De første Silent Hill-spillene har vært så viktige at de fortsatt ofte blir trukket frem som noen av tidenes beste skrekkspill, og selv for dem som ikke kjenner serien spesielt godt er det er tydelig at de har hatt stor påvirkningskraft på sjangeren.
Da det ble kunngjort at selveste Silent Hill 2 skulle pusses opp ble annonseringen likevel møtt med noen skeptiske blikk. Det virket særlig som at mange rynket på nesen av at det var The Medium-utviklerne i Bloober Team som fikk jobben. Heldigvis var den skepsisen helt feilslått, for Bloober Teams tolkning av Silent Hill 2 viser seg å være et overraskende solid skrekkspill.
Grått og dystert
Historien i Silent Hill 2 begynner med at hovedpersonen James ankommer utkanten av en småby, på leting etter sin avdøde kone, Mary. Gjennom åpningssekvensen får du vite at Mary har vært død i tre år.
Til tross for dette har James mottatt et mystisk brev fra henne, tilsynelatende sendt fra et av stedene de pleide å besøke sammen – Silent Hill. Selv om han anerkjenner at det er noe mistenkelig over å få brev fra døde mennesker, har han nå tatt turen tilbake til Silent Hill for å finne ut om Mary fortsatt kan være i live.
Det vi har med å gjøre her er en nyversjon som er utviklet fra bunnen av. Den originale PlayStation 2-utgaven av spillet brukte en slags fastlåst ovenfra-kameravinkel som fulgte deg gjennom spillet. I nyversjonen spiller du i stedet hele spillet med et vanlig tredjepersonskamera, omtrent som det man er vant med fra spill som nye Resident Evil 2 eller The Last of Us.
Kameraet ligger litt tettere på hovedpersonen enn originalen gjorde, og siden du styrer kameraet selv, får du ofte et litt annerledes blikk på områdene.
Den nye styringen får spillet til å føles mer som det man er vant med fra dagens skrekkspill, og selv om en del av blodfansen vil savne det låste kameraet fra originalen syns jeg det fungerer veldig fint som det er satt opp her.
Jeg kommer ikke på mange steder i spill som er like ikoniske som disse dystre gatene og skogene, og det er kult å kunne utforske dem med et nytt perspektiv. Den tykke, grå tåken som ligger rundt byen får det hele til å minne om en ubehagelig og merkelig drøm. De tomme gatene ser ut som de kanskje kan ha vært en koselig amerikansk småby en gang i tiden, men det som er igjen av byen når James dukker opp er egentlig bare uhyggelig.
Det er en ekstremt ekkel stemning som kommer frem av det oppdaterte lyddesignet, og Akira Yamaokas musikk jobber for full maskin med å fortelle deg at det er en dårlig idé å ta flere steg videre. Jeg har spilt mange spill som henter inspirasjon fra Silent Hill-serien, men det er noe helt unikt over hvordan alle elementene i Silent Hill 2 jobber sammen for å gjøre deg urolig.
Det er en helhetlig godt sammensatt skrekkopplevelse, hvor lyd, bilde og nivådesign brukes på en måte som aldri lar deg slappe ordentlig av, men samtidig alltid holder deg nysgjerrig på hva som venter rundt neste hjørne.
Sterkt gåtedesign, grei slåssing
Det skal ikke mye trasking til før de første fiendene i spillet begynner å luske rundt i tåka, og du blir gradvis introdusert for alle de forskjellige elementene i spillet. Du får noen enkle gåter å bryne deg på i det første området av byen, som for det meste går ut på å finne riktig nøkkelgjenstand og bruke den på riktig sted. Du får i tillegg en treplanke som kan brukes til å forsvare deg mot fiender, og senere skytevåpen.
Helsegjenstander kan ofte finnes ved å ransake skuffer og skap, og hvor mye du finner er avhengig av hvilken vanskelighetsgrad du spiller på.
Sammenlignet med Resident Evil-nyversjonene er det forfriskende lite fokus på kamper i spillet. Mesteparten av tiden går til å utforske og finne løsninger på problemer. Som oftest har du ikke nok ammunisjon til å kunne fyre løs i alle retninger, og nærkampene er vanskelige nok til at det føles risikabelt å yppe for mye på den måten også.
