Det lakker og lir mot Halloween, og det er få ting som er så deilig som å dykke ned i sofaen en mørk høstkveld, mens det blåser og er ufyselig ute. Og for de vågale av oss finnes det knapt noe bedre enn å ta med seg en kopp kakao og en diger pute mens man utforsker et jammerlig godt skrekkspill.
I anledning årets skumleste sesong har vi lett med lykt og lupe for å samle noen av de mest uhyggelige spillene vi vet om. Her kommer en komprimert liste med seks spill fra de siste par årene som, om du vil, kan skremme vannet av deg de neste par ukene.
Resident Evil Village
Tilgjengelig på: Google Stadia, Mac, Nintendo Switch, PlayStation 4, PlayStation 5, Windows, Xbox One, Xbox Series X/S
Resident Evil er og blir en av spillbransjens aller største serier, men det har vært en lang og brokete vei dit vi befinner oss i dag. Det var blant annet en periode rundt PlayStation 3- og Xbox 360-eraen hvor utviklerne holdt på å rote seg bort med stadig mer intetsigende actionspill, før lanseringen av Resident Evil 7: Biohazard staket ut en ny, spennende kurs i 2017.
Denne kursen har ledet til flere fantastiske skrekkspill de siste årene, med en rekke fenomenale nyversjoner av gamle spill, i tillegg til noen helt ferske og unike prosjekter. Blant de mest interessante finner vi Resident Evil Village, en direkte oppfølger til Resident Evil 7 som introduserer spilleren for vampyrer, varulver og andre typiske gotiske elementer.
Ferden går til hjertet av Draculas Romania, hvor man får utforske fangekjellere dypt under et nydelig viktoriansk slott det ene sekundet, før man baner seg vei gjennom et forhekset, niskummelt dukkehus det neste.
Det er alt i alt en ganske eklektisk og merkelig spillopplevelse, som takket være eksepsjonell bruk av lys, mørke og et spennende førstepersons-perspektiv, likevel klarer å levere tung, intens skrekk når det virkelig gjelder. Spillet ivaretar litt av seriens actiontendenser ved å utruste deg med pumpehagle og pistol i løpet av reisen, men man føler seg likevel ganske liten store deler av tiden.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Resident Evil Village »
Little Nightmares II
Tilgjengelig på: Google Stadia, Nintendo Switch, PlayStation 4, PlayStation 5, Windows, Xbox One, Xbox Series X/S
Apropos: Little Nightmares kaster deg inn i rollen som en liten, dukkeaktig skikkelse som må ta seg fram i et forvokst, marerittaktig univers. Denne verdenen er fylt med groteske, voksaktige skapninger som alle ønsker å ta deg av dage, og spillets langsomme tempo gjør dette til en ufyselig opplevelse som formelig oser skrekk og gru.
Oppfølgeren fra 2021 gjør alt dette og litt til, i det som er en tilnærmet perfekt skrekkopplevelse. Little Nightmares II er en personlig favoritt her på bruket, mye takket være sin helt særegne stil. De dukkeaktige skapningene, nydelig musikk og det høyst realistiske lydbildet er alle med på skape en helt unik, ekkel stemning.
Også her løper man rundt som en liten tass i en stor, stor verden. Alt fra iltre jegere til slangeaktige lærerinner forsøker å stikke kjepper i hjulene dine, og spillet slutter aldri å overraske.
I det ene øyeblikket løper man gjennom en skolegård med en bøling hissige tredukker på slep, før man like etter må spore opp forvokste sjakkbrikker og dukke inn i gamle kasse-TV-er for å unnslippe det ene marerittet verre enn det andre. Usj!
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Little Nightmares II »
Dead Space
Tilgjengelig på: PlayStation 5, Windows, Xbox Series X/S
Ingen kan som kjent høre deg skrike i verdensrommet, men det jammen meg ikke langt unna når man spiller Dead Space. Dette utrolig nifse skrekkspillet ble opprinnelig lansert i 2008, men fikk en helt ny versjon tidligere i år – denne utgaven er bedre enn originalen på nesten alle punkter, og klarer i tillegg å virkelig vise hva den nyeste konsollgenerasjonen er god for.
Her har utviklerne bygd opp spillets tilsynelatende forlatte romstasjon helt fra grunn av, og den nye grafikken gjør mye for å selge den særs tyngende atmosfæren.
Dead Space er et langt mer actionpreget spill enn de andre innslagene på listen, og byr på tonnevis av nervepirrende sammenstøt med gaulende, rabiate romvesen. Heldigvis er hovedpersonen tilsvarende godt utstyrt, med høyteknologiske duppeditter, en steintøff romdrakt og våpen som lar deg kappe av djevelskapens mange skarpe lemmer.
Romodysseen lener seg litt i overkant på enkle «jumpscares» – hvor fiender dukker opp ut av ingenting, akkompagnert av skjærende lyder og plutselig intens musikk – men kan også være langsomt og oppslukende i perioder. Det gjør seg med andre ord fortjent til stempelet som et av de mest definerende skrekkspillene i nyere tid.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Dead Space »
Phasmophobia
Tilgjengelig på: Windows
Der de andre spillene i artikkelen kun handler om deg, dine personlige opplevelser og skrekken du føler på kroppen, er Phasmophobia noe helt annerledes. I dette spillet deler man nemlig uhyggen med opptil tre andre spillere – som vaskekte spøkelsesjegere må dere jobbe sammen for å utforske forlatte hus, fengsler og leirskoler i et forsøk på å spore opp gjenferdene som hører til der.
Spillet lar deg leke med en rekke unike verktøy for å identifisere hva slags utyske som lurer i skyggene, inkludert bevegelsessensorer, nattkamera, stearinlys og krusifiks. Du vet, typiske spøkelsesgