Detaljer er faktisk alt
Det er de små, friske detaljene som gjør Star Wars Republic Commando til noe mer enn bare et lisensspill. Utviklerne viser en deilig kombinasjon av oppfinnsomhet og sans for realisme som tjener både atmosfæren og spillbarheten. Greit nok, de låner ganske kraftig fra Halo 2, Metroid Prime og andre FPS-klassikere – men alt passer godt sammen og underbygger det skarpe sjangervalget som LucasArts har tatt: De skal portrettere klonekrigen fra soldatens synsvinkel. Samspillet med enheten, de frenetiske gjenopplivingsforsøkene, fiendens blod på hjelmvisiret og kompanjongenes meldinger på øret smelter sammen og visker ut skillet mellom pynt og faktiske spillelementer. Godt gjort.
I løpet av spillet beveger du deg gjennom tre kampanjer, fra den actionfylte invasjonen av planeten Geonosis, via en nervepirrende sekvens på et forlatt stjerneskip, til planeten Kashyyyk hvor du hjelper wookiene mot slavehandlere. Alle oppdragene er stort sett gjennomscriptede, med lite rom for alternative løsningsmåter; de er så proppfulle av action at spilleren sjelden får tid til å ergre seg over at alt går helt på skinner.
Presentasjonen er jevnt over god både på PC og Xbox, selv om det er lite hakk opp til de aller peneste konkurrentene. Dette er ikke noe Half-Life 2, landskapene er litt grå og kjedelige, men utviklerne henter seg inn igjen på utsøkt figurmodellering og visuell konfekt som effekter på visiret, pluss en svært fleksibel og realistisk skademodell når du blåser armer, hoder og bein av fiendene. Det er stor troverdighet i måten troppen din beveger seg på og lastetidene forekommer behagelig sjelden. Kombinert med et lydspor som skygger unna de verste John Williams-klisjeene og heller underbygger inntrykket av at dette er en ny synsvinkel på galaksen er det vanskelig å ikke bli sugd inn i handlingen - som forøvrig varer alt for kort.
En normalt utrustet gamer kan nok pløye gjennom de tre kampanjene på drøye ti timer på normal vanskelighetsgrad. Og siden alt stort sett er gjennomscriptet har det liten verdi å spille brettene på nytt. Så da er det flerspiller som gjelder, og merkelig nok skuffer Republic Commando litt i den øvelsen. Greit nok, det er ingenting direkte galt med flerspillermulighetene, de er bare småkjedelige og tilfører ikke noe særlig nytt innhold til totalpakken. Verken våpenutvalget, brettene eller karaktervalgene i flerspiller er spennende nok til å heve Republic Commando over den gemene flerspillerhop. Synd, og litt merkelig, at ikke LucasArts har klart å beholde kreativiteten og entusiasmen fra kampanjedelen hele veien frem.
Konklusjon
Det er kult å se galaksen fra en helt ny vinkel – fri for pompøse jediriddere - gjennom hjelmen til en beinhard klonesoldat. Universet passer perfekt som bakteppe for et militaristisk epos og det er digg å slippe George Lucas klamme og klønete regihånd. Kontrollsystemet er finslipt og minimalistisk funksjonelt, du får sprenge og lemleste tusenvis av droider og det er generelt god stemning i republikkens klonehær. Det er kanskje lite politisk korrekt, men det er trist at krigen tar slutt så fort.