I stedet for kamper er det derfor et større fokus på gåteløsing, og når det kommer til den delen av spillet skinner det virkelig. Jeg ble helt oppslukt i å finne veien gjennom de større områdene i spillet. De er akkurat vanskelige nok til at du må bruke hodet litt, men sjeldent så kompliserte at du blir sittende fast. Dette virker nesten til å være glemte kunster, for i moderne spill føler jeg ofte gåter av denne typen er dummet ned noen hakk, eller droppet helt.
Kampene er ikke den sterkeste siden til Silent Hill 2, hverken i originalversjonen eller nyversjonen. Med dette i bakhodet har Bloober Team truffet en veldig god balanse mellom kamper og utforsking. Fiendene er der for å holde deg på tå hev, ikke for at du skal føle deg tøff og tro at du er noe. Nærkampene kan føles litt knotete, på samme måte som tidlige overlevelsesskrekkspill pleide å gjøre.
For min del er dette noe som først og fremst legger til litt sjarm, men hvis man har lavere terskel for å irritere seg over sånne ting så kan kampene bli et lite frustrasjonsmoment. Med det sagt har du ganske ofte muligheten til å løpe eller snike deg forbi fiendene i stedet.
Selv om jeg elsker Resident Evil-spillene syns jeg det er litt stilig at fokuset på action skiller de to seriene så tydelig. Ved første øyekast ser det ut som samme type spill, men forskjellene gjør at det er gode grunner til å spille begge deler.
Her leker vi ikke skrekkspill
Fra det jeg husker av originale Silent Hill 2 er mitt inntrykk at denne versjonen som helhet legger seg ganske tett til kildematerialet, noe jeg regner med er et bevisst valg fra Bloober Team. Med tanke på legendestatusen Silent Hill-serien har hatt i sjangeren ser jeg for meg at det må ha vært en ganske overveldende oppgave å ta på seg, og jeg kan ikke si annet enn at de har truffet ordentlig godt.
Moderniseringen av stemmeskuespillet, lyddesignet og filmsekvensene får det til å føles som et nytt spill. Selv om den oppussede grafikken er flott å se på, opplevde jeg til tider at spillet kjørte litt ujevnt på PlayStation 5. Ikke i så stor grad at det ødela opplevelsen, men litt merkbart rusk var det.
Selv om jeg hadde en viss kjennskap til originalspillet før jeg satte i gang med nyversjonen, må jeg innrømme at jeg ikke er like bereist her som jeg er i for eksempel Resident Evil-serien. Det å bli skikkelig kjent med en etablert skrekkserie gjennom dette spillet har vært skikkelig, skikkelig gøy.
Jeg har med vilje holdt meg langt unna å beskrive historiedetaljer i anmeldelsen, for det er et sånt spill man bare må oppleve selv. Historien til James er veldig minneverdig, og de lengre gåteløsnings-segmentene i spillet leverer konsekvent bra. Jeg har ikke full oversikt over hvor mye alle disse elementene har blitt endret fra sånn de var i originalen, men det man sitter igjen med er uansett en stemningsrik, nervepirrende kvalitetsopplevelse.
Konklusjon
Dette har vært en flott spillopplevelse, selv om jeg har litt begrenset kjennskap til originalen. En bauta som Silent Hill 2 fortjente virkelig å bli pusset opp for et moderne publikum, og selv om det så litt haltende ut i tidlige videoer, endte sluttresultatet opp med å bli overraskende bra. Siden handlingen i spillet foregår ganske løsrevet fra de andre spillene i serien, er det et fint sted å hoppe inn i Silent Hill for første gang.
Det er sjelden jeg sitter såpass limt til skjermen for å komme meg gjennom områder i skrekkspill som det jeg gjorde her, og det sterke førsteinntrykket ble egentlig bare forsterket for hvert nye område jeg kom til. Det er en historie som er fylt av mysterier, uventede vendinger og noen ganske modige forsøk på å røre ved vanskelig tematikk – slett ikke verst for et tidlig PlayStation 2-spill.
Bloober Team puster Capcom i nakken med dette oppussingsarbeidet, og det i så stor grad at spillet nesten når opp til de strålende nyversjonene i Resident Evil-serien. Det var jeg ikke var forberedt på i det hele tatt da jeg først satt meg ned med spillet. Jeg er veldig glad for at Bloober Team fikk lov til å prøve seg, og spent på å se hva de finner på neste gang – kanskje det er nå de kommer til å slå skikkelig gjennom med noe helt eget?
Silent Hill 2 er ute nå til PC og PlayStation 5 (testet).
