«Er det ikke rart? Du hører at en telefon ringer og det kan være hvem som helst. Men man må jo svare en telefon som ringer, ikke sant?»
Sitatet fra Phone Booth fungerer nok ikke like godt i dag som det gjorde da filmen kom ut i 2002. Hvem har vel lyst til å ta telefonen når den ringer? Spesielt om man ikke vet hvem som er i andre enden.
I spill er telefonen riktignok ikke et like skummelt konsept. Sjansen for at man får snakke med en innpåsliten fyr som vil selge noe eller en tyv som påstår å ringe fra Microsoft, er tross alt liten.
Når jeg hører det kime i telefonkioskene rundt omkring i Atomfall, tar min indre Colin Farrell over. Jeg vrenger om og trykker inn spurteknappen. Hva om jeg går glipp av noe viktig? Hva om den mystiske stemmen denne gangen skal avsløre hva som faktisk skjer i denne gudsforlatte delen av England?
Slipp meg ut, slipp meg ut
Premisset til Atomfall er unektelig spennende.
Spillet bygger på den virkelige historien om brannen ved det britiske atomkraftverket Windscale i 1957. Utvikler Rebellion tar seg imidlertid noen friheter, og sper på med konspirasjonsteorier og overnaturlige elementer.
Du plasseres midt oppi det hele, og lander i rollen som dels detektiv, men mest løpegutt for de ulike kreftene som stadig trekker regionen i hver sin retning. Her er forskerne som utløste ulykken, militæret som ble satt inn for å sikre området, gærne fanatikere, uskyldige landsbyboere og utenlandske spioner.
Og så var det den telefonmannen, da. Hva er det han vil denne gangen? Sikkert bare mer vrøvl om å stole på ham og ingen andre. Men hva om han har noe spennende å fortelle? Jeg svarer.
Figurene du møter er i utgangspunktet alle litt intetsigende. Hverken ansiktsanimasjoner eller stemmeskuespill vil vinne priser her, men det britiske særpreget gir dem en sjarm som skinner gjennom etter hvert.
Gjennom utforsking vil du også finne flere veier mot det som er spillets endelige mål – nemlig å rømme denne verdenen. Hvem du allierer deg med er fullstendig opp til deg, og selv om konklusjonen litt tafatt samma hva, er det artig å se de mange trådene nøstes opp underveis.
Å skyte eller ikke skyte
Uansett hva du velger, er spillopplevelsen stort sett den samme. Noen trenger informasjon eller en spesiell gjenstand. For å fikse biffen må du infiltrere et område bevoktet av soldater, landeveisrøvere eller fanatikere.
Som oftest kan oppgaven takles gjennom sniking eller ved å skyte først og stille spørsmål etterpå. Begge fremgangsmåtene funker brukbart, der skytingen i det minste er litt mer underholdende. Ammunisjon er det ikke mye av, så sikt godt.
Et tredje alternativ, som jeg først oppdaget helt mot slutten av spillet, er å spurte gjennom alle områdene med fiender. Spillmotoren, teknologien eller hva du nå vil kalle det som ligger til grunn for Atomfall er nemlig ikke avansert nok til at spillet helt vet hva det skal gjøre når du bare løper.
Ved lagring og lasting hendte det også med jevne mellomrom at fiender forsvant, vendte tilbake fra de døde eller gikk seg fast. Jeg ble også sittende bom fast i terrenget et par ganger. Litt teknisk rusk er det her, altså.
Ved utført oppdrag er det tilbake dit du kom fra, for å pekes i en ny retning. Om du følger oppdragene i rekkefølge blir det mye kjedsommelig trasking frem og tilbake, men det nydelige med Atomfall er at du kan gjøre akkurat som du vil.
La vinden lede deg
Den tidvis vakre verdenen er ikke veldig stor, men den er likevel en åpen sandkasse som lar deg takle ulike deler av opplevelsen når som helst. Andre gang jeg startet spillet, gikk jeg til venstre i stedet for rett frem. Vips møtte jeg på en figur jeg ikke fant før nesten helt mot slutten av første gjennomspilling.
