På gutterommet da jeg vokste opp stod familiens datamaskin, en gammel Dell som kjørte Pentium 1-prosessor med Windows 3.1. Hvorvidt det var en spesielt god eller dårlig PC kan jeg ikke si spesielt mye om, men den meg for mange av mine første PC-spill. Bortsett fra Kabal og Minesveiper, som allerede var ferdig installert, hadde min eldre bror fått tak i en rekke engelske spill som både han og jeg likte å bruke fritiden på. Spill som Leisure Suit Larry, Police Quest og Where in the World is Carmen Sandiego gav meg en tidlig forståelse av engelsk og hjalp meg med å utvikle mine problemløsningevner. Men favoritten, og spillet jeg stadig kom tilbake til, var Civilization av Sid Meier.
Jeg sleit alltid med å vinne da jeg spilte Civ I, mest fordi jeg likte å bygge underverker framfor å gidde å utvikle sivilisasjonen min. Det endte som regel opp med at en motstander kom valsende inn med stridvogner eller bombefly, mens jeg fortsatt bare hadde tilgang på riflesoldater fra 1700-tallet. Likevel syntes jeg det var gøy å spille, og ettersom Civilization V fikk 50% avslag under sommerens Steam-salg tenkte jeg det var på tide å stupe inn på nytt. Jeg har ikke rørt et eneste spill i Civilization-serien siden 1998, så håper dette blir et kjærkomment gjensyn. Tanken bak denne spilldagboken er å skrive ned det som skjer i løpet av spillets gang og hva som er annerledes fra slik jeg husker det.
Liten nybygger, stort kontinent
Ettersom jeg hopper inn helt fersk bestemmer jeg meg for å la spillet sette parameterne for det som skal skje. Jeg går derfor inn i en runde Civ V som Ramses II, keiser over det egyptiske riket. Kartstørrelsen er liten og vanskelighetsgraden enkel. Jeg ber spillet behandle meg som om jeg aldri har spilt Civilization før slik at jeg kan få litt oppfriskning i gamle kunster.
Alt ser velkjent ut når spillet begynner. Én nybygger plasseres et tilfeldig sted på kontinentet, så er det opp til meg å velge hvor jeg vil plassere hovedstaden min. Hovedstaden Thebes plasseres parallelt med en elv slik at jeg kan utnytte de naturlige ressursene i området. Så begynner det hele.
Det første som slår meg er hvor mye lettere det nå er å ta til meg informasjonen spillet gir meg. Mine rådgivere gir utfyllende tips basert på den nåværende situasjonen, og hjelpen er bare et knappetrykk unna. Jeg må blant annet sette mine innbyggere i arbeid slik at sivilisasjonen min begynner å generere mat og penger. Jeg må også passe på at jeg har krigere til å kunne forsvare meg selv.
Det tar ikke lang tid før jeg møter de andre statslederne på kontinentet. Sørover finner jeg det tyske riket, ledet av Otto von Bismarck. Han virker litt fiendtlig innstilt, men så lenge vi ikke krysser hverandres landegrenser burde vi klare å komme overens. På de store slettene i vest møter jeg Djengis Kahn og hans mongolske horder. Ettersom vi alle er i begynnerfasen av spillet holder det med noen raske introduksjoner før vi alle trekker oss tilbake til eget land.
Jeg møter også på bystatene Warszama og Beograd i øst, samt Stockholm i vest. Disse er uavhengige byer som ikke tilhører et rike, og kan fungere både som fiender eller allierte. Foreløpig velger jeg å bestikke Beograd så de allierer seg med meg. Dette vil vise seg å være begynnelsen på et vakkert vennskap.
Ekspansjon og krig
Århundrene går og mitt imperium vokser seg stadig større. Warsawa har blitt min allierte, men freden er noe ustabil. De griske polakkene krever stadig penger, og min økonomi er ikke akkurat på topp. Jeg etablerer byene Memphis i øst, og Heliopolis i sør. Heliopolis' plassering ligger ved et naturlig underverk som er rikt på ressurser, slik at min gullbeholdning etter hvert begynner å stige igjen. Min befolkning blir større, samtidig som min hærstyrke vokser seg mektigere.
Min ekspansjon har ikke gått ubemerket hos tyskerne, hvis grenser nå nærmer seg mine. Min overtakelse av Warszawa har ikke akkurat gjort Bismarck særlig blidere. Når jeg etablerer byen Alexandria rett ved de tyske grenser forverrer situasjonen seg ytterligere. Bismarck ber meg pent om å pelle seg vekk. Jeg ber han like pent om å gå og henge seg. Det tyske imperiet står for fall.
Det lukter seier
Min teknologi har kommet såpass langt at jeg kan bygge beleiringsmaskiner. Mektige katapulter og trebucheter ruller over den tysk-egyptiske grensen, mens mine bueskyttere og rustningskledde riddere leder an slaget i front. Takket være enda en teknologisk nyvinning kan jeg etter hvert utruste mine menn med armbrøster. I og med at jeg er hersker over det egyptiske riket får jeg også tilgang på soldater utstyrt med hest og vogn. Disse viser seg å være gode å ha når jeg angriper de tyske styrker.
Én etter én faller de tyske byene for min militære makt, først Köln, deretter Hamburg i et angrep fra to fronter. Deres ynkelige soldater har ikke noe særlig mer avansert til sin utrustning enn økser og spyd, og er lett match mot mine riddere. Med mine katapulter hiver jeg mektige kampesteiner over deres bymurer og legger deres forsvarende styrker i grus. Med beleiringsmaskinene er det enkelt å innta enhver by som står foran meg.
Verdensherredømme
Mitt folk er ulykkelig! Dette kan ha noe med at jeg i løpet av få år har lagt fire byer under min nå betydelige militærmakt. München og Berlin har falt og blitt mine marionettestater. De er tvunget til å etterfølge min lov, men får selv bestemme hvordan selve byen skal styres. Mine nye tyske undersåtter er selvsagt ikke spesielt glade for at jeg har ødelagt hele deres imperium og tvunget dem til å leve etter nye lover og regler, men et par tinghus og en politistyrke skal nok få has på dem før eller siden.
Min totale fokus på det tyske imperiet har dessverre latt Djengis Khan og hans mongoler drive ubestridt utvidelse av egne grenser. Nå er de totalherskere over slettene i vest, og truer med ytterligere ekspansjon over i mine landområder. Jeg sender mine hærstyrker mot vest og gjør klar mine beleiringsmaskiner. Jeg har alltid hatt lyst til å regjere over mitt eget kontinent, så hvorfor stanse nå?
Dette var første del i min spilldagbok fra Civ V. Jeg kunne gjerne tenke meg å gjøre mer av denne, men trenger feedback på hva som var bra og hva som evt. kan forbedres.
