Enkelte ganger stiller man seg svært tvilende til hva spillutviklere finner på. Segas Dreamcast var den første store konsollen som tenkte i retning av å ha et eget grensesnitt på selve kontrolleren. Konseptet tok aldri av, og det hele ble aldri sett på noe mer enn en enkel gimmick. Da Nintendo lanserte sin GameCube, kom det hele på et passende tidspunkt. Samtidig som Game Boy Advance tok markedet med storm, kunne Nintendo vise fram at de hadde tatt idéen flere steg videre. Den obligatoriske, håndholdte enheten kunne kobles opp mot konsollen og fungere som en ekstra, håndholdt skjerm. Gimmickfølelsen lå fortsatt latent, men enkelte begynte å ane at det kunne ligge muligheter i Nintendos kontinuerlige forsøk på nyskapning.
Mørke skygger lurer
The Legend of Zelda: Four Swords Adventure er kroneksemplet på at dette dreier seg om langt mer enn et billig triks for å selge flere Game Boy-enheter. Her brukes mulighetene som tilbys for alt de er verdt, og plutselig sitter vi med en helt ny spilltype i hendene. De fleste er godt kjent med Zelda-spillene, og den røde tråden er like kjent denne gang som tidligere. Et saftig eventyr for folk i alle aldre lokker oss med inn i Hyrules kriker og kroker, til et liv både på skyggesiden og i solens glade stråler. Syv unge, skjønne piker har blitt bortført i et forsøk på å redde byen fra den onde skumlingen Vaati, og Zelda er selvsagt blant disse. En skyggeversjon av helten selv, Link, dukker også opp, og dermed burde det være tydelig at eventyret vårt ikke nødvendigvis bare vil foregå i den synlige delen av lysspektrumet.
Alt dette høres jo fint og flott ut, men samtidig kan stort sett alle nikke gjenkjennende. Vi har hørt det før, vi har spilt det i mangfoldige timer og vi har grått våre modige tårer over at det hele endte lykkelig. Grunnen til at dette ikke er som å tråkke opp de gamle, godt kjente stiene på nytt er enkel. Du har med deg tre venner som gjør det sammen med deg. Dere er alle ute etter å redde prinsessen og halve kongeriket, og dere er sabla nødt til å samarbeide om dere skal ha noe håp om å klare strabasene. Hittil virker alt forholdsvis enkelt og ukomplisert, og du begynner allerede å se fram til et hyggelig samvær med dine bekjente i sene kvelder. Problemet er bare at det skal kun kåres en eneste vinner til slutt. Nemlig. Dere må alle samarbeide for å kunne klare å nå målet om å redde prinsessen og bringe fred og ro tilbake til Hyrule, men samtidig er det opp til hver enkelt person å vinne kappløpet om å være den største helten. La lekene starte!
Ressurskrevende
Det første, og garantert vanskeligste kravet til de som har lyst til å spille dette spillet, er at alle må ha en Game Boy Advance tilgjengelig. Dette kan virke hardt og brutalt, men det er nettopp denne koblingen som definerer spillopplevelsen. Du er enkelt og greit nødt til å ha en Game Boy Advance for hver spiller som skal være med, så her gjelder det å allerede ha et godt utvalg av hyggelige personer som er like spillinteresserte som deg i nærheten. Litt synd at det allerede har vært jul, ellers kunne du jo ha gitt en GBA SP til lillebror under regelen om at du måtte få låne den når kameratene dine kom på besøk. Frykt imidlertid ikke, konsentrasjonen av Game Boy Advance-maskiner stiger hele tiden i Norge, og i løpet av tiden framover blir det helt sikkert bare fler og fler. Med litt flaks blir dette spillet også den siste steinen på planken, og sørger for at flere tar i mot håndholdte konsoller med et stort smil.
Spillet foregår ved at Link er blitt splittet opp i fire ulike kopier av seg selv, hver i sin egen, spesielle farge. Avhengig av antall spillere som er med, styres disse karakterene av forskjellige spillere. Dersom fire interesserte melder sin ankomst, får dere en karakter hver å styre. Skulle det imidlertid være manko på personer, kan en eller to personer ta på seg ansvaret med å styre flere karakterer. Det er også mulig å spille igjennom spillet på egenhånd, både med og uten en Game Boy Advance tilgjengelig, men da forsvinner en del av poenget med spillet. Du bør med andre ord sørge for å ha en godt tilgjengelig venneflokk før du går til innkjøp av dette spillet.
Ventetid i bildekant
I tradisjonell eventyrstil kan deltagerene nå bevege seg rundt i Hyrule etter eget ønske. For at skjermbildet skal bevege seg videre til neste område, må alle de fire spillerene ta turen ut til samme bildekant. Deretter flytter man seg videre, og kameraet zoomer inn og ut etter hvert som personene er i nærheten av hverandre. Områdene er forholdsvis begrenset i størrelsen før man samler sammen troppene og sammen bevege seg videre til ukjent mark, noe som fungerer med både en positiv og en negativ undertone. For det første krever det samarbeid og engasjement, samtidig er det irriterende å måtte vente på sistemann som bare må sjekke hva som har gjemt seg under en stakkarslig gresstust. I et lystig lag på en sen kveld blir stemningen stadig bedre, og ordene begynner å hagle mellom det som er både medspillere og motstandere. Vi liker det, og lar oss stadig vekk engasjere mer og mer i spilleflyten.
Som i klassiske Zelda-spill er det mer enn nok oppgaver å løse her også, og enkelte er mer opplagte enn andre. Sammen finner man løsninger på gåter og hemmelige planer, og tar historien stadig vekk nærmere en løsning. Gåteløsing får en helt ny dimensjon når man rådslår seg mellom flere personer samtidig, og deltakerene foreslår stadig mer eksentriske løsninger. Skyggedelen spiller en sentral rolle i dette spillet, og ved hjelp av forskjellige portaler som er plassert rundt i verdenen kan man bevege seg mellom solsiden og skyggesiden av det glade liv. På denne måten kan man stadig vekk gjøre nye oppdagelser, komme over ting som kun eksisterer på den ene siden og løse stadig vanskeligere oppgaver. Fortsatt sitter kanskje de fleste igjen med følelsen av at de overhodet ikke har sett noe poeng med denne mye omtalte koblingen opp mot Game Boy Advance. Stemmer.
