Det er ikke rent få dataspill, filmer og andre kunstneriske verk som ender med at hovedpersonen segner stille om etter en lang kamp mot mørke og ondskap. De aller færreste begynner derimot med at man avgår med døden, og det er nettopp denne vrien som er med på å gjøre det nye indiespillet Hauntii så forfriskende og unikt.
Ja, i tillegg til de åpenbare likhetene med Nintendo-yndlingen Super Mario Odyssey selvfølgelig.
Snipp snapp snute
Hauntii begynner idet vi ankommer skjærsilden i skikkelsen til en sortkledd liten sjeleklump. Vi har nylig avgått med døden, men husker ikke hvordan vi døde, hvor vi kommer fra eller i det hele tatt hvem vi var.
Spillet bruker dette utgangspunktet til å fortelle en varm, men sparsommelig historie om liv og død og sånn.
Målet er å spore opp minner fra sitt tidligere liv, slik at man kan slå seg til ro med det som har vært og ta seg videre til det hinsidige. Minnene kommer i form av ulike stjernetegn som må fylles ut på nattehimmelen og byr på korte tilbakeblikk fra et innholdsrikt levnet. Tilbakeblikkene er alle enkelt utformet, men klarer både å favne bredt og stikke dypt nok til at dette er hendelser som nær sagt alle kan kjenne seg igjen i.
Særlig den første bølingen, med små, søte minner fra hovedpersonens barndom, treffer godt – jeg kjenner jeg får klump i halsen når jeg ser mobbing i klasserommet, støttende foreldre i akebakken og uskyldig kjærlighet i skolegården.
Fortellingen utvikler seg riktignok aldri veldig mye utover dette, og de hjertesukkene jeg føler tidlig i spillet får dessverre ikke veldig lange bein å gå på. Spillet innfrir aldri løftene om den enkle, litt Pixar-aktige magien det legges opp til tidlig på reisen.
Hauntiis aldeles nydelige musikk gjør riktignok mye for spillets emosjonelle slagkraft – både skogsjazz og himmelske pianonummer sitter løst – og dette alene kan være god grunn til å gi opplevelsen en sjanse.
I helvetes forgård
I praksis er dette et ganske annerledes spill, som fungerer mest som en litt utypisk stikkeskyter: Man løper rundt i skjærsilden og fyrer av ildkuler i retning både gjenferd og demoner, samtidig som man dukker unna innkommende angrep. Disse mekanikkene fungerer helt greit, men er hverken presise eller engasjerende nok i lengden til å nå opp til lignende spill.
Da er det godt at Hauntii har flere kort i ermet, og noe av det mest finurlige er evnen til å besitte både fiender og gjenstander, omtrent nøyaktig som i Super Mario Odyssey.
Ved å besitte ulike monstre kan man for eksempel bruke deres angrep mot andre fiender, og ulike sjelløse gjenstander har gjerne også flere forskjellige bruksområder. Man kan for eksempel besitte et grantre for å drysse magisk pollen som lyser opp den ellers mørke omverdenen, mens marmorsøyler kan rives over ende for å knuse motstandere.
Spillet har en del variasjon på tvers av de drøyt fem timene eventyret varer, uten at jeg noensinne får den samme «wow»-følelsen som i det tidligere nevnte Mario-spillet. Ingen av fiendene er spesielt avanserte, og gjenstandene man kan besitte er for det meste ganske alminnelige i sin natur – selv om både berg-og-dal-bane-vogner og lyskanoner er veldig hederlige unntak.
Tegnet i stjernene
Omtrent på samme måte lar jeg meg regelmessig fascinere av Hauntiis stilart, uten at jeg noensinne blir fullstendig forelsket i den tegnede grafikken av den grunn.
Hvert område man besøker har unike farger og virkemidler, og spillet veksler stadig mellom to og tre dimensjoner på spennende og kledelige måter. Resultatet er gjennomgående lekkert å se på, og det blir aldri kjedelig å lete etter stjerner skjult omkring i skjærsilden.
Mange av gåtene har også et litt typisk Mario-preg over seg, og selv om noen oppgaver preges av både upresis styring og grusomt irriterende sjekkpunkter, er det svært mange givende øyeblikk i Hauntii.
Konklusjon
Med en varm historie, stor variasjon og en helt unik stil, sniker Hauntii seg inn i rekken av koselige indiespill med masse å oppdage og mye rom for ettertanke.
Spillet famler noe når det kommer til det mekaniske, med tidvis upresis styring, intetsigende hjemsøking og et særs frustrerende helse- og sjekkpunktsystem. Kartet er også ganske ubrukelig, og alle disse små irritasjonsmomentene holder Hauntii litt tilbake sammenlignet med andre moderne «collect-a-thon»-spill.
Hauntii klarer likevel å begeistre gjennom friske ideer og en rekke kreative krumspring, og både musikk og fortellerteknikk røsker godt i hjerterota med ujevne mellomrom.
Hauntii er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S, Nintendo Switch og Windows.
