Selv 12 år etter spillets offisielle lansering, står The Stanley Parable igjen som et av de mest forunderlige og finurlige, men også mest unike eventyrspill i moderne tid. Gjennom sin lek med form og filosofi, klarte spillutvikler Davey Wreden (med god hjelp av William Pugh) å vekke både tanker og følelser som var litt utenom det vanlige for spill på den tiden.
Wredens nyeste spill, Wanderstop, er også av det underlige slaget. Til tross for å by på en rekke tilsvarende unike og tankevekkende øyeblikk, mangler spillet også litt av den samme magien som utviklerens foregående prosjekter.
Frykten for å miste seg selv
Men det begynner likevel bra — Wanderstop treffer klokkerent når det allerede i løpet av en håndfull minutter setter tonen for hele resten av eventyret.
Her kastes vi inn i rollen som den ambisiøse Alta, en skarpsindig ungfole som så lenge hun kan huske har hatt ett mål: å bli en uslåelig kriger. Hun har trent, trent og trent i alle år, og lenge var hun nettopp det, uslåelig; best i verden; en urokkelig ener som høvlet over alle motstandere som turte å møte henne i tvekamp.
Men en dag sier det brått stopp — hun går på sitt første tap. «Men da er det bare å trene mer», tenker hun. «Bli enda bedre». Og hun går til med nytt mot. Men så taper hun igjen. Og igjen. Er det noe galt med henne? Hvorfor vil ikke kroppen lystre?
Det er her Wanderstop virkelig begynner, idet Alta legger ut på en pilegrimsreise for å finne ut hvordan hun kan «bli seg selv igjen».
Det slår henne aldri at hun kanskje bare må roe ned. Ikke før hun ikke lenger er i stand til å bære sverdet sitt; ikke før hun svimer av mens hun beinflyr gjennom en dunkel skog; ikke før hun våkner opp i en lysning, sittende ved siden av brumlebassen Boro.
En svært forenklet Animal Crossing
Boro driver en testue her, midt i hjertet av skogen. Han er godlynt og litt enkel, men godlynt og enkelt er antagelig akkurat det Alta trenger for å innse at hun er nødt til å slappe av. Slenge beina på bordet med en kopp te.
Og hvis hun vil gjøre nytte for seg mens hun restituerer, kan hun alltids bidra ved å drive testua. Her forvandler spillet seg brått til et litt annerledes «kosespill», hvor man i beste Animal Crossing-stil skal man luke ugress, hente vann i bekken og plante frø.
Ingen av disse aktivitetene er like forseggjorte eller tidkrevende som i andre spill i sjangeren — planter spirer på få sekunder, man har tilnærmet ubegrenset med ressurser, og rent praktisk kreves det ingen omfattende planlegging.
Den neste fasen av spillet er derimot litt mer detaljpreget: Når frøene først vokser til, kan de mange fargerike plantene nemlig foredles og brukes til å lage te til de som tar turen innom skogsholtet. Noen kunder har få kriterier og lar deg eksperimentere litt på egenhånd, mens andre har en lang smørbrødliste du må følge for at de skal bli fornøyd.
Når man først har skaffet seg alt man trenger – inkludert teblader, planter og diverse godsaker – kan man begynne kokkeleringen. Selve prosessen er ikke fryktelig avansert, men samtidig nøysom nok til at man føler en viss tyngde der man vrir og vender seg rundt en forvokst og fantastisk glasskolbe i midten av lysningen.
Man må blant annet holde inne en snor for å fylle på vann, hamre på «X» for å blåse liv i flammene til vannet koker, rote i ryggsekken for å finne fram til riktig ingrediens og beregne rett for å unngå at miksturen renner over. Heller ikke her kan man gjøre veldig mye feil, men det er likevel tilfredsstillende når man føler man begynner å mestre prosessen.
Fire firkantede forretningsmenn, fortapt
Tekokingen er derimot ikke hovedfokuset i Wanderstop, men i stedet et påskudd for å utforske Altas liv og levnet gjennom de mange unike karakterene som snubler innom lysningen. Figurene som kommer til Wanderstop er alle godt skrevet, med unike personligheter, underlige særtrekk og utypiske historier å fortelle.
Gerald er for eksempel en aspirerende ridder som ønsker å imponere sin syrlige tenåringssønn; Nana er en rappkjeftet kremmer som starter en konkurrerende kjede like bak testuen; mens Jerry, Larry, Terry og Harry er fire firkantede forretningsmenn som har rotet seg bort på vei til det forgjettede styrerom.
Noen figurer er mer alvorlige enn andre, og utover i spillet er det flere enkeltøyeblikk som brått setter handlingen og Altas psyke i et litt annerledes lys. Det skader heller ikke at Alta er en svært godt skrevet figur, med mulighet til å ta både artige og meningsfylte dialogvalg underveis.
Man bruker riktignok veldig mye tid på å lese tekst og høre hva folk har å si, og sett i ettertid skulle jeg kanskje ønsket at deler av spillet var noe mer strømlinjeformet. Jeg savner også et mer tydelig budskap fra Wreden – en skarpere vinkling, annet enn at det er skummelt å føle at man mister seg selv og at det ikke er farlig å ta livet med ro.
Skogens ro
I motsetning til andre spill av denne typen er ikke Wanderstop en evighetsmaskin hvor man kan spa i gjørma, hugge ned trær og utvide verdenen sin inn i det uendelige.
Man kan riktignok pynte noe på testuen med bilder, potteplanter og annet juggel, men mange av disse tingene forsvinner brått etter hvert kapittel – lysningen og skogen forandrer seg med jevne mellomrom, og da rekker man liksom aldri å føle noen tilknytning til de endringene man setter til livs.
I stedet er spillet tydelig avgrenset, både i omfang og tid. Figurene som dukker opp er som sagt ferdig definert og har bare så og så mye å fortelle deg.
Rent praktisk oppfordres man ofte til å ta ting i sitt eget tempo og puste ut mellom de besøkende, men i det store og det hele er mekanikkene rett og slett ikke varierte nok til å holde på engasjementet i stort mer enn åtte-ti timer. Da er det heldig at det er omtrent akkurat så lenge historien varer.
Konklusjon
Wanderstop er en forfriskende opplevelse som forundrer fra start til slutt. Spillet leker seg med både form og filosofi flere ganger underveis, og har mange tankevekkende øyeblikk fordelt utover de snaut ti timene eventyret varer. Det er tidvis så altfor lett å kjenne seg igjen i Alta og hennes angst knyttet til det å miste seg selv, ikke strekke til og, kanskje mest av alt, miste kontrollen over sin egen kropp.
Utenom at alle trenger en pust i bakken innimellom og at det kan finnes mening i det meningsløse, har spillet imidlertid få klare formaninger, og opplevelsen kunne med fordel vært enda mer tydelig i sitt budskap.
Litt på samme måte kunne hagearbeidet godt vært mer omfattende og de humoristiske poengene hatt enda mer brodd. Til tider føles det som om spillet mangler noe – det lille ekstra – der man for n-te gang famler rundt i bakgården på jakt etter sopp, pingviner og ugress.
Wanderstop er likevel et flott, lite spill, som takket være god flyt, lekne dialogvalg og nydelig musikk er vel verdt en titt for de som liker spill til ettertanke.
Wanderstop er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows.
