X-faktoren som aldri kom
Det jeg spesielt savner med Killzone 3, som også var frastedeværende i toeren, er dette «lille ekstra» som krydrer skytespill og gjør at du husker det. Jeg har tidligere brukt eksempel som når man skyter fra et AC-130 Gunship i Call of Duty: Modern Warfare 2, eller når man kaller inn Predator-missiler i samme spill. Eller hva med den flotte dynamikken i kjøretøy som for eksempel Warthog-en i Halo-spillene, der én person kjører og den andre skyter?
Problemet med Killzone 3 er at hver gang spillet prøver å gjøre noe annet, som for eksempel å sitte på et flyvende fartøy og skyte med minigun, eller kjøre stridsvogner og skyte på stillinger, føles det ikke gjennomarbeidet nok. Der spill som Call of Duty: Modern Warfare 2 er god på alt de gjør, faller spill som Killzone 3 igjennom – det er rett og slett ikke spesielt morsomt.
De fleste elementene som er ment å være interaktive, er også ofte et regelrett hån mot begrepet. Dører åpnes ved å trykke på en knapp, sluser åpnes og sprengladninger plasseres ved litt veiving med Sixaxis-funksjonen. Hvor ble det av Sixaxis-funksjoner som dem vi så i Heavenly Sword? Har det gått alle hus forbi?
Fremdeles pent
Guerilla Games viser at de fremdeles sitter på fremste rad når det kommer til teknisk grafisk briljanse. Jeg synes også det fremgår ganske klart at de har forsøkt å skape mer interessante miljøer i forhold til lagerhus-bonanzaen vi så i Killzone 2. Denne gangen kommer du til å befinne deg i, hold deg fast, kalde lagerbygninger i stål, men det er også vinterbrett og trivelige miljøer fra den helghanske jungelen. Du skal til og med ut i verdensrommet.
Samtidig består mye av det samme problemet fra forgjengeren med tanke på et noe halvslapt brettdesign. Startsekvensen er egentlig veldig symptomatisk med tanke på å vise spillet fra sin kjedeligste side. I nesten ti minutter spankulerer du gjennom trappeoppganger, lagre og dører i en av Helghans forskningsinstallasjoner uten å gjøre noe som minner om noe interessant.
Et annet eksempel er senere i spillet, hvor du skal forsvare et tårn. Fiendene kommer i bølger mot deg, før du skal bruke en heisekran til å smadre en hindring. Ikke før X antall Helghast-soldater har kastet sin modige sjel mot deg, kan man benytte seg av krankontrolleren som man har stått ved siden av hele tiden. Jeg sier ikke at akkurat dette er stort problem i seg selv, men det avslører veldig lett at disse punktene i spillet ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt i utviklingsprosessen. Akkumulasjonen av slike slurvefeil er per i dag hovedgrunnen til at Killzone 3 ikke er et helt magisk skytespill. Det har en flott grafikk, en mektig lydside og en etablert historie, men det mangler musikalitet og fingerspitzgefühl, som det så fint heter.
Sentral flerspiller
Ikke uventet er flerspillerdelen et ganske viktig komponent i Killzone 3. I tillegg til å spille de klassiske kampene over internett, har spillet også fått muligheten til en lokal samarbeidsmodus, som gjør at man kan spille sammen med en kompis i stua. Dette er et morsomt tillegg, men jeg synes Guerilla kunne gjort mer ut av dette. Det er gjort lite for at de ulike spillerne skal føle seg unike, og den som spiller på kontroller nummer to føler seg som et femte hjul på vogna. Det er nesten som om hele spillet forakter den andre spilleren og bare fornekter hans eksistens. Det er selvsagt også litt skuffende at Killzone 3 mangler muligheten for samarbeidsmodus over nett.
Konkurranseaspektet er som vi kjenner det fra før, med forsøket på et organisk flerspillermodus som inkluderer alt i en totalpakke. Problemet med denne modusen vedvarer egentlig fra det forrige spillet, men den er blitt noe klarere nå. Spillet skifter på hva lagene skal gjøre, alt i fra å beskytte en fra sin fraksjon, til å sprenge sentrale plasser på et kart. Forholdet blir skjevt når modusen legger opp til og krever mye lagarbeid. Den taktiske dynamikken til lagene skal optimalt skifte fra deloppdrag til deloppdrag, men hvis man spiller på åpne servere har alle forskjellige mål, og ikke alle tenker på lagarbeidet. Heldigvis er det kommet gode muligheter for å invitere venner i grupper og spille med dem man kjenner, for da ser jeg for meg at denne modusen virkelig kan fungere.
Nytt denne gangen er for eksempel muligheten til å spille din favorittklasse fra starten av, uten at man behøver å låse dem opp. En annen nett detalj, er at man under hver flerspillerkamp låser opp ulike ferdigheter som for eksempel at ingen hører fotskrittene dine, raskere ladetid og så videre. Flerspillerdelen er som helhet ganske lik forgjengeren, så sjansen for at du kommer til å investere mye tid i denne er stor hvis du likte det du så da.
Den forgjette dimensjon
Som en del av teknofesten Killzone-spillene har vist seg å bli, kommer treeren med muligheten for 3D både i nettbasert flerspiller så vel som i enspiller. Til tross for at jeg ikke helt ser nytten av 3D i spill per i dag, er det tydelig at Guerilla Games har lagt ned litt arbeid i dette, og det er det beste spillet jeg har sett så langt med denne teknologien.
Men som i alle andre ledd må man til slutt spørre seg om dette gjør spillet bedre eller ikke. Hvis det er slik at spillet ikke blir bedre av det, vil jeg si at innsatsen er bortkastet for spillet sin del, ettersom tiden og ressursene som er lagt ned i dette kunne blitt brukt andre steder. På den andre siden kan det jo fungere som en teknisk maktdemonstrasjon, og uten å spekulere kan man vel med trygt hevde at Sony er en av de selskapene som vil tjene mest på at 3D-teknologien blir en suksess i spill, så vel som film.
Konklusjon
Killzone 3 kan på mange måter karakteriseres som en forlengelse av sin rundt to år gamle forgjenger. Du følger de samme spillfigurene i deres kamp mot Helghastene på planeten Helghan, hvor dette avskuddet av menneskerasen utvikler teknologi som skal få de fleste til å måpe.
Det actionspekkede spillet er bedre enn sin forgjenger, først og fremst fordi at det gir en bedre narrativ atmosfære med en bedre skrevet historie og jevnt over godt stemmeskuespill. Det briljerer med teknisk flott grafikk og lyd som denne gangen kommer til uttrykk i varierte miljøer på Helghan. Move-funksjonen ønskes også velkommen ettersom det er første gang jeg forsøker Move i et skytespill og dette faktisk fungerer tilfredsstillende.
Spillets største utfordring er først og fremst et brettdesign som sliter med å engasjere, samt at det i enkelte partier kan kvele deler av opplevelsen. Videre skulle jeg også ønske at jeg så en X-faktor som kunne skille spillet fra sine konkurrenter, da vi vitterlig har sett store menn med store gevær tidligere.
Alt i alt en solid totalpakke fra nederlandske Guerilla Games. Hvis du likte forgjengeren, er sjansen overhengende for at du også liker Killzone 3.
Killzone 3 kommer eksklusivt til Playstation 3 den 23. februar.
