(Tokyo, Spillverket.no) Etter tre fulle dager på messegulvet i Makuhari følte vi at vi hadde sett alt som var å se der. Derfor la vi den siste dagen til Akihabara, Tokyos nerdedistrikt. Det sies at dersom du leter etter noe elektronisk eller spillrelatert og du ikke finner det i Akihabara, da finnes det ikke.
Det første som møtte oss da vi kom av toget i Akihabara var Club Sega. En arkadehall med seks etasjer fylt opp med spill i alle sjangere fra de klassiske fightingspillene, til rytmespill, mechwarrior-simulatorer og en egen etasje dedikert til å spille fotballmanagerspill. Her i Japan er det ikke bare tenåringer som koser seg på arkadehallen. Du kan gjerne støte på en aldrende forretningsmann i dress på vei hjem fra jobb som stikker innom for et par runder med Street Fighter.
De fleste arkademaskinene var satt opp mot en annen slik at man spilte mot den som satt direkte overfor seg. Vi spilte blant annet litt Soul Calibur og det ble ganske klart at det lønnet seg å være flink. Hvert spill kostet 100 yen, men det var bare taperen som måtte legge på mer penger for å få lov til å fortsette.
Etter å ha svidd av noen mynter her var det ut på gaten igjen for å lete etter skjulte skatter i alle de forvirrende små og store forretningene som utgjør denne bydelen. Gatene var like fulle av mennesker her som noe annet sted, og når du trakk deg inn i bakgatene var det ikke vanskelig å se hvor Ridley Scott trakk sin inspirasjon fra når han skulle filmatisere "Do Androids Dream of Electric Sheep?" (Blade Runner).
De fleste butikkene her var spesialforretninger som spesialiserte seg på sin egen bestemte nisje. Men det overhengende temaet for området var nerdekultur.
Er du ute etter t-skjorter finnes også dette i større kvanta. Du finner alt fra sære japanske motiver som forherliger eller latterliggjør katter, til spillrelaterte skjorter som varierer i obskurhetsgrad.
Ikke overraskende lever retrokulturen i spillmiljøet her i Japan i beste velgående. Bemerkelsesverdig mange butikker fokuserte primært på gamle og utdaterte spill og spillemaskiner. Her kan du virkelig gjøre et kupp eller fem.
Prisen på gamle spill var generelt ikke veldig avskrekkende. Men fant du noe som var over gjennomsnittlig sjeldent, kunne du være sikker på at selgeren var klar over dette og krevde betaling deretter.
En ting som ble klart ganske tidlig var at man måtte være litt forsiktig hvor man gikk. Grensene mellom hva som er beregnet for voksne og hva som passer bedre for barn er noe mer flytende her enn vi er vant med hjemme. I et kjøpesenter tok vi heisen opp til toppetasjen og det første vi så da heisdørene åpnet seg var en ung jente i truse og BH, og en gjeng middelaldrene menn som stod i kø for å fotografere henne. Det var visst ikke bare vi som ble satt ut, da synet av fem sjokkerte nordmenn tydelig gjorde "fotografene" noe utilfreds.
Etter at turen til Akihabara var over, var det på tide å ferdes tilbake til hotellet. Denne Tokyo-turen går mot slutten, og selv om det har vært veldig slitsomt ville jeg på ingen måte ha vært foruten. Los Angeles har sin "expo" og Tyskland sin "convention", etter dette oppholdet er det åpenbart hvorfor det her i Tokyo kalles "game show". Her har det vært festivitas fra første til siste stund og selv om mange slitne journalister sikkert er glad at det nå er over, har man like lyst til å komme tilbake også til neste år.
