Det virker ikke lenge siden vi var her. Så sent som i fjor fikk vi både Horizon: Zero Dawn og Call of Duty WWII, to spill som skapte furore etter å ha skilt seg ut fra mengden av spill på egne måter. Horizon kunne blant annet skilte med en kvinnelig hovedfigur og en multietnisk gruppe figurer i en fiksjonell post-apokalyptisk fremtid, mens Call of Duty på sin side forsøkte å gjøre flerspilleren mer inkluderende ved å endre litt på historien for spillgledens skyld.
Nå er det Battlefield Vs tur til å gjennomgå. For ved å fortelle historier fra andre verdenskrig gjennom en kvinnes øyne, og fordi man kan spille som kvinne på slagmarken i flerspilleren, har utvikler DICE fått haugevis med kritikk for å benytte seg av en viss kunstnerisk frihet. Men hvorfor er det slik? Vil en bitter kamp om hver detalj som kan tolkes som politiske innspill bli fremtiden til spill som medium?
Voksesmerter
Det er ikke bare spillmediet det blir kjempet om om dagen. For det vi ser utspille seg på internettforumer, Facebook og i YouTube-kommentarfelt, har rot i samme fenomen. Samfunnet er i endring, noe det paradoksalt alltid er. Det merkes likevel litt ekstra i dag ettersom en politikk som generelt sett har ført til et mer mangfoldig og aksepterende samfunn i det siste har blitt møtt med en relativt sterk reaksjonær mot-politikk.
På det storpolitiske nivået ser vi et skille mellom de som er mer og de som er mindre positive til det multikulturelle og pluralistiske samfunnet, og det spesielt i form av veksten til politiske partier og figurer som tidligere er blitt sett på som bakvendte og gammeldagse. I første omgang er det USA jeg snakker om her, men Europa opplever mange av de samme strømningene, og på internett er man aldri langt unna amerikanske innflytelser. På et mer trivielt nivå – som underholdningsmediet tross alt faktisk er – ser vi det samme skje. Her kommer slike syn til uttrykk gjennom sinne mot inkluderingen av visse skikkelser i nye posisjoner, som blant annet misnøyen med den kvinnelige jediridderen Rey i Star Wars: The Last Jedi, Laura Dern som Admiral Holdo, og Kelly Marie Tran i rollen som Rose, alle fra samme film.
At slike sterke kvinnelige skikkelser plutselig er enklere å finne i underholdningsmediet – være det spill eller film – er relativt nytt hvis man ser på dette mediets veldig maskuline historie. Så godt som alle heltene i spillene jeg kom over som barn, bød på sterke menn, naturligvis med noen unntak. Final Fantasy-spillene var for eksempel blant de med morsomme, tapre og flerdimensjonale kvinner i en alder der flere og flere spillhovedpersoner var hvite muskelbunter med skallede hoder og skytevåpen i hendene. De som er vokst opp med spill kan nok kjenne seg igjen i dette, og dermed er det ikke så rart at det kommer en reaksjon på at mediet blir preget av flere kvinner.
Hvilken reaksjon ser vi?
At man reagerer er en selvfølge, men det er måten mange reagerer på som sier noe om hvem vi er. Spill, basert på selve mediet, vil alltid skille seg fra virkeligheten fordi spill er ment å tilby en spesiell opplevelse som skal trekke deg inn i mediet og forbli der. Dermed vil spørsmål knyttet til historisk korrekthet alltid være diffust og vanskelig å ha med å gjøre i denne verden, for hva er det som er «ok» å endre, og hva er ikke greit? I Battlefield I kan man lege seg selv til «full helse» ved å trykke en knapp som gjør at figuren din banker en sprøyte inn i brystet sitt, mens et massivt luftskip regner ild ned mot fienden som gjenoppstår rundt ti sekunder etter de er blitt drept for så å ville gjøre det samme mot motstanderen.
I Kingdom Come: Deliverance forsvarer man at vi ikke kan spille en kvinnelig figur på bakgrunn av at det ikke ville vært historisk korrekt å være en kvinnelig ridder i 1400-tallets Bøhmen. Samtidig kan man sove med prostituerte og «våkne» med et fornyet sinn og kropp i form av en «bonus» som heter «alfa», som er ganske ironisk i seg selv ettersom man plutselig blir en alfa-mann ved å ha sex mot penger. Her ser vi altså et innslag av politikk og verdier i et spill som er hyllet av noen for ikke å ta hensyn til politikk og verdier.
