To år etter den herlige kunngjøringen av The Plucky Squire, har Devolver og utvikler All Possible Futures omsider fått orden i sakene sine. Denne uka avslørte de at spillet slippes 17. september, og med lanseringen nært forestående har vi tatt en kikk på hva som er i vente.
Kort forklart er The Plucky Squire en kombinasjon av Mario og Zelda, med en haug Wario-inspirerte minispill lagt til på toppen. Det fungerer bra, selv om spillet med fordel kunne skrudd opp tempoet litt.
Klassisk eventyrformel
Spillet åpner med å presentere Jot, som er helten i denne historien. Jot livnærer seg på å ødelegge for den onde trollmannen Humgrump, som stadig kommer opp med nye, men til slutt mislykkede planer.
Én dag oppdager Humgrump imidlertid at livene deres er forhåndsbestemt fordi de lever i en eventyrbok. Jot vinner og Humpgrump taper, sånn går det alltid. Med litt ekstra trolldom i lomma bestemmer trollmannen imidlertid for at nok er nok, og han kaster like greit Jot ut av hele historien.
Det er her, etter en lengre introsekvens, at The Plucky Squire virkelig begynner. Å bli kastet ut av den todimensjonale bokverdenen og ut i tre dimensjoner på rommet til Sam – gutten som har skapt historiene om Jot og Humpgrump – gir nytt liv til en opplevelse som er ganske seig i starten.
Jeg skulle bare ønske spillet stolte nok på meg til å la meg utforske denne nydelige verdenen på egenhånd.
Håndholding og avbrytelser
Jeg skjønner greia. The Plucky Squire er et eventyr som nok er myntet på yngre spillfans. Det er en historie med en fortellerstemme og haugevis av figurer som har mye på hjertet. Det er sjarmerende. Det er koselig. Men det er også slitsomt.
Jot kan knapt gå ti skritt uten at spillet tar fra meg styringen. Her skal jeg få vite om fiendene som venter foran meg, ordene som skal flyttes om på siden for å løse en gåte, området jeg har ankommet eller noe som akkurat skjedde.
Dette skjer uansett om man spiller på normal vanskelighetsgrad eller på historiemodusen. The Plucky Squire vil helst fortelle deg alt som skjer, fremfor å vise deg og la deg utforske selv. Det blir til svært en oppstykket opplevelse, som raskt blir frustrerende.
Gåtene, hvis man kan kalle dem det, er nemlig aldri vanskelige. Jeg ser hva jeg må gjøre. Jeg får bare ikke lov uten å først måtte gjennom en dialogsekvens med forklaringer om det ene og det andre.
Glimt av noe spesielt
Når spillet en sjelden gang lar meg pusle for meg selv, blir alt raskt bedre. The Plucky Squires stadige sjangerblanding byr hele tiden på nye utfordringer, som det stort sett er moro å gjennomføre.
Det ene øyeblikket ramler jeg gjennom en mørk grotte med klassisk todimensjonal sideskrolling. Det neste er det frem med nevene for å grisebanke en grevling. Plattformdelene utgjør helt klart en større del av opplevelsen, med minispill ispedd med jevne mellomrom.
Minispillene, som den nevnte boksekampen eller vepseskyting med pil og bue, tilfører god variasjon til opplevelsen. Ikke bare får man helt nye måter å spille på, men spillets visuelle utrykk endrer seg også drastisk, som jeg setter like stor pris på hver gang.
Det helt klart beste med The Plucky Squire er imidlertid når man får leke seg i både to og tre dimensjoner. Jot får etter hvert muligheten til å smette inn og ut av bøker, bla frem og tilbake mellom sidene og endre historiens gang.
For eksempel kan man hoppe tilbake noen sider for å hente et ord som er mer hjelpsomt for oppgaven man prøver å løse. Er porten «stengt»? Gå tilbake til forrige side, der det snakkes om en åpen skog, ta med deg ordet «åpen» og sett det foran porten. Vipps, så kan du komme deg videre.
The Plucky Squire er et veldig lekent spill som hele tiden oppfordrer spilleren til å prøve utradisjonelle løsninger for å løse tradisjonelle gåter. Det hadde bare vært fint å få komme frem til de løsningene selv, i stedet for å hele tiden bli dyttet i riktig retning.
Konklusjon
The Plucky Squire er sjarmerende, det er kreativt og det er rett og slett nydelig å se på. Jeg liker hva All Possible Futures prøver på her, og jeg er svært spent på å se om de lykkes med å lage en opplevelse som engasjerer hele veien.
Gjennom de fire første kapitelene er spillingen riktignok ganske seig. Man blir stadig avbrutt at filmsekvenser, dialog og unødvendige forklaringer av enkle oppgaver spillere flest nok kunne løst selv uten store problemer. Det er en fantastisk verden å utforske her, men jeg savner friheten til å virkelig gå på oppdagelsesferd. Forhåpentlig kommer det fra kapittel fem og utover.
Når The Plucky Squire faktisk stoler nok på spilleren til å la deg styre ting selv, fungerer alt knirkefritt. Plattformsekvensene er gode, minispillene byr på god variasjon og det er alltid like moro å hoppe mellom to og tre dimensjoner.
The Plucky Squire lanseres 17. september, for PC (testet), PlayStation 5, Xbox Series X/S og Nintendo Switch.
