Vi har allerede skrevet en utømmelig rekke tekster om Tekken 8 – alle med et positivt drag over seg, men det er ikke før nå vi virkelig kan dra fram de store, bastante superlativene. Den siste uken har vi nemlig dykket ned i den endelige utgaven av det neste store slåssespillet fra Bandai Namco, og det har rett og slett vært skikkelig, skikkelig gøy.
Et lite paradigmeskifte
Tekken 8 er en naturlig videreføring av alt det kule Bandai Namco gjorde med Tekken 7. Her får man servert en stor mengde realistiske kamphaner og kamphøner, som alle kniver om å bli den hvasseste slåsskjempen i verden.
Spillet har hele 32 unike figurer ved lansering, og det er betydelig flere enn det som er dagens standard. Til sammenligning hadde for eksempel Mortal Kombat 1 bare 22 figurer, Street Fighter 6 slapp unna med 18 stykk, mens Guilty Gear -Strive- stilte med skarve 15.
Kvalitet er riktignok viktigere enn kvantitet, og da er det fornøyelig at Tekken 8 leverer på begge fronter. Figurene som dukker opp her er stort sett kjente og kjære skikkelser fra tidligere spill, men har alle fått en ørliten renessanse takket være nye funksjoner, nye kostymer og ikke minst den nye spillmotoren.
Tekken 8 er nemlig utviklet direkte i Unreal Engine 5 og er i tillegg det første spillet i serien som ikke går omveien om arkadehallene før lansering på PC og konsoll.
Det ser man ganske godt, for sammenlignet med den nokså duse grafikken i Tekken 7 er dette som natt og dag å regne. Ingen av de tilbakevennende figurene har riktignok gått gjennom en enorm visuell forandring, men det grunnleggende designarbeidet er av en helt annen kvalitet enn sist.
De tre nye figurene er også svært godt designet, enten man humrer over de mange utsvevende utsagnene til den franske elitesoldaten Victor, ikke helt forstår hva «kaffedronningen» Azucena har å gjøre i dette sirkuset, eller faller pladask for den unike væremåten til Reina.
Spesielt sistnevnte skiller seg positivt ut som en av de kuleste nye figurene i et slåssespill på lang, lang tid. Hun har tydelig litt av Heihachi i seg, ikke bare i kraft av teknikkene hun benytter seg av, men også den åpenbare sluheten og mystikken som omkranser figuren. Hun spiller også en sentral rollene i spillets historiemodus, hvor hun stadig er å se med et uimotståelig sleskt smil et eller annet sted i bakgrunnen.
Fortelling med fremragende flyt
Utover grafikken representerer for øvrig historiemodusen den mest markante forbedringen i Tekken 8 – den heller trauste fortellerstilen fra forgjengeren er nå en saga blott, og i stedet får vi en ordentlig filmatisk og actionfylt affære.
Her ryker som vanlig Mishima- og Kazama-klanene i tottene på hverandre; en kampsportturnering brukes som påskudd for å ta over verden; og i kulissene snubler man til stadighet over pandaer, ninjaer og gærninger som løper rundt med mitraljøse på innerlomma.
Det er tilgjort og overdrevent, men på best mulig vis, og den nye grafiske stilen gjør mye for å tilføre handlingen slagkraft og enormt mye driv. Man kastes ufortrødent inn og ut av kamper, får servert et par mellomsekvenser og veksler dynamisk mellom forskjellige figurer som alle ønsker å ha en finger med i spillet.
Jeg mener fortsatt at man bruker litt for mye tid i skoene til jyplingen Jin og oppgjør mot datastyrte fiender er fremdeles ikke all verden, men Tekken 8 har både flyt og råskap til å holde meg svært engasjert i de snaut fire timene eventyret varer.
Dette er seriens desidert mest ambisiøse historiemodus og med et par langdryge unntak leverer utviklerne stort sett varene.
Middelmådige sidespor
De andre enkeltmodusene er langt mindre å skryte av, og særlig karakterepisodene og volleyballutskuddet Tekken Ball skuffer en del.
Sideeventyret «Arcade Quest» havner et sted midt i mellom: Her blir man introdusert for småvemmelige «chibi»-figurer i et meta-narrativ hvor målet er å bli så god i Tekken 8 at man kan konkurrere med noen av verdens beste spillere i en fiktiv e-sportturnering. Slik reiser man på kryss av tvers av liksom-Japan, mens man hilser på syltynne stereotyper og typiske tøffinger.
Jeg bryr meg midt på ryggen om figurene og handlingen i arkademodusen, men det fungerer likevel godt som et springbrett for nye spillere. Her blir man nemlig gradvis introdusert for nye teknikker og spillestiler, og etter hvert låser man også opp muligheten til å slåss mot en kopi av seg selv.
Sistnevnte kommer i form av den nye «Super Ghost»-funksjonaliteten, hvor den kunstige intelligensen følger med på hvilke angrep og komboer du benytter deg mest av, for så å lage en ålreit gjenspeiling av dette som man kan slåss mot.