At man ikke kan spille en kvinne i Kingdom Come er ikke problemet. I serier som The Witcher og Metal Gear Solid er det hovedpersonen det fokuseres på, og det ville ikke gitt mening om man dermed plutselig krever å kunne spille som en helt annen person i inkluderingens navn. Det ville skapt en helt annen fortelling og et helt annet spill, noe det ikke er lagt opp til i verken disse eller i Kingdom Come.
Forskjellen er måten man kommuniserer dette på, og hvordan man begrunner posisjonen sin. I The Witcher 3 forteller CD Projekt Red Geralts personlige historie, mens man i et sandkasse-rollespill som The Elder Scrolls V: Skyrim, kan skape sin egen som både mann og kvinne, og valget av kjønn har svært liten – om ingen – innvirkning på spillet forøvrig. The Elder Scrolls-spillene fått mye mindre kritikk for inkluderingen sin enn det Mass Effect: Andromeda eller Battlefield V har fått. Hvorfor er det slik?
Verdibasert sinne
Det meste av det man hører av sinne går ut på at spillutviklerne ikke følger historien til den epoken de tar for seg, og at de dermed ikke er historisk korrekte nok. Et eksempel på dette er misnøyen med Battlefield V (som ennå ikke er utgitt), der man i det minste i flerspilleren vil kunne spille som både menn og kvinner på en slagmark hvor det historisk sett var et klart flertall menn som deltok (med spesielle unntak i Sovjetunionen og blant franske frihetsforkjempere). Dette er et valg jeg mener det er interessant å stille spørsmål ved, ikke på grunn av at jeg ikke vil ha kvinner med i spillene mine, men om det i det hele tatt er rett å fremstille så viktige perioder som andre verdenskrig i spill i det hele tatt, ettersom spill alltid vil vise frem virkeligheten på en måte som absolutt ikke kan være helt virkelig i kraften av å være et spill. Er det i det hele tatt riktig å more seg med noe så viktig og avskyelig som andre verdenskrig?
Noe som er verdt å nevne er likevel at dette samme sinnet – og fra den samme gruppen mennesker – kommer til syne mot spill som ikke har noe som helst med historisk korrekthet å gjøre. Etter at det ble klart at Mass Effect: Andromeda ikke ble like godt mottatt som de forrige i serien, var det noen som forsøkte å finne syndebukker. Forklaringen ble snart at spillet skuffet fordi det hadde blitt utviklet av "social justice warriors" - at lysten til å inkludere kom foran det å skulle lage et bra spill. Men dette var et spill som foregikk i en fiktiv verden i en fiktiv tid med fiktive mennesker, så historisk korrekt-kortet var umulig å bruke. Dermed ser vi, i ekstreme tilfeller, en tanke som går ut på at det i det hele tatt er feil, i det minste ikke spesielt ønskelig, at man forteller historier om noen andre enn hvite menn, og spesielt hvis disse fortellingene er med på å bygge et mer positivt eller flerdimensjonalt bilde av disse mindre tradisjonelle figurene.
YouTube
YouTube er ett av stedene hvor slike ideer får marinert seg. Flere YouTube-skikkelser som holder til på ytre høyre-siden driver også på med spill- og film-kommentering, og er svært aktive med å kommentere på ting de ikke liker. Fellesnevneren er også her at de som viser avsky for spill-og underholdningsmediets retning er hvite menn, gjerne mellom 20 og 45 år. Dette er menn fra generasjoner hvor spill ble laget nærmest utelukkende av og for menn. Dermed fikk du en Tomb Raider-serie hvor Lara Croft har enorme bryster og lite klær, et astronomisk antall skytespill med modige menn i hovedrollene, og et mer eller mindre innesluttet miljø hvor mange av spillene kan sies å være homegene, eller i det minste blitt skapt i en homogen ånd; du er en mann som kan identifisere deg med barske menn i maskuline fortellinger, som igjen skaper en tanke om at det er slik spill skal eller burde være.
