Den originale Super Mario-filmen fra 1993 står igjen som et perfekt eksempel på hvordan adaptasjoner av spill ikke skal gjøres – filmen var angivelig en så stor fiasko at den alene skremte Nintendo fra vekk fra tanken på å lage film de neste par tiårene.
Nå har de japanske ringrevene omsider fattet mot, og resultatet ble denne uken lansert i form av den splitter nye The Super Mario Bros. Movie. Eller Super Mario Bros. filmen, som utgiverne har valgt å kalle den på klingende norsk. Det er en enkel tittel som går rett på sak, og fungerer sånn sett også som et godt bilde på filmen som helhet.
Fortryllende univers
For med en spilletid på knapt halvannen time, er det mye som skal skje på veldig kort tid når Mario og Luigi inntar storskjermen for første gang på 30 år. Dette betyr at vi i hui og hast blir introdusert for figurene, universet og den sentrale konflikten, før handlingen raser videre i en uhorvelig fart.
Tradisjonen tro er det selvfølgelig den egenrådige Bowser som skaper trøbbel, og det blir opp til de to brødrene å redde dagen. Eventyret begynner riktignok i vår verden, hvor vi får se hvordan Mario og Luigi forsøker å stable en beskjeden rørleggerbedrift på beina i hjertet av Brooklyn, men det tar ikke lang tid før et merkverdig underjordisk rør sender de to til hver sin ende av et magisk univers.
Luigi havner raskt i klørne til mørkets krefter, mens Mario ankommer et solfylt rike hvor snakkende sopper og prektige prinsesser er dagligdags.
Verdenen er fortryllende sammensatt, med både gjenstander, skapninger og musikk hentet direkte fra Mario-spillene. Filmen er full av små og store referanser, og mange av de beste øyeblikkene er direkte knyttet til det å kjenne igjen noe fra spilluniverset.
Her har utviklerne i Illumination gjort det aller meste riktig, og spesielt animatørene skal ha mye skryt for hvordan de har klart å videreføre de mange særegenhetene som Nintendo har gjort til allemannseie opp gjennom årene. Figurene dunker løs på gule blokker, samler mynter og spiser sopp for å vokse seg store, og det føles som den mest naturlige ting i verden.
Absolutt alt er møysommelig animert, og jeg kan ikke annet enn å la meg begeistre for filmens utseende. Bowser føles øyeblikkelig stor og mektig, de snakkende soppene er bedårende på hver sin unike måte, og flere spennende actionsekvenser gjør mye for å dra opp stemningen underveis.
Litt halvhjertet
Disse sekvensene står dessverre i kontrast til en del av det som skjer ellers i filmen. Øyeblikk som når Mario og kompani legger ut på en kaotisk klappjakt langs Rainbow Road eller når Peach lærer rørleggeren å forsere falleferdige plattformer i en spillinspirert hinderløype gjør seg meget godt fordi de tjener på filmens tempo, mens mye av det som skjer innimellom disse scenene føles forhastet.
Som et resultat får jeg aldri ro nok til å ta innover meg det flotte universet. Marios første møte med Soppriket har for eksempel enormt mye spennende å hvile øynene på, men filmen legger på ingen måte til rette for at man skal få lov til å utforske de mange små og store detaljene.
På samme måte sliter jeg også med en del av interaksjonene mellom figurene – problemene de møter langs veien løses i hovedsak altfor lett, og båndene mellom hovedpersonene føles unaturlige og tilgjorte som følge av dette. Det er for eksempel umulig å kjøpe hvordan Mario nesten ubemerket glir inn i prinsessens indre krets, mens den begrensede samhandlingen mellom brødrene gjør det vanskelig å føle noe som helst når de to gjenforenes senere i filmen.
Alt i alt føles det noe tynt og halvhjertet, som om ikke engang figurene har helt troen på det de gjør. Dette står i sterk kontrast til Sonic the Hedgehog-filmene (som det er naturlig å sammenligne med), hvor det er nettopp de troverdige animerte skapningene og båndet mellom figurene som fyller meg med en god og varm følelse ved reisens slutt.
Til sammenligning klarer Super Mario Bros. filmen bare unntaksvis å få meg til å dra skikkelig på smilebåndet. Da drar jeg til gjengjeld skikkelig på smilebåndet.
De engelske stemmeskuespillerne gjør en solid jobb med å selge materialet, og de reservasjonene man enn måtte hatt rundt Chris Pratt og kompani i forkant av lansering fordufter etter hvert som filmen går sin gang. Anya Taylor-Joy leverer en unik og leken Peach, Keegan-Michael Key gjør en god figur som Toad, og Jack Black storspiller i rollen som Bowser.
Så til tross for en del motvilje underveis, ender jeg opp med å like Super Mario Bros. filmen ganske godt – den gjør ingen graverende feil, og vil helt klart komme til å fenge for den yngre garde (som den tydelig også er myntet på). Innslag av keitete humor og overdreven bruk av lisensiert musikk ødelegger noe for helhetsinntrykket, men sett over ett er dette altså en helt ålreit film.
Konklusjon
Super Mario Bros. filmen byr på enkel og kortvarig moro, som takket være nydelige animasjoner og solid bruk av opphavsmaterialet klarer å underholde fra start til slutt.
Filmen bærer likevel preg av sin nokså korte spilletid ved at det generelt går litt for fort hele tiden, noe både dialog og figurutvikling lider som følge av. Det føles for eksempel aldri naturlig at Mario brått blir en sentral del av den langvarige konflikten mellom Bowser og Soppriket, og jeg rekker aldri å bli grepet av det personlige forholdet mellom de to brødrene.
Figurene er for all del både sjarmerende og likendes, men føles ironisk nok ganske todimensjonale og flate. Ting løser seg litt for lett underveis, og det blir mer og mer tydelig at filmen er ganske kraftig innrettet mot de yngste kinogjengerne.
Disse vil nok til gjengjeld storkose seg underveis, og jeg klarte ikke helt å mislike det jeg fikk servert jeg heller.
Super Mario Bros. filmen er ute på kino nå.
