Tomb Raider står fortsatt sterkt hos mange spillere. Her blandes kamp, akrobatikk og gåteløsning til en herlig lapskaus. Slik er det også med Uncharted: Drake’s Fortune til PlayStation 3. I rollen som Nathan Drake får du servert et fantastisk eventyr om gamle skatter og mysterier, med legendariske El Dorado som den store, feite gulrota. Problemet for vår hovedperson er at en hel verden av slemminger også vil ha kloa i skatten, og alle er selvsagt bevæpnet til langt over tennene.

Gulljakt

Som vanlig er det ikke noe poeng for meg å avsløre for mye av historien. Det holder å si at den er spennende, intens og kanskje litt for kort, men med flere dramaturgiske høydepunkter. Som Nathan blir du med på en berg-og-dal-bane du sent vil glemme, du skal nemlig finne skatten forfar Sir Francis Drake var på jakt etter. Dessverre for deg er kriminelle gulljegere på det samme sporet, og slik blir det vold av. Balansen mellom kamper, utforskning og akrobatikk er det som gjør Uncharted såpass interessant at det fenger. Spillet byr deg opp til en herlig dans, der hver eneste ting du foretar deg blir gjort med et grådig blikk fremover.

Uforskningen i dette spillet er av det enkle slaget, noe som betyr at du aldri står fast over lengre tidsrom. Denne begrenser seg nemlig til å finne smarte veier opp for eksempel fjellvegger, eller å låse opp dører ved å trykke på en samling symboler i en viss rekkefølge. Disse forholdsvis enkle gåtene sørger for variasjon og bidrar til å skape en helhet – da gjør det nødvendigvis ikke så mye at man ikke må ha doktorgrad i spillgåteløsning for å komme seg videre.

En annen viktig bestanddel i Uncharted er akrobatikk. Nathan er nemlig minst like sprek som sin spillslektning Lara Croft. Her hoppes det fra «tre til tre» i beste Julius-stil, og jeg har flere ganger spurt meg selv om Nathan er en pent innpakket sjimpanse. Selv her er det imidlertid mulig å feile, og man får flere ganger hjerte i halsen og høy puls. Enkelte ganger henger du i løse luften, flere hundre meter over frådende bølger – da er du bare glad for å være med på eventyret som heter Uncharted.

Selv om flere av bevegelsene er skriptede animasjoner, føles det virkelig som at du har full kontroll over hva du foretar deg. Denne illusjonen er viktig for at akrobatikken ikke skal føles kunstig. Jeg savner likevel en litt større variasjon på de ulike brettene når det kommer til morsomme sprell, etter en liten stund blir disse seksjonene litt forutsigbare. Slik sett er ikke brettdesignet alltid like oppfinnsomt, og det kommer vel neppe som en overraskelse at spillet er relativt lineært.

I tillegg til å være apekatt og detektiv må du også ta rollen som soldat i Uncharted. Spillet er like mye et skytespill i tredje person, som et intenst actioneventyr. Nathan kan bære to skytevåpen og en håndfull håndgranater om gangen, og det er faktisk ganske magert når du oppdager at fiendene tydeligvis har hatt sitt lille private lemmenår. Det kryr av dem overalt! Nathan kan heldigvis bruke omgivelsene som dekning, og brettene legger godt til rette for at det lønner seg å tenke før man skyter. Selv umulige vinkler blir mulige ved at du kan endre hvilken hånd våpenet skal holdes i, og det er herlig å sende av gårde presise salver fra hjørner og bak kasser.

Skuddsikre skurker

Fiendene tar også unik skade av skuddene dine. En som blir truffet i foten får problemer med å gå, mens de som får en kule i hodet får konsentrasjonsproblemer (les: avgår med døden). Det er morsomt å se at fiendene faktisk hindres av sleivskudd i armer og bein, men jeg synes likevel de tåler alt for mye. Enkelte ganger er det som å pepre løs på Supermann, og du venter bare på at de skal løpe inn i en telefonkiosk og rive av seg antrekket til fordel for en blå trikot. Til gjengjeld er slemmingen langt mer sårbare i nærkamp, der enkle slag og kombinasjoner uskadeliggjør dem på et øyeblikk.