Spill utvikler seg til å handle om opplevelser der like temaer og handlinger står i sentrum, selv om vi skulle snakke om skytespill eller rollespill. På samme måte som gutter tradisjonelt måtte (og fortsatt må) tråkke over en viss sosial terskel for å leke med dukker, er det ikke rart at det har vært vanskeligere for en del jenter å bli med på spill-toget nettopp fordi det har blitt ansett for å være en gutte-greie fylt til randen med action og vold, og med få kvinnelige eller i det hele tatt gjenkjennelige fortellinger. Når vi de siste årene har sett flere og flere kvinner bli spillutviklere og fått tilføyd nye ideer til spillene de er med på å skape, er det ikke rart at flere kvinner også blir interessert i spill. Slik får alle – ikke bare kvinner – flere og mer mangfoldige fortellinger å oppleve, fordi mangfoldet i spillutviklerne også er blitt større. Dette er utelukkende en god ting.
Denne endringen går ikke usett forbi, og ideer og fenomener som kan virke fullstendig uproblematisk og selv ønskelig for mange, blir plutselig en plage og en trussel for noen høyrøstede stemmer. Ofte går disse hardt ut mot de som skulle være uenige med seg. Det er paradoksalt for de som konstant snakker om at motstanderne krever «safe spaces» og bringer politikk til spillene deres.
For om det er noen som gjør spill politisk, er det nettopp de som konstant roper om hvor politisk alt er blitt. Det er imidlertid ikke klart for meg hvor mye mindre politisk The Witcher 3 er enn Mafia III eller Battlefield V, noe som kommer helt an på hva man regner som politisk. Sannsynligvis kan man se politikk i alle spill man spiller, og til tross for at man inntar rollen som en barsk mann i The Witcher-serien, vil jeg våge å si at det er nettopp der jeg har opplevd svært klare politiske argumenter bli drøftet. For eksempel tar man opp spørsmålet om innvandring og multikulturelle samfunn gjennom konflikten mellom menneskene, alvene, dvergene og magi-brukere, mens fremmedhatet – som forstås som noe som skaper krig og konflikt – er en negativ side ved samfunnet.
Et annet svært politisk spill er Final Fantasy VII fra 1997, et spill der et mektig, ondt privat selskap (ledet av hvite menn, for øvrig) styrer verden, mens vanlige mennesker og håpefulle av alle slag lever i fattigdom og elendighet. Likevel har The Witcher III og Final Fantasy VII unngått mye av motstanden som flere spill opplever i dag, som kan ha noe å gjøre med hvilke politiske fortellinger de har tatt opp, og hvilke temaer de fornærmede mener ødelegger spillmediet.
Har de et argument?
Det er enkelt å si at gruppen som holder på dette sinnet, som gjerne består av hvite, relativt unge, heteroseksuelle menn, bare er barnslige og kunnskapsløse. Det er imidlertid viktig å forsøke å forstå hvorfor man kan komme til en konklusjon som innebærer en feministisk og venstreorientert overtagelse av spillverden – selv om denne forståelsen er feil.
Som i verden for øvrig, kan det være vanskelig for en person som aldri eller sjelden opplever å være en minoritet eller å bli behandlet annerledes basert på personlige sider som ikke kan forandres, være det hudfarge, etnisitet, kjønn, eller seksuell legning. Det er enkelt å tenke at fordi jeg personlig ikke opplever noe, finner hendelsen eller fenomenet heller ikke sted. Sånn sett kan man se for seg at ting blir frustrerende hvis man dag inn og dag ut hører om eller leser saker der andre mennesker klager over ting du personlig ikke bryr deg om eller anerkjenner eksisterer.
Undertrykkelse av kvinner er ikke et stort problem i vår tid fordi jeg personlig ikke aktivt går inn for å undertrykke dem. Hva med kjønnskvoteringen som gjorde at en kvinne fikk en jobb jeg burde fått? Det er jo jeg som mann som blir diskriminert. Og hva med legning? Hvorfor skal homofile få lov til å ha parader i gatene mens jeg blir stemplet som idiot hvis jeg roper at jeg er stolt av å være en hvit heteroseksuell mann, mens det er helt greit for svarte å være stolt av sin hudfarge?
Kontekst er alfa omega i slike spørsmål, og selv om det kan høres sært ut å nevne slike større politiske tendenser, gjør jeg det fordi disse tankene ofte har direkte innflytelse på hvordan man ser på spill og retningen mediet går i. Noen menn har problemer med å se feministenes kamp for likeverd i dag som legitim på grunn av at de tekniske «hovedmålene», som kvinnelig stemmerett, ble oppnådd på 1900-tallet i mange land. På samme måte føler man det er vanskelig å se at rasisme fortsatt er et enormt problem når innvandrere er synlige overalt i Vesten, når politisk korrekthet kan gjøre det vanskeligere å «snakke rett fra levra», og når vi har lover mot rasistiske handlinger og farlige hatefulle ytringer.