Det er overraskende gøyalt å møte seg selv i døra på denne måten, men enda mer spennende er det at man kan laste ned andre spilleres spøkelser. Har du bydd vennegjengen på Tekken-aften? Forbered deg skikkelig ved å sparre mot spøkelsene deres i forkant.
Jeg har foreløpig bare hatt muligheten til å spille mot mitt eget spøkelse, men hvis dette fungerer som avertert er det intet mindre enn en sensasjon.
På liv og død
Det er likevel kamper mot andre, levende spillere som er det største trekkplasteret, og her leverer Tekken sedvanlig sterkt. Kampene kommer virkelig til sin rette når det er ekte og uforutsigbare motstandere som venter på den andre siden av arenaen, og spesielt givende er det selvfølgelig å hamle opp med rivaler på delt skjerm.
Da flyr både heiarop og ukvemsord veggimellom, og upåklagelig ytelse og nesten fraværende lastetider gjør det til en lek å eksperimentere med de mange forskjellige figurene.
Opplevelsen er ikke brutal på samme måte som for eksempel Mortal Kombat, men Tekken 8 klarer likevel å formidle den enorme slagkraften disse karakterene har gjennom eminent bruk av effekter, kameraføring og lyddesign – og det er rett og slett bælfett.
Bråkmakerne er forholdsvis lette å kontrollere, men har en hel bråte med angrep og teknikker man kan benytte seg av. Det er med andre ord lett å komme i gang, selv om man bare gir seg i kast med en tilfeldig valgt figur, men det skal mer til for å virkelig forstå og etter hvert begynne å mestre de ulike fasettene ved spillet.
Selv har jeg hovedsakelig holdt meg til min «main» fra Tekken 7, Asuka – figuren er stort sett seg selv lik, men en rekke nyheter og artige påfunn gjør at det likevel er mye nytt å oppdage.
Noe av det utviklerne har fokusert mest på i forkant av lanseringen er det nye «Heat»-systemet, en mekanikk som lar deg innta en ny form hvor du gjør mer skade og kan aktivere et par nye teknikker. Dette er et system som belønner mer aggresjon i kampene, uten at det noensinne rekker å bli så overveldende som det jeg fryktet da jeg testet spillet for første gang i fjor sommer.
Friskmeldt flerspiller
En annen ting som tydelig også har blitt utbedret siden den første testperioden, er nettverkskoden. Kamper over nettet fungerer mye, mye bedre nå – fortsatt ikke like upåklagelig som de eminente kampene i Street Fighter 6, men med tydelig fungerende «rollback» og nesten ingen synlige forsinkelser.
Faktisk står nettslåssingen for noen av de beste øyeblikkene jeg har hatt med Tekken 8 så langt: Her møter man mange likeverdige motspillere, og det er ingenting som er bedre enn å så vidt stikke av med en knepen seier i møte med en verdig motstander.
Ved flere anledninger støtte jeg for eksempel på den samme jevngode Dragunov-spilleren, og sjelden har jeg blitt så revet med av et slåssespill som under disse intense, jevne kampene. Jeg både hoier, banner og gestikulerer for meg selv, nesten som om det er livet om å gjøre. Helt galimatias.
Konklusjon
Tekken 8 byr på fart, flyt og slagkraft ut av en annen verden, og det er helt utrolig hvor bra det føles å spille dette spillet. Når alt først klaffer, kommer figurer, lyd og effekter sammen i en herlig symfoni, hvor både «slow motion» og superangrep er med på å sette den øredøvende tonen.
Det sitrer ekstra godt i fingrene når man møter andre spillere til dyst, enten det er i samme sofa eller via internett. Den tidligere usikre nettverkskoden er mer eller mindre friskmeldt, og dette er en stor grunn til at jeg ser fram til mange spennende oppgjør også i tiden framover.
Mye av den samme spenningen og flyten overføres overraskende smertefritt til den ambisiøse historiemodusen, og det er gjennomgående underholdende å følge den melodramatiske kampen mellom godt og ondt helt til mål.
Utviklerne treffer ikke like godt med alt de prøver på, og både enkeltepisoder, volleyball og arkadeoppdrag føles litt tafatt sammenlignet med de andre delene av spillet. Sistnevnte gjør for så vidt en god jobb med å introdusere spillere for nye mekanikker, kostymer og den meget interessante «ghost»-funksjonen, uten at jeg lar meg helt bergta av den grunn.
Om noe savner jeg en mer inngående opplæringsdel, og akkurat her har spillet mye å lære av Street Fighter 6.
Alt i alt kan jeg likevel ikke annet enn å rose Tekken 8 opp i skyene. Det er griselekkert, fartsfylt og råtøft på alle de viktige områdene, og har du noen som helst forkjærlighet for slåssespill, er dette en sikker vinner.
Tekken 8 slippes på PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows 26. januar.
