er det først i år vi som sogner til PlayStation har hatt mulighet til å sette klørne i PowerWash Simulator. Og jammen som jeg har satt klørne i det: Store deler av vårparten av året brukte jeg på å høyttrykkspyle alt fra brannbiler og campingvogner, til UFO-er og falleferdige fornøyelsesparker.
PowerWash Simulator er langt ifra årets mest actionfylte spill – mye av tiden bruker man på å velge hva slags såpe man skal bruke og å flytte på stiger for å nå utilgjengelige steder – men det er til gjengjeld det desidert mest avslappende.
Tiden jeg brukte, og fortsatt innimellom bruker når spillet slipper nye utvidelser, er utelukkende «zen». Det er det perfekte podkastspillet; en mulighet til å koble av en time i ny og ne, hvor man bare kan forsvinne inn i sin egen verden mens man polerer hagenisser og rensker takrenner til den store gullmedaljen.
HBOs The Last of Us
Det hører med til sjeldenhetene at jeg virkelig lar meg rive med av adaptasjoner av spill, men de siste årene har det blitt mer og mer stuerent å lage gode, polerte filmer og TV-serier basert på populære dataspill. Netflix' Arcane står nok fortsatt som den de facto beste adaptasjonen av noe spill foreløpig, men i år er det hovedsakelig HBOs tolkning av The Last of Us som har grepet godt tak i meg.
Særlig seriens første halvdel imponerer stort, hvor skaperne kombinerer et fengslende premiss og scener direkte hentet fra spillet, med helt nye ideer og friske måter å fortelle disse historiene på. Den tredje episoden står fortsatt som noe av det mest overraskende og skjellsettende jeg har sett på TV på lang, lang tid.
Dyktige skuespillere som elegant klarer å fange essensen av disse figurene er viktig for at den første sesongen av The Last of Us fungerer så godt som den gjør – jeg grugleder meg allerede til å se hvordan serieskaperne kommer til å takle de langt mer sprikende handlingsforløpene fra The Last of Us Part II.
Viewfinder
Viewfinder er et spill som er oppe og nikker sammen med noen av tidenes beste gåtespill, inkludert The Witness, Portal 2 og The Room. Det er intet mindre enn utrolig hvordan utviklerne klarer å vri og vende det relativt enkle premisset, hvor man bruker bilder og malerier som broer, dører og mystiske portaler til andre univers, til et konsept som underholder stort i de fem timene eventyret varer.
I likhet med de tidligere nevnte spillene, klarer Viewfinder kontinuerlig å fornye seg selv: Man bruker aldri for lang tid på én enkelt gåte eller ett enkelt konsept, og på denne måten lar man seg gradvis forføre på tvers av denne melankolske og fantasifulle reisen.
Hjernen får hele tiden noe nytt og spennende å bryne seg på, og det skader heller ikke at spillet har et nydelig minimalistisk design som lekent leder deg videre.
Dredge
Den siste plassen på de personlige listene er som vanlig den mest usikre, og i år sto det lenge mellom Jusant, Street Fighter 6, Tchia og Dredge. Det var til slutt sistnevnte som trakk det lengste strået, rett og slett fordi de drøyt ti timene jeg tilbragte som fisker og oppdager i Dredge bergtok meg fra start til slutt.
Spillet har en helt vanvittig stemning, og takket være meget god flyt og stor frihet til å utforske, satt jeg med en sitrende, unik følelse i kroppen gjennom store deler av eventyret. Man kastes hodestups ut i en mørk, mystisk og ubarmhjertig verden, og her holder utviklerne deg mer eller mindre fanget helt til du klarer å løse den Lovecraft-aktige gåten som ligger i sentrum av spillets univers.
Underveis bruker man mye tid på å fange fisk, lete etter skatter og oppgradere skuta si – svært enkle aktiviteter som samtidig er såpass godt designede at det er vanskelig å finne noe konkret å «ta» spillet for. Dredge funker rett og slett bare veldig godt.
Øystein Furevik:
Baldur's Gate III
Det bør ikkje kome som noko overrasking at Baldur's Gate III er årets beste spel her i huset. Ingen andre spel har lenka meg til skjermen med slik stor makt som Baldur's Gate III. Dette spelet har alt. Det har ei spanande verd, for det meste herlege karakterar, ei glitrande historie, flott musikk. Ikkje minst er det frykteleg moro og spanande å spele.