Når man i tillegg ikke føler seg som en del av problemet, men blir identifisert som et problem, er det lett å forstå hvorfor man føler seg misforstått og angrepet. For en fattig hvit mann, som kanskje aldri har ytret et seriøst rasistisk utsagn eller holdt en lederstilling i en bedrift, vil det naturligvis føles galt og urettferdig å bli snakket om som den som sitter med all makten og som undertrykker de andre. Det er enkelt å skjønne hvorfor en hvit mann med dårlige framtidsutsikter blir sint når det blir snakket om hvordan gruppe X føler seg undertrykket av hvite menn som ham.
Det er selvfølgelig nødvendig å ha kjennskap til en kontekst og en forståelse for større temaer og strømninger i samfunnet og vår historie for å forstå dette. For hvis man ikke klarer å se et steg videre, er det lite som kan fikses og forstås. Forskjellen på legitimiteten til en homofil og en heterofil parade er blant annet at homofile er blitt undertrykket i tusenvis av år (avhengig av hvor vi snakker om), mens heterofili alltid har blitt glorifisert, vært normalen, og har i det store og hele aldri vært noe man har blitt drept for. Derfor er det også litt ekstra kult for mange når jenta Ellie i en trailer for The Last of Us 2 kysser en annen jente.
På samme måte har man i USA en «black history month» for å lære og forstå av historien, og hedre ofrene for og holde i live minnet om rasismen som har preget Vestens historie frem til i dag. En tilsvarende hvit historiemåned er på sin side, om ikke annet, fullstendig unødvendig, ettersom nærmere all historie i Europa og Vesten er «hvit». Med dette menes det at våre historier tradisjonelt er skrevet av hvite menn, for hvite menn.
Poenget er at det gir mening å feire at de som en gang var undertrykket ikke lenger er det, mens det ikke gir mening å feire statusen til de som alltid har hatt denne statusen og som i stor grad har undertrykket de andre. For når alt er sagt og gjort, feirer man ikke «homofile» eller «svarte» eller «kvinner». Man feirer at de ikke lenger – i det minste i prinsippet og i følge våre lover – ikke blir undertrykket lenger, og at man ikke trenger å gjemme bort hvem man er eller føle seg mindreverdig. Man markerer visse dager eller perioder for å holde et minne i live, i håp om at det aldri vil skje igjen og at man vil gjenkjenne problemet hvis det skulle oppstå på nytt. Man feirer og markerer likestilling, og at kampen for likestilling fortsetter.
En mulig bakside av en tid der vi har begynt å anerkjenne de mange utfordringene til kvinner og minoriteter, er at noen hvite menn føler seg utelatte og misforståtte. Hvite menn i Vesten har veldig lite de skulle sagt når de ikke lykkes, nettopp fordi man ikke møter på mange av de samme utfordringene kvinner eller minoriteter har gjort og fortsatt gjør. I det minste er det slik man har kunnet oppfatte deler av det man liker å kalle «politisk korrekthet». Dette kan også skape et problem der menn tenker at hvis man ikke er suksessrik, har man ingen andre å klage på enn seg selv, mens alle andre kan skylde på hva de vil, selv «meg og sånne som meg».
Som i samfunnet for øvrig, er det dette problemet som har sneket seg inn i spillverden de siste årene. Spillene vi har i dag er ikke alltid laget på samme måte som de vi fikk på 80- og 90-tallet, ei heller er de laget for det samme publikumet. Det er dette som er det store «sviket». For spillverden har i lang tid vært et sted hvor «nerder», «gamere», eller hva enn du vil kalle det har kunnet føle seg hjemme. Det var deres eget hjemmekoselige grupperom, hvor de kunne være hvem de ville, når de ville, uten at noen kunne gjøre noe med det. Det var på mange måter deres eget «safe space».
Gaming var en nisje-opplevelse forbeholdt dem med interessen for det litt sære mediet, og på grunn av dette var ikke spill noe som skapte den samme debatten som bøker eller film. Den samme kritikken og det søkelyset som de andre mediene ble utsatt for, var spill på mange måter unntatt fra, nettopp fordi det ikke var viktig og legitimt nok som kulturelt uttrykk.
