Alt var fryd og gammen etter at Luigi stoppet King Boo og alle spøkelsesundersåttene hans i GameCubes lanseringstittel, Luigi’s Mansion, fra 2001.
«Dessverre» for Luigi ble spillet populært, og da Nintendo erklærte 2013 som Luigis år, måtte den grønnkledde og lettskremte broren til Mario ut og leke Ghostbusters på ny.
Ikke ring Luigi
Etter at King Boo ble stoppet og fanget i det første spillet, har de fargerike spøkelsene som ble igjen i Evershade Vally vært vennlige hjelpere til den eksentriske forskeren Professor Elvin Gadd. Men på et eller annet vis har King Boo klart å rømme.
Første punkt på hevnlista er å ødelegge månen som henger over dalen. Det er den som har holdt småspøkelsene i sjakk, men når månen går i seks knas blir de på nytt slemme og rampete. Oppgaven med å fange spøkelsene før de rømmer fra dalen og skaper kaos i resten av verden gis til Luigi, som sitter hjemme og nyter livets glade dager før han pikseleres og hentes av E. Gadd.
Motvillig, men samvittighetsfullt går Luigi med på oppdraget, og setter i gang med å støvsuge den første herregården for spøkelser.
Fra hus til hus
Jeg skriver «den første herregården», fordi det i Luigi’s Mansion 2 er flere mansions som må traverseres (spillet burde følgelig egentlig hete Luigi’s Mansions, men det er en diskusjon vi kan ta en annen gang).
Hver herregård er delt inn i flere oppdrag som tar om lag 15 minutter hver. «Skru på strømmen». «Finn årsaken til at vannet er skrudd av». «Finn nøkkelen til den store døra».
Når et oppdrag er utført teleporteres man ut av huset og tilbake til bunkersen til E. Gadd for å avlevere fangede spøkelser og annet snacks. Og ikke minst å høre på E. Gadd tjatre om alskens teorier og sladder.
Jeg er ikke så begeistret for all teleporteringen. Det bryter opp opplevelsen og forstyrrer flyten i spillet. Det gir heller ikke så mye mening at man må gå gjennom hele herregården når E. Gadd bare kan teleportere Luigi inn og ut som han vil.
Da foretrekker jeg mye heller ett stort hus som i både det originale Luigi’s Mansion og det tredje spillet i serien som kom på Switch i 2019.
For simpelt
Utstyrt med en støvsuger og en lommelykt manøvrerer man seg rundt i husene og forsøker å komme seg til rommet hvor løsningen til på det aktuelle oppdraget befinner seg.
På veien møter man en rekke gåter, hvorav de fleste innebærer variasjoner av å enten suge opp eller blåse bort noe med støvsugeren, eller å lyse på noe med lommelykten for å finne spor.
Det er sjeldent spesielt utfordrende hjernetrim, selv om spillet glimrer når løsningen ikke er åpenbar.
Kampene mot spøkelsene blir også ganske fort repeterende. Jeg skulle ønske det var litt mer variasjon i spøkelsene man møter, og at det oftere krevde litt mer taktikk for å fange dem. Det er stort sett bare hos de største sjefsspøkelsene man ser noen form for variasjon og kreativitet i måten man fanger spøkelser.
Sjarmerer i senk
Til tross for litt kritisk tone så langt, så er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av dette spillet. Dynamikken mellom den energiske professoren og lettskremte Luigi er morsom. E. Gadd er full av pågangsmot og godt over middels interessert i å studere spøkelser. Luigi skjelver i buksene og vil nok helst ha de så langt på avstand som mulig.
Musikken er stemningsskapende, og det blir nesten litt koselig når Luigi nynner med på kjenningsmelodien når han føler seg litt ovenpå. Da er det sjelden lenge til et spøkelse hopper fram fra et møbel, og skremmer Luigi så han brøler og ramler på rumpa.
Det er en herlig blanding av humor og barnevennlig skrekk Nintendo serverer i dette spillet.
Spillet kom opprinnelig på 3DS for over ti år siden, og har fått en grafisk overhaling til lanseringen på Switch. Det er helt akseptabel grafikk her, særlig med tanke på at Switchen selv har vært ute lenge og nærmer seg slutten på levetiden. Men jeg kommer ikke unna at grafikken ikke ser så skarp ut som den gjør i andre Mario-spill på konsollen, som er bygget fra grunnen av. Særlig i nærbilder i mellomsekvensene er det et eller annet som gjør at det ser litt platt ut.
Dette er flisespikkeri, og på ingen måte ødeleggende for opplevelsen. De forskjellige husene har forskjellige temaer og byr på varierte omgivelser, og ser ellers bra ut.
Et ørlite aber er at Switchen ikke viser ting i 3D, som var en del av pakken for spillets Nintendo 3DS-versjon. Det er noen sekvenser hvor man går glipp av denne effekten, men det er ikke ofte.
Konklusjon
Alt i alt er dette nok en vellykket oppussing fra Nintendo, selv om dette ikke er min personlige favoritt i serien.
Luigi er sjarmerende der han skjelver seg gjennom spøkelseshusene mens han nynner nervøst på kjenningsmelodien til spillet.
Jeg savner dog litt mer variasjon i kampene mot spøkelsene. Det blir litt ensformig i lengden å simpelthen blinke på dem med lommelykten og så dra dem inn med støvsugeren. Dette, kombinert med at spillets flyt avbrytes av at man hentes ut av husene hvert kvarter, legger en demper på engasjementet. Dette kan dog være smak og behag.
Ellers er dette en god blanding av lavmælt og barnevennlig skrekk og slapstick-humor som nok kan underholde de fleste.
Luigi's Mansion 2 HD er tilgjengelig nå for Nintendo Switch.
Om du har lyst på mer spøkelsesjakt med den grønnkledde broren til Mario, kan du sjekke ut Luigi’s Mansion 3. Er du på utkikk etter andre oppussede Nintendo-klassikere, kom Paper Mario: The Thousand Year Door og Mario Vs. Donkey Kong ut på Switch tidligere i år.
