Lucy in the Sky With Diamonds
Framføringene er ganske like de vi har sett i tidligere spill i serien, med unntak av at de er basert på faktiske opptredener bandet har gjort. Gutta koser seg på scenen med instrumentene klistret godt opp under haka og jenter med stereotypiske sekstitallsfrisyrer hyler vilt og uhemmet. Det er trivelig og gir en følelse av nostalgi, selv for meg som vokste opp på 90-tallet.
Visuelt er det imponerende hvor like bandmedlemmene er seg selv. Harmonix har ikke siktet etter helt naturtro kopier av de famøse gutta, men heller gått for en karakteristisk stil. Paul, John, George og Ringo endrer også utseende fra bolk til bolk etter som de eldes. I den første bolken spiller man som kjekke unge gutteslamper med glimt i øye, mens man i den siste tar på seg buksene til fire modne menn med en livserfaring som skinner igjennom. Det fungerer ypperlig og gjør følelsen av å følge gutta gjennom karrieren enda mer fremtredene.
Den største overraskelsen kommer imidlertid når man når studioårene. Istedenfor å spille konserter for tusener av mennesker har gutta trukket seg tilbake til studioet i Abbey Road. Når du framfører sanger her blir du dratt inn i fantasifulle drømmeverdener (dreamscapes) tuftet på sangen som framføres. Enkelte ganger blir bakgrunnsvideoen så spennende og distraherende at man bommer på notene, eller enda verre, glemmer å spille.
Dette er et av spillets sterkeste sider. Videoene bygger godt opp under stemningen og tekstene i låtene. Noen følger direkte i fotsporene til introvideoen med fokus på det psykedeliske og storslagne, mens andre er jordnære, følelsesladete og skjøre. Under Lucy in the Sky With Diamonds opplever man en heftig syretripp med pastellfargede kaleidoskoper. Under Come Together er det tonet helt ned med gråtoner, dype skygger og mystisk stemning. Dette er musikkvideoene The Beatles aldri lagde. Det er givende, vakkert, og ekstremt velprodusert. Den eneste mangelen er muligheten til å se dem uten notebrettene i veien.
When I'm Sixty-Four
I motsetning til Guitar Hero: Metallica og Guitar Hero: Aerosmith inneholder The Beatles: Rock band kun originale Beatles-låter. Dette yter Beatles respekt, og bygger opp under inntrykket om spillet som en hyllest til gutta.
Det er 43 låter totalt, hentet fra alle delene av gruppas karriere. Bare for å ha det sagt med engang, her er det mange godbiter å sette fingrene i. Det varierer fra det mer slagkraftige i form av låter som Back in the USSR, Get Back og Revolution til det rolige i form av låter som Dear Prudence, Something og Do You Want To Know a Secret. Fra de mindre kjente som Helter Skelter, Boys og I Saw Her Standing There til absolutte klassikere som A Hard Day's Night, Yellow Submarine og Can't Buy Me Love.
Sammensetningen er mer enn godkjent, men jeg kjenner likevel et savn etter flere av Beatles mest kjente. Hvor er Help? Hvor er Lady Madonna? Hvor er Blackbird? Svaret er sannsynligvis at de kommer som nedlastbart innhold etterhvert, men jeg skulle gjerne sett dem som en del av originalpakka.
Mangelen av enkelte klassikere er imidlertid ikke spillets største problem. Spillet er nemlig blottet for utfordring for de av oss med erfaring fra tidligere spill i serien. Jeg raste igjennom historiemodusen på stusselig 150 minutter, fikk 4 eller 5 stjerner på alle låtene, og det på vanskelighetsgraden Expert. Noe av skylden kan legges direkte på utviklerne i Harmonix. Slik jeg ser det skal man på Expert komme så tett opp til hvordan låten spilles på det ordentlige instrumentet, men i flere låter kan jeg høre lyder fra instrumentet mitt som jeg vitterlig ikke har slått ann selv.
Resten av skylden ligger i selve låtmaterialet. Med enkelte hederlige unntak er ikke Beatles-låtene veldig vanskelig rent teknisk, og det gjenspeiles selvfølgelig på notebrettet. Savnet etter heseblesende soloer på gitar og vanvittige trommebrekk gjør seg gjeldende så snart man har fullført historiemodusen.
Mangelen på utfordring trekker ned mer enn jeg skulle ønske, spesielt når det kommer til gjenspillingsverdi. Javel, mange av låtene er udødelige i den grad at de 40 år etter sin utgivelse fortsatt spilles flittig over hele verden, men i Rock Band-form er de ikke like morsomme å spille om igjen. Det er gode låter, men de passer ikke formatet, og av den grunn blir ikke The Beatles: Rock Band like tiltalende som jeg skulle ønske og tro.
Misforstå meg rett, de 150 minuttene var 150 usedvanlig herlige minutter, men jeg ser ikke for meg at dette er spillet jeg henter fram på fest. Det er nok heller spillet jeg henter fram igjen når jeg nærmer meg 64 år og fortsatt vil briljere med 5 stjerner på trommer.
Spillet kommer også i en pakke med et nytt sett med instrumenter. Jeg har dessverre ikke hatt muligheten til å prøve dem, men på bildene ser de usedvanlige sexy ut. Jeg ser for meg at det medfølgende mikrofonstativet vil komme godt med for de som vil synge og spille samtidig.
Konklusjon
Det levnes aldri noen tvil om at The Beatles: Rock Band er en solid hyllest til gutta fra Liverpool. Spillet er utrolig godt produsert og yter stor respekt til det legendariske bandet. Selv om det presterer utrolig bra på presentasjon og autentisitet faller det gjennom når det kommer til selve spillbarheten. Å fullføre historiemodusen tok alt for kort tid, som et direkte resultat av at utfordringene uteble. Spillet er rett og slett alt for enkelt. Dette er igjen en konsekvens av at låtmaterialet ikke passer Rock Band-formatet spesielt godt.
Som spill er ikke The Beatles: Rock Band spesielt nevneverdig, men som en ny måte å oppleve den historiske musikken til et av verdens største band gjennom tidene er det utmerket. Etter mange timer foran TV-skjermen med et plastinstrument i hendene er jeg blitt mer glad i The Beatles enn noen gang, og jeg håper og tror at spillet vil være med å bringe musikken ut til nye generasjoner.
The Beatles: Rock Band er i salg for PlayStation 3, Xbox 360 og PC.
