Assassin's Creed-serien har hatt en interessant reise siden det første spillet ble lansert for åtte år siden. Ni spill og utallige spin off-produkter av varierende kvalitet har kommet og gått, med stadig nye forsøk på å sprøyte nytt liv i en litt ensformig formel.
Det begynte med en interessant, om lit ensformig affære som ble markant forbedret i det herlige Assassin's Creed II. Storfavoritten Brotherhood utvidet mulighetene fra forgjengerne samtidig som det begrenset handlingen til én enkelt storby. Deretter har ting bare blitt større, om ikke alltid bedre.
Personlig falt jeg av serien etter Black Flag, et spill jeg likte, men aldri fullførte. Det ble for stort og omfattende, med for mange ekstraoppdrag, samleobjekter og annet møl jeg strengt tatt ikke hadde tålmodighet for eller interesse av å fullføre. Det nyeste spillet, Assassin's Creed Syndicate, er ganske likt Brotherhood, men kommer med et par spillmekaniske endringer som gjør at ting føles forholdsvis nytt. Det virker faktisk som om Ubisoft har lært litt.
London kaller
Denne gangen er det 1800-tallets industrielle revolusjon som står for døren. Handlingen er primært fokusert på Evie og Jacob Frye, to tvillingsøsken som har vokst opp blant Snikmordernes rekker siden fødselen. De fremstilles i spillet som ordenens sorte får, to lettere umodne ugangskråker som sjeldent får jobben gjort uten å forårsaken en ulykke eller to. Når de etter hvert ser seg lei av å være nederst på rangstigen velger de å ta kampen mot Tempelridderne i egne hender og reiser til London, der Tempelridderne kontrollerer alt fra transportnettverkene til økonomien og legemiddelindustrien.
Her deles handlingen mellom de to søsknene ettersom de begge har ulike prioriteringer. Jacob ønsker å angripe Tempelridderne direkte og forsøker å starte sin egen gategjeng for å overta byens mange distrikter. Evie bestemmer seg for å finne en ny «Piece of Eden» for å sikre at den ikke havner i Tempelriddernes hender. Handlingstrådene ser ut til å foregå parallelt, uten å ha spesielt mye med hverandre å gjøre, men hvordan dette utvikler seg gjenstår å se.
Rundt det hele er den vanlige rammehistorien som gjerne foregår i alle Assassin's Creed-spill, der en person i nåtiden «spiller» seg gjennom de genetiske minnene til berømte snikmordere for å bidra i kampen mellom de to fraksjonene.
Historien om snikmorderne virker mest interessant. Det er også den som får mest tid viet til seg. Evie og Jacob er to karismatiske og kvikke mennesker som likevel har distinkte personlighetstrekk som skiller dem fra hverandre. Evie er den metodiske planleggeren, som forsøker å se det store bildet før hun handler. Jacob er på sin side en impulsiv kjekkas som skyter først og stiller spørsmål etterpå. Personlig trodde jeg det ville føre til at Evie ble en kynisk isdronning, fullstendig blottet for humoristisk sans og personlighet, men foreløpig er hun det stikk motsatte. Det er faktisk Jacob som fremstår som den kjipeste rollefiguren. Han er Ezio fra Assassin's Creed II tatt til sitt ekstreme ytterpunkt, et overraskende selvbevisst grep fra Ubisoft. Godt gjort.
Londons gater for dine føtter
Handlingen denne gangen virker langt mer fokusert og personlig enn tidligere, der uvitende protagonister blir blandet inn i konflikter de ikke har kjennskap til. Ezio, Connor og Edward var alle utenforstående, uten kjennskap til hverken Tempelridderne eller Snikmorderne. Slik er det ikke med Jacob og Evie, som har vært en del av konflikten siden de var barn. De kjenner ikke et annet liv. Samtidig, ved å ikke legge fokus på å bygge opp enda en Snikmorder-avdeling, kan manusforfatterne i Ubisoft skape en historie som fokuserer kun på tvillingene. Du kan fritt bytte mellom begge stort sett når du vil, men bestemte oppdrag er låst til kun én av dem.
Som alltid skal du forsøke å ta over en hel by ved å gjennomføre forskjellige sideoppdrag. Vanligvis innebærer disse å ta livet av noen, men du kan også bistå i å frigjøre barnearbeidere, arrestere kriminelle eller sabotere Tempelriddernes varetransporter. Slik bedrer du ditt rykte hos de innflytelsesrike i London, som gir deg tilgang på nytt utstyr og flere våpen. Samtidig utvider du territoriet til gjengen din.
Hvilke fordeler disse sideoppdragene gir i spillet utover dette er ikke godt å si enda. Det føles ikke som det har så veldig mye å si for progresjonen i handlingen, som rusler av gårde så lenge du gjennomføre neste oppdrag. Om byovertakelsen og hovedhistorien i det hele tatt har så mye med hverandre å gjøre gjenstår å se.
