I 2014 dro Blizzard sløret av sin første nye merkevare på nesten to tiår. Lite visste jeg at det skulle bli et av spillene som betyr mest for meg.
De var allerede kongen på haugen av strategispill, hadde tatt over markedet for digitale kortspill, og hadde et grep om MMO-sjangeren ingen har klart å utfordre. Alt Blizzard tok i ble til gull. Men det var en sjanger Blizzard ikke hadde prøvd seg på ennå; skytespill.
Jeg har naturligvis leflet med et og annet Call of Duty, men jeg hadde ikke vært interessert i å spille skytespill online mot andre mennesker siden Halo 3. Det endret seg da jeg fikk tilgang til Overwatch-betaen senhøsten 2015.
LES OGSÅ: Vår gamle Overwatch-anmeldelse »
Verden trenger flere helter
Jeg skal ikke skryte på meg å være noe unikum når det kommer til å sikte i skytespill. Da spillet kom ut hadde jeg en allerede aldrende laptop. Jeg var student, og hadde ikke penger eller mulighet til å oppgradere noe maskinvare. Lav bildefrekvens gjorde det ikke akkurat enklere for meg å sikte.
Det gjorde imidlertid ikke så mye i Overwatch. Jeg kunne likevel bidra til laget mitt selv om jeg ikke konsekvent traff hodene til motstanderne. De første heltene jeg falt for var Lucio og Zenyatta. To karakterer som har «automatiske» healing-evner, og dermed gir et minimum av verdi til laget nesten bare ved å være til stede.
Etter hvert fikk venner tilgang til spillet også, og vi begynte å spille og utforske spillet sammen. Vi ble introdusert til venners venner som også spilte Overwatch og vi har møttes digitalt jevnt og trutt i flere år for å spille Overwatch sammen.
LES OGSÅ: Blizzard skal lage nytt overlevelsesspill »
Utvikling og mestring
Overwatch er ikke som alle andre skytespill. Lagarbeid og sammensetning av de rette heltene i et lag er nøklene til suksess.
En av de største høydepunktene i min Overwatch-karriere var da jeg i mai 2020 meldte meg på en community-turnering for de som bare er middels gode. Der ble jeg satt sammen med fem andre spillere fra rundt omkring i Europa, som skulle bli mine lagkamerater i den kommende turneringen.
Vi fikk definerte roller i laget og en trener som ga oss råd om våre oppgaver i laget var, og tips til ekte strategier vi øvde på foran den kommende turneringen. Hverken den første eller andre turneringen vi deltok i kan kalles noen suksess resultatmessig, men fytti rakkern så gøy det var!
Jeg var lagets main tank, og favorittkarakteren min er og blir Reinhardt; en enorm tysker i rustning med en hammer han svinger rundt for å skremme vekk motstanderne og skape plass for lagkameratene sine.
Spillet var gøy da jeg bare spilte et eller annet med vennene mine før dette også, men å spille en definert rolle med tydelige ansvarsoppgaver i en organisert setting løftet spillgleden til et nytt nivå for meg. Jeg klatret omkring en hel rank i etterkant av turneringen. Selv om vi ikke har spilt en turnering på lenge, møtes vi fortsatt ukentlig for å spille Overwatch.
Fremdeles like gøy
Siden lanseringen i 2016 er det ingen spill jeg har spilt mer enn Overwatch. Inkludert beta-tester har jeg lagt ned litt over 1000 timer. Jeg ble bergtatt av grafikken, musikken, det upåklagelige lydbildet og ikke minst det rike og varierte ensemblet med karakterer.
Mennesker jeg aldri har møtt, men bare hørt stemmene til over Discord har blitt gode venner. Gjennom pandemien og vanskelige tider har de gjort et allerede morsomt spill til en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt i løpet av mine drøyt 30 år på denne planeten.
Ikke minst trivdes jeg godt med å dekke Overwatch, og bli kjent med det norske miljøet, mens det fremdeles var et av spillene i daværende Telenorligaen.
Selv om spillet åpenbart har vært nedprioritert av Blizzard og ikke fått noen betydelige oppdateringer på to og et halvt år, har vi møttes jevnlig og hatt det like moro som da spillet var nytt og levende.
Nå er det slutt
Mandag denne uken skrudde Blizzard av Overwatch-serverne for å forberede seg til lanseringen av oppfølgeren med ny finansieringsmodell og en spiller mindre på hvert lag.
Synergiene og samarbeidet mellom de to tankene på laget har vært det aller morsomste med spillet for meg. Derfor er jeg er trist for at Blizzard nå fjerner en tank fra lagoppstillingen.
Overwatch har åpenbare problemer. Det har jeg ikke problemer med å innrømme. Det virker å være rimelig bred konsensus i Overwatch-miljøet om at avgjørelsen om å gjøre spillet gratis og innføre battle pass er riktig. Med mer stabile inntekter kan Blizzard gi oss et levende spill med nye helter, kart og moduser. Det fortjener spillet – og ikke minst vi spillerne – virkelig!
Takk for alt
Jeg har aldri vært så investert i et spill som jeg har vært i Overwatch. Jeg har lest, lyttet eller sett på noe som kan lære meg mer hver eneste dag. Jeg elsker universet, bakgrunnshistoriene og dynamikkene mellom heltene.
Overwatch har for meg vært glede, frustrasjon, latter og ikke minst mestring. Jeg har skapt nye vennskap, og forsterket gamle gjennom 1000 timer i dette spillet. Det gjenstår å se om jeg blir like fengslet av Overwatch 2, men jeg er sikker på at jeg kommer til å være oppslukt av universet i lang, lang tid.
Takk for moroa så langt, Blizzard. Og en spesielt stor takk til alle jeg har spilt med disse årene!
Denne teksten er skrevet før Overwatch 2-serverne åpnet på kvelden 4. oktober.