Fiendens kunstige intelligens er en stor pose med blanda drops. Som oftest er den helt grei. Dine motstandere gjemmer seg bak det de kan finne av skjulesteder, men deres forsøk på å dukke frem og skyte deg blir i overkant rytmisk – og dermed forutsigbart. Datahjernene briljerer også når de får en granat kastet mot seg, da forsvinner skurkene fort som bare det. Dessverre for dem selv sliter de mer med sine egne kast, og jeg har flere ganger opplevd at fiendene har tatt selvmord med deres egne granater. Jeg visste ikke at Al-Qaeda også drev med skattejakt.

Våpenutvalget er kanskje ikke enormt, men du får servert en god blanding av autentiske ildspyttere. Pistoler, automatvåpen og hagler kan rulleres på etter hvert som du finner dem, med de nevnte granatene som en fin bonus. Vær oppmerksom på at du bare kan ha med det en viss mengde ammunisjon, og hvis du sløser med kulene risikerer du rett og slett å gå tom. Dette er et svært lite hyggelig scenario med tanke på at det lurer fiender rundt annenhver sving.

Døden er nemlig uunngåelig i Uncharted, slemmingene er svært treffsikre med sine våpen. Etter hvert som du blir truffet av skudd blir skjermen gråere og gråere – et tegn på at livet suges ut av deg. Hvis du ikke kommer deg i dekning raskt er døden et faktum. Jeg liker at man ikke må forholde seg til en helsemåler og førstehjelpsskrin, selv om det enkelte ganger hadde kommet godt med å ha en bandasje eller to med seg på baklomma. Når du dør slipper du heldigvis å spille store deler av brettene om igjen, her autolagres det nemlig særs hyppig.

Full kontroll

Kontrollsystemet i dette spillet holder et høyt nivå. Det tar ikke langt tid før du føler at du virkelig styrer Nathan, du er hans herre og mester. Skytingen er presis, hopp og sprett en lek og bruken av Sixaxis subtil. Du kan blant annet styre banen til håndgranater og holde balansen på tømmerstokker med den bevegelsesfølsomme kontrollen. Utvikleren har dermed gjort Sixaxisen til et lite krydder, noe jeg mener er en smart løsning. Her fungerer nemlig de tradisjonelle kontrollmulighetene aller best.

Uncharted er et stykke vakker kunst, både teknisk og artistisk. De frodige brettene er fulle av herlig detaljer og vann du får lyst til å svømme naken rundt i. Du lukter nesten jungelen i dette spillet, det føles virkelig. Synsrekkevidden er helt fantastisk og gir inntrykk av at du beveger deg i en levende verden, ikke bare fra brett til brett. I kamper biter du deg merke i en fin fysikkmotor, og flotte eksplosjoner. Herlige mellomsekvenser bidrar til å skape driv i den spennende historien, og gir oss et forhold til persongalleriet. Dette er kanskje det peneste spillet så langt på PlayStation 3, og det eneste ankepunktet er at teksturene enkelte ganger tar et par sekunder å laste inn.

Lydbildet står heller ikke tilbake for noen av sine konkurrenter på konsollen. Stemmegivningen er troverdig og bunnsolid, selv om klisjeer dukker opp med jevne mellomrom. Bruken av sarkastisk humor er også god og poengtert, uten at den tipper over til latterlig. Miljølydene er mystiske og berikende, disse bidrar på samme måte som det visuelle til at du føler tilstedeværelsen på kroppen. Det hele toppes av nydelig musikk av høyeste kvalitet. Uncharted krever virkelig at du kobler til et skikkelig anlegg før du fyrer opp spillet.

Konklusjon

PlayStation 3 har fått sin konge. Uncharted: Drake’s Fortune er ikke perfekt, men herre min hatt for en underholdning det serverer. Som Nathan har jeg hatt hjertet i halsen så mange ganger at jeg har hatt problemer med å puste, og jeg har latt meg fange av den spennende og morsomme historien. Du beveger deg i et så spennende og vakkert landskap at kampene nesten blir et forstyrrende element, her vil du bare nyte og utforske. Akrobatikken er toppen av en herlig kransekake, dette er en perle for alle spillinteresserte. Likevel synes jeg Uncharted kunne vært enda litt lengre og variert, da kunne dette blitt en tidløs klassiker. Oppfølgeren kan uansett ikke komme fort nok!