Basert på min egen eksperimentering, skal det mye til for å bli stengt ute fra en løsning. Det er åpenbare unntak, som hvis én figur ber om en datafil mens en annen vil at du sletter den. Du kan også velge å ta livet av oppdragsgiverne, om det så skulle falle deg inn.
Dermed kan du prøve deg frem på de ulike stiene som stadig titter frem, for å til slutt kunne ta en mer informert beslutning. Jeg skulle kanskje ønske at det var mer variasjon i de ulike avslutningene, som kjipt nok utspiller seg gjennom stillbilder og fortellerstemme.
Alternativt kan du frese frem med én løsning og ignorere de andre, for så å spille gjennom igjen med helt andre valg. Det er om du klarer å ignorere dem, da. Det er telefonkiosker overalt og den forbaskede telefonen fortsetter jo å ringe. Kanskje jeg bare skal svare denne ene gangen. Kan jo være viktig.
Den som dykker litt dypere enn hva spillet egentlig legger opp til, vil finne overraskende stor variasjon i hendelsesforløpet her. Tilsynelatende enkle valg har plutselig vidt forskjellige konsekvenser, noe jeg egentlig ikke hadde trodd da jeg så rulleteksten første gangen.
Da hadde jeg lagt inn rundt tolv timer i spillet, som er håndterlig nok til at jeg raskt gikk i gang en gang til. Det var også etter mye utforsking og en del selvforskyldt roting rundt i spillverdenen.
Går deg bare så vill som du selv velger
På standard vanskelighetsgrad må du bruke nøtta for å finne frem i The Zone. Jeg nevnte jo tidligere at verdenen ikke er veldig svær, men spesielt i starten er det rikelig med muligheter til å gå seg bort.
Kartet og loggboken brukes hyppig for å kikke gjennom ledetråder og stake ut riktig kurs, uten at det alltid lykkes. Jeg endte opp med tidenes omvei for å finne spillets fengsel, som var ganske irriterende der og da. Hadde jeg bare fulgt litt bedre med på skilting og hva folk sa, hadde nok ting gått bedre.
Jeg kunne også ha benyttet meg av de mange alternativene for spillets vanskelighetsgrad. Ved siden av å justere på hvor mye fiender tåler og hvor mye skade de gjør, kan du nemlig skru på utforskingselementet.
Slik velger man om oppdrag automatisk markeres på kartet eller om ledetråder inkluderer en enkel oppsummering som forteller akkurat hva du skal gjøre. Jeg setter absolutt pris på muligheten til å velge, selv om jeg etter hvert ble mest glad i å ferdes fritt uten noen tydelig oppmerket løype.
Det er sånn man finner gullkornene i dette spillet.
Konklusjon
Det tok litt tid før jeg ble ordentlig glad i Atomfall. Første gjennomspilling var en skikkelig berg-og-dal-bane, der jeg aldri helt klarte å bestemme meg for om jeg hadde det gøy eller bare spilte fordi jeg hadde sagt ja til å lage en anmeldelse.
Trangen etter å løse mysteriet forsvant imidlertid aldri. Da jeg plukket opp kontrolleren for runde to, og oppdaget hvor forskjellig denne historien kan utarte seg, var jeg imidlertid frelst.
At spillet ikke klarte å overbevise meg i første omgang er likevel ikke helt heldig, og jeg mistenker at mange vil falle av lasset før de kommer like langt som det jeg gjorde. Det er mye gjentakelse i oppdragene, skytingen er bare helt grei og snikingen ikke spesielt tilfredsstillende.
For den som legger inn litt ekstra tid, er det imidlertid mye spennende variasjon å oppdage. Både i hvem man allierer seg med og i rekkefølgen på når man møter dem og avdekker spillets hemmeligheter. Dette er et typisk spill man kan diskutere og oppdage at alle har hatt forskjellige opplevelser – gitt at noen i vennegjengen faktisk spiller det da.
Ring, ring. Ring, ring. Det er den mistenkelige Atomfall-mannen. Vil du svare?
Atomfall lanseres 27. mars for PC, PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One og Xbox Series X/S. Det er også på Game Pass.