I dag, derimot, er spill og spillkultur blitt enormt, og er noe så godt som alle har et forhold til på en eller annen måte. Jenter spiller, transpersoner spiller, etniske minoriteter spiller, og hvite menn som en gang var hvite gutter spiller. Dermed får vi artikler som denne, som tar opp farlige og kritikkverdige forhold i spill-samfunnet (om man i det hele tatt kan kalle det det), men vi får også spill som forsøker å bringe lys over andre temaer enn det vi så i fortiden.
Vi har i det hele tatt fått et medium som er blitt enormt mye bredere og modent enn det vi hadde den gangen «spill bare var spill», når enn det var. Da er det ikke heller så rart at man får et tilbakeslag som har å gjøre med at spill er gjennomsyret av politikk om dagen, nettopp fordi politiske temaer – og spesielt de som hadde med andre enn hvite menn å gjøre – ikke var tilstedeværende før. Likevel er det et enormt paradoks når kritikken i dag er at alt er blitt politisk, selv om «gamle» spillserier som Duke Nukem, Gears of War og selv Nintendos superhelt Mario kan sies å være skapt av folk med visse verdier og som gir disse politiske standpunktene liv.
Duke Nukem består av masse skyting og dreping, med innslag av pene jenter som er til for bli objektivisert. Gears of War er enda mer skyting og action, med «maskuline» figurer i «maskuline» roller som holder på med «maskuline» ting. Mario på sin side skal alltid redde prinsessen sin, og selv om det i utgangspunktet ikke er en dum ting, kan du bare tenke deg hva som ville skjedd hvis det kom en ny spillserie der vi inntok rollen som en kvinne som måtte redde en stakkars prins. Da blir ting plutselig veldig politisk veldig fort.
Vi skal også huske på at kvinner og minoriteter alltid har spilt spill, selv når det i hovedsak bare var hvite menn på skjermen. De klarte likevel å nyte spillene og ta del i spillgleden, så at det skal være utålelig å oppleve at hovedpersonene ser annerledes ut enn seg selv og forteller andre historier, er vanskelig å forstå.
Fremtiden
Et slikt syn på spill – der alt man ikke liker blir politisk og umulig å like – tar stadig opp en større og større del av debatten om spill. At vi ser dette skje om og om igjen tyder også på at dette er et større problem innen spill- og underholdningsmediet generelt; det tradisjonelle og til dels eksklusive nisje-miljøet spill tross alt var en del av, blir i stadig større grad åpnet opp for et større publikum, og nye ideer får slippe til, ideer som ikke alltid stemmer overens med synet til de som «alltid» har vært der.
Slikt blir det bråk av, og vi ser samtidig at spillmediet på mange måter reflekterer endringer og strømninger i samfunnet for øvrig. Den gode nyheten er at mediet tross alt beveger seg i riktig retning. Flere og flere kvinner blir spillutviklere, og flere spill forsøker å fortelle mangfoldige fortellinger. Megapopulære spill som Fortnite byr på både mannlige og kvinnelige figurer, samt figurer med forskjellige etniske bakgrunner uten at det fremstår som noe problem overhodet for de barna og ungdommene som bruker haugevis med tid på spillet.
Hvis målet til spillbransjen er å bli akseptert som et medium på lik eller tilnærmet lik linje som film og andre kunstformer, er det også en selvfølge at det kreves at det trenger ut til folk fra så mange bakgrunner og miljøer som mulig.
Spill er kunst og det er kultur, noe som betyr at mediet må ta – noe det allerede gjør – noen viktige steg vekk fra å være noe forbeholdt de få, til å bli noe som kan appellere til flere. Det betyr ikke at hvert eneste spill skal være ment for alle – det ville ødelagt enhver kunstform – men det er samtidig viktig at utviklere har mulighet til å skape noe de selv ønsker og er stolte av, uten å konstant bli trakassert og anklaget for å ødelegge noe som aldri skulle blitt endret på.
For endring er det som får oss fremover, og vi kan takke modige utviklere og journalister – kvinner og menn – for at mediet ikke har forblitt en nisje forbeholdt de regressive og trangsynte. Her er det plass til alle, og om det er et politisk utsagn, ja, da er alt politikk. Noe det meste til syvende og sist er.