Å boltre seg i denne verda der ein får kjensla av at berre fantasien set grenser for kva ein kan gjere har vore årets absolutte høgdepunkt. Eg går sjeldan tilbake til spel eg har runda, og om eg gjer det er det vanlegvis fleire år seinare når spelet har festa seg som ein klassikar eg gjerne vil oppleve igjen. Ikkje Baldur's Gate III. Det første eg gjorde etter rulleteksten kom var å lage ny karakter, og det bør vel seie sitt. Mitt kanskje aller beste minne var då eg gav Gale ein high five og sende han tilbake den vegen han kom. Good riddance.
Super Mario Bros. Wonder
Det å blir far er vel det største ein mann kan oppleve i livet. På andreplass kjem det å vere far til ei jente som kjem springane inn døra etter barnehagen og entusiastisk spør «skal vi spele Mario Bros?». Litt dårleg uttale til tross, å spele Super Mario Wonder saman med fireåringen og sjå korleis ein liten skrott går frå å knapt forstå fram og tilbake, til å danse seg gjennom stadig større utfordringar har gjort mitt pappahjarte vanvittig stolt.
Sjølv utan ein unge som partner er Super Mario Wonder ei fantastisk oppleving. Eg har ikkje hatt det så moro med eit Mario-spel sidan Super Mario World. Det har alt. Fantastiske baner i fargerike og kreative miljø, herleg musikk, kule krefter, og halsbrekkande utfordringar. Nintendo er i fyr og flamme for tida, og eg tør nesten ikkje tenkje på kva deira neste påfunn blir.
Star Ocean: The Second Story R
Berre eit år etter det beste Star Ocean-spelet på lang, lang tid får vi eit nydeleg gjensyn med det som må vere lov å seie er det beste spelet i serien. Dette er eit spel som på mange måtar demonstrerer kor mykje betre mykje strengt tatt var før i tida. Sjølv om det er stort, omfattande og tidkrevjande er det likevel eit spel som går unna i eit heftig tempo. Du spring frå by til grotte og frå grotte til by medan du møter folk, samlar utstyr og byggjer opp krigarane dine.
Dette spelet er ein kavalkade i korleis ein skal gjere eit spel moro, og korleis ein skal få spelaren til å nyte livet. Mange moderne spel kastar gladeleg bort tida di med svulstig og sjølvhøgtidleg speldesign, men i Star Ocean: The Second Story R får ein utbytte av kvart sekund. Ingenting tar meir tid enn det treng, alt går i eit herleg tempo, og heile resia er frå start til slutt kjempemessig underhaldning. Skulle du ha mista litt trua på dei japanske rollespela, er dette den perfekte medisin.
Baten Kaitos I & II HD Remaster
Vi fekk endeleg eit gjensyn med to gamle og gløymde japanske rollespel denne hausten. Baten Kaitos er eit spel som ikkje heilt fekk den merksemda det fortente då det kom, ei heller frå meg. I åra som har gått sidan har spelet derimot vakse seg til å bli eit av mine favorittspel frå GameCube-eraen. Det at spelet no blei lansert i ei samlepakke saman med oppfølgjaren som aldri blei lansert i Europa var såleis temmeleg stort for min del.
Dette er to unike og annleis spel. I utgangspunktet snakkar vi om tradisjonelle japanske rollespel med prerendra bakgrunnar og turbaserte kampar. Ei heilt fantastisk historie og eit kortbasert kampsystem som gjer dei fleste andre kortbaserte spel til skamme skil det derimot frå sine likemenn. Utviklarane blei i seinare år kjende for å ha laga Xenoblade Chronicles-serien for Nintendo, men spør du meg er desse spela mange hakk over.
Exoprimal
Om vi hadde kåra årets raraste spel i staden for årets betse spel, hadde Exoprimal landa på toppen ganske så lett. Kort fortalt er Exoprimal eit lagbasert spel som handlar om å skyte så mange dinosaurar som mogleg før du går til åtak på det andre laget. Alt frå små raptorar til enorme tyrannosaurar veltar ut frå portalar i lufta og skapar eit kaosspel så spinnvillt at berre Capcom kunne fått det til.
Og dei fekk det til. Exoprimal er kanskje ikkje årest aller beste spel, men det er jammen ikkje mange spel eg har hatt meir moro med. Det har ei kjapp og utruleg underhaldande mølle der det er raskt å kome i gong, og moroa er umiddelbar. Du har eit mylder av kampdrakter å velje mellom, og mykje smågodt å låse opp via regelmessig speling. Exoprimal er eit slikt spel som verkeleg tydeleggjer kor lei eg er av at alt for mange spel gjer alt for mykje av det same.