Assassin's Creed Syndicate føles som et veldig nedstrippet spill. Som om utviklerne i Ubisofts mange studioer har forsøkt å skjære ned til margen for å finne tilbake til hva som fikk noen av seriens beste spill til å fungere så godt. Spillkartet er stort, men er ikke et enormt verdenskart som i Black Flag. Sideoppdragene dine er mange, men ikke for mange, og de er generelt ganske like. Det virker til og med som de har skalert ned på mikrotransaksjonene som gjorde Unity til seriens sorte får.
Du kan kjøpe såkalte «Helix Credits» for ekte penger. Disse kan du igjen investere i ulike ressurser som lar deg fortere oppgradere utstyret ditt eller kjøpe nye ferdigheter til Frye-søsknene. Til å begynne med ga deg meg en litt dårlig smak i munnen, men du trenger ikke bruke en krone hvis du ikke vil. Alt du kan kjøpe for Helix Credits finner du naturlig i spillet, om ikke litt tregere enn om du hadde investert litt penger i dem.
To skritt framover, ett tilbake
Ubisoft har også gjort noen endring til hvordan du kommer deg opp og fram i spillet. En nøkkeldel av Assassin's Creed har vært de akrobatiske parkour-elementene, som lar deg kjapt forsere de fleste hindringer rett foran deg. De vedvarer selvfølgelig i Syndicate, men nå har utviklerne forsøkt å gi deg en større grad av kontroll over hva som vil skje når du løper.
Når du nærmer deg en hindring kan du velge om du skal løpe opp eller ned. Det er absolutt en god idé, men i gjennomførelsen mangler det litt. Opptil flere ganger ville jeg at Evie eller Jacob skulle hoppe fra ett hustak til et annet, som resulterte i at de endte opp med å slenge seg over kanten og klatre ned husveggen. I andre tilfeller har de stått pal foran en hoftehøy mur og nektet å klatre opp på den fordi jeg ikke holdt inn «opp»-kommandoen. I disse tilfellene blir spillet for knotete å ha med å gjøre og det ødelegger den gode flyten.
Etter å ha testet Syndicate på Gamescom tidligere i år uttrykte jeg en viss skepsis til den nye entrehaken Frye-tvillingene kan utstyre seg med. Denne lar dem enkelt komme seg til toppen av en høy bygning uten å måtte klatre for mye. Jeg var redd for at dette ville ødelegge seriens særpreg. Etter å ha tilbrakt mer tid med spillet tar jeg tilbake det jeg skrev. Entrehaken er bare enda et verktøy for å komme seg rundt omkring i byen. Utover å klatre opp en husvegg kan den også brukes til å lage løpestreng mellom to bygninger. Det trengs, for London er svær og gatene fryktelig brede.
Det går nesten ikke å løpe gatelangs for å komme fram til målet sitt lenger. Man må som regel flittig bruke entrehaken for å komme seg dit man vil. Alternativt kan man ta en hestekjerre og gjenskape Grand Theft Auto i Viktoriatiden. Hestekjerrene er den minst interessante delen av spillet, men er dessverre obligatorisk i mange seksjoner. Dumt, Ubisoft.
Konklusjon
Jeg har foreløpig tilbrakt omtrent tolv timer i Assassin's Creed Syndicate, og ser ut til å være litt under halvveis hva angår hovedhistorien. Til nå har jeg for det meste likt det jeg har opplevd. Det kan ha noe med at jeg har tatt en pause fra serien en stund, men det virker så langt som om Ubisoft har lært av sine feiltrinn fra tidligere spill. De har tatt noen smarte valg for å stramme opp bestemte ting jeg har irritert meg over før, samtidig som de holder seg til seriens kjerneverdier.
Det føles som et mer nedskalert, avmagret spill sammenlignet med forgjengerne. Selv om spillkartet er stort og samleobjektene og sideaktivitetene er mange blir jeg ikke like overveldet som tidligere. Entrehaken gjør det lettere, for ikke å nevne kjappere, å klatre opp i utsiktstårn, og jeg merker at jeg liker å luske rundt på hustakene og stilferdig knerte Tempelriddere.
Om den følelsen varer blir det store spørsmålet. Akkurat nå ser det ikke ut til å være noen sammenheng mellom de delene av spillet der jeg tar over byen og de delene av spillet der jeg driver historien framover. Jeg lurer også på hvor lang tid det tar før alle sideaktivitetene føles mer som jobb enn en morsom distraksjon. Det har skjedd før, og det kan garantert skje igjen. Likevel velger jeg å være positivt innstilt. Foreløpig ser det ut til at Ubisoft har lært av sine feil, og jeg er spent på å se hva mer de vil vise meg i Assassin's Creed Syndicate.
Er du ute etter lignende snikespillopplevelser? Da anbefaler vi samtlige spill i Batman: Arkham-trilogien og Middle Earth: Shadow of Mordor.
Vi har testet spillet på PlayStation 4 og kommer tilbake med en anmeldelse så snart vi har spilt nok til å gjøre en rettferdig vurdering. Alle bildene i saken, bortsett fra toppbildet, er tatt av Gamer.no.
