Jeg har visst det lenge, men det ble ekstra klart i går, etter en sangglad runde gauking med Sonys vidunderbarn. SingStar er som sendt fra himmelen. Vel, ikke som at vi ikke lenger trenger dype, stemningsbaserte actioneventyr lenger, nå som vi har fått den røde og den blå mikrofonen og en avansert utgave av karaoke i huset. Men SingStar er virkelig et utførlig, gjennomført studie i hvor lettvint det egentlig er å havne på toppen av salgslistene. Hvorfor?
For det store flertall av jordens befolkning gjelder følgende: Enten bryr de seg overhodet ikke om videospill, eller så vet de ikke ikke en gang hva det er. Når man ønsker å nå ut til disse, når man ønsker å selge til ikke-gamerne, for å si det slik, er stikkordet enkelhet. Eller, i hvert fall ser det ut til at dette gjelder alle de største mainstream-hits vår generasjon har fostret. Spillene må kunne oppsummeres i én enkelt setning, javel, men det kan også et spill som Zelda: Du må redde prinsessen fra den onde Ganon. Viktigere er det at det du gjør kan oppsummeres i én setning. Det kan ikke Zelda, i hvert fall ikke på en måte som er i nærheten av å beskrive bredden i opplevelsen, men det kan altså SingStar: Du må synge bra for å få poeng. That's it. Og The Sims: Virtuelt dukkehus med levende mennesker. Nintendogs: Virtuell(e) hundevalp(er).
Poenget mitt er at et spill som SingStar altså, på mystisk vis, klarer å kommunisere et konsept som alle umiddelbart skjønner at er moro. Riktignok er ikke karaoke noe nytt, så slik sett er det ikke akkurat tidenes vanskeligste oppgave med de rette PR-kronene – folk liker å synge. Og spillet er heller ikke det første som forenkler grensesnitt og presentasjon kraftig for å nå alle de som ikke tradisjonelt spiller – dette har en lang tradisjon. Derimot er det en av de største suksessene vi noen gang har sett innenfor dette segmentet. Spillet gjør rett og slett det meste rett: Musikkutvalget er så variert at man simpelthen er nødt til å finne noe man liker, stilen er så glætt at den i hvert fall ikke forstyrrer, stemmegjenkjenningen funker. Men dette er kun kremen om kaken, hovedpoenget er at det er noe her som fullstendig ufarliggjør det å sette seg ned med en spillkonsoll.
I møte med nye venner er det ofte interessant, på et eller annet tidspunkt, å spørre om de har lyst til å spille tv-spill med meg. Enten er de veldig klare og positive; i så fall får jeg som oftest raskt høre hva slags spill de har best erfaringer med fra før - da gjerne spill som Halo, Splinter Cell, Tony Hawk eller FIFA. Men hvis ikke, og dette er det vanligste, blir det bare hengende en småklam stemning i luften, mens de tenker sitt om min bulende spillhylle og mine tilsynelatende manglende sosiale antenner.
SingStar derimot, selger seg selv. Og det opplagte oppfølgerspørsmål er, for meg: Finnes det flere slike nisjer, slike råenkle ideer som enkelt og greit, og opplagt for enhver, vil være noe de store massene vil ønske å betale for? Jeg tror det. Fjorårets Donkey Konga og Dance Dance Revolution (med kloner), samt nevnte The Sims og Nintendogs treffer alle opplagte strenger. Men la oss tenke oss om to ganger her: Hvis det finnes flere tilsvarende, ubrukte ideer til spillmekanikk som alle skjønner, er det ikke da bare et spørsmål om hvem som er først til mølla, først til å høste suksessen?
Som sagt: SingStar gjør alt riktig. Det er nedslipt nok til å ikke bli plagsomt rent stilmessig, det er lettfattelig nok til å kunne glede absolutt alle sangglade, og det har nok materiale til at alle finner noe de kan like. Jeg venter spent på hvem som vil bli den neste til å selge millioner med spill ved å gjøre noe veldig enkelt, på en elegant måte. Blir det Nintendogs?
