HAMAR (Gamer.no): På Norwegian Game Conference 23. april holdt professor i rettsinformatikk Jon Bing det avsluttende foredraget under tittelen «Når kommer vi inn i fremtiden».
Det var med stor ro, humor, innsikt og en enorm pondus Jon Bing snakket, og publikum svarte med jevne bølger av latter. Når man har en så lang og spektakulær karriere bak seg som forfatter av titalls bøker, har fått nær talløse utmerkelser og holdt en rekke prestisjetunge verv verden over, snakker Jon Bing med en nesten uovertruffen tyngde og troverdighet når det gjelder informatikk og dataspill.
Jon Bing fortalte at han allerede i 1982 begynte å snakke om hvilke potensial dataspill hadde, da han den gang jobbet for OECD. Han har i mange tiår jevnlig opptrådt i norske medier som både drømmer, ekspert, rådgiver og sannsiger, så hans ansikt og forklarende stemme blir automatisk forbundet med teknologi og informatikk.
Sprekkfull av innsikt
Det var likevel først og fremst som forfatter at Jon Bing ønsket å adressere forsamlingen på Norwegian Game Conference, fordi – som han selv innrømmet – var hans kunnskap om moderne dataspill svært begrenset i forhold til mange av tilhørerne.
Jon Bing begynte å snakke om dataspills økende betydning som et kulturuttrykk, og deres naturlige potensial for dramaturgi og pedagogikk. Han savnet likevel fortsatt dataspillets Ibsen, som et åpenbart tegn på at potensialet i dag enda ikke ble utnyttet til sitt fulle.
I sitt vandrende, dype og underholdende foredrag rørte også Jon Bing ved forskjellige rettslige aspekter som begynte å komme til syne i dataspill og deres virtuelle verdener. Hvordan utviklere av massive onlinespill hadde blitt dømt i en rettssak til å gjenopprette virtuelle gjenstander en spiller hadde blitt frastjålet av en hacker.
Han nevnte også hvordan Qiu Chengwei fra Shanghai drepte sin venn Zhu Caoyuan i virkeligheten fordi Zhu hadde solgt Qius «Dragesverd» på eBay. Det spesielle med denne saken var ikke at et mord ble begått etter en krangel om en verdifull gjenstand, men at dette «Dragesverdet» kun var en virtuell gjenstand i et massivt onlinespill. Jon Bing mente derfor at hva som skjedde i spill allerede var en del av virkeligheten.
Hvordan integrere teknologien inn i kroppen?
Det var nå Jon Bings foredrag virkelig tok av.
– Det er ingen vesentlig forskjell på å se ut av et vindu eller inn på en skjerm, forklarer Bing.
Han snakket om hvordan det er opplevelsen som teller når det gjelder om noe er virkelig eller ikke. Hvordan alt består av glidende overganger, og hvordan svært mange allerede levde i sine egne fantasiverdener helt uten hjelp av teknologien.
– Det er ingen vesentlig forskjell på å se ut av et vindu eller inn på en skjerm.
Jon Bing, professor i rettsinformatikk
Jon Bing la så ut på et korstog for å integrere teknologien inn i menneskekroppen, så vi ikke lengre trengte å sitte foran datamaskiner eller holde mobiltelefoner i handa.
Han snakket om hvordan det ikke var noe problem å operere mikrobrikker, høytalere, mikrofoner eller små tastatur med trådløse sendere inn i menneskekroppen, slik at vi selv kunne fungere som en mobiltelefon. Det store spørsmålet var hvordan vi skulle løse problemet med skjermen.
Jon Bing hadde her stor tiltro til en teknologi som heter Virtual Retina Display, hvor netthinna blir brukt som en slags monitor og hvor det hele utspiller seg for brukeren som en virtuell skjerm som svever rett foran hans øyne.
Så utstyrt med en svevende skjerm foran øynene, en mikrofon ved halsen for å fange vibrasjonene i strupehodet og en høyttaler bak hvert øre for å få stereo, lå nå neste utfordring i å kunne føle det virtuelle. Jon Bing mente dette kunne være mulig en med en hydraulisk datahanske med sitt eget mikroklima. Med en slik hanske kunne det være mulig å føle hvordan det var å ta på og føle det virtuelle.
Få smaken på det virtuelle
Vi så alle for oss hva som var mulig med alt dette utstyret integrert, samlet og tilpasset når Jon Bing fortalte oss en historie om et virtuelt eple. Med en svevende skjerm foran øynene kunne vi se eplehagen som den skulle være virkelig. Vi kunne høre suset av vinden i trærne. Vi kunne ta tak i eplet med datahansken og føle hvordan det var å ta på det. Så kunne vi stramme grepet og plukke det virtuelle eplet. Nå var tiden moden for å ta en bit, og den virkelige smaken av et eple kunne vi få fra en liten slange i munnen som gav oss eplesaft.
Jon Bing snakket videre om hvordan slik teknologi kunne bli brukt i for eksempel operasjoner, hvor det ville være betryggende at legene hadde skåret i haugevis av virtuelle mennesker før de forsøkte seg på de virkelige, eller hvordan konferanser og møter kunne gjøres mye enklere hvis alle kun behøvde å være tilstede i en virtuell verden med en selvvalgt projeksjon av seg selv som representant.
– Det kan bli litt av et sjokk når folk kommer på julebordet og alle får se hvordan de andre virkelig ser ut, forteller Jon Bing til rungende latter.
Bli gammel i en drømmeverden
Det siste eksempelet Jon Bing lot tilhørere ta del i var hans fortelling om hvordan hans egen tilværelse på et gamlehjem kanskje kunne bli. I stedet for å ha egne rom trengte beboerne kun små skuffer å ligge i, siden det meste av hva de skulle foreta seg kunne skje virtuelt.
Utstyrt med en forbedret versjon av datahansken, til noe som ble en heldekkende kroppsdrakt, eller med andre ord en kjeledress som virkelig hadde muligheten til å leve opp til sitt navn i full forstand, og med et grensesnitt med fullstendig innlevelse ved hjelp av et «Virtual Retina Display», som ikke bare viste bilder men som også var interaktivt, kunne det meste være mulig.
– Det kan bli litt av et sjokk når folk kommer på julebordet og alle får se hvordan de andre virkelig ser ut.
Jon Bing, professor i rettsinformatikk
Ved hjelp av den interaktive virtuelle skjermen kunne Jon Bing på det imaginære gamlehjemmet nå utføre valg ved å se på visse deler av skjermen og deretter dobbeltblunke for å gå videre. Selv om han i virkeligheten kun lå i sin egen lille skuff kunne han for eksempel velge å ta en tur til Lanzarote, velge å se ut som en hvilken som helst filmskuespiller, dobbeltblunke for å dukke opp på stranda og for første gang i sitt liv sprade rundt i en rød tangatruse.
På stranda kunne han møte en ung og vakker blondine, og de kunne ta seg en god drink sammen ved baren og nyte solnedgangen, selv om Jon Bings skjønne følgesvenn kanskje var enkefru Olga Hanssen på 88 som lå i naboskuffen.
Det var på dette tidspunktet at Jon Bing spurte seg selv og oss alle om vi trodde han ville blitt glad hvis sykepleieren på dette tidspunktet kom og trakk han ut av skuffen for å si at ettermiddagskaffen var klar på fellesrommet?
Viktige konsekvenser
I avslutningen på hans morsomme, interessante og tankevekkende foredrag advarte likevel Jon Bing mot en overdrevet virkelighetsflukt, siden han mente alle hadde et ansvar for det samfunnet de levde i. Han mente at det virtuelle kunne gi virkeligheten sårt tiltrengt konkurranse, slik at den også kanskje kunne bli bedre i fremtiden.
Etter foredraget fikk vi anledning til å stille Bing et par spørsmål:
– Det virtuelle er som en roman – alt er mulig. Det er kun brukergrensesnittet som er forskjellig.
Jon Bing, professor i rettsinformatikk
– Den kjente slovenske filosofen Slavoj Zizek mener at mennesker kan være friere i det virtuelle til å vise hvem de er enn i virkeligheten. Hva mener du er forskjellen på det virkelige og det virtuelle?
– Etter mitt syn er det ingen forskjell på det virkelige og det virtuelle. Det virtuelle er som en roman - alt er mulig. Det er kun brukergrensesnittet som er forskjellig. Det er graden av interaktivitet som er avgjørende.
– Med sin voksende viktighet, har dataspill også et økende ansvar for å lære, opplyse og inspirere spillere?
– Ideologien og politikken har sin plass i de virtuelle verdenene. Samfunnet har en rolle å spille når det gjelder å spre kunnskap og opplæring. Alle typer virtuelle verdener har sin plass. Både de som fokuserer på fantasier og underholdning eller de som fokuserer på læring.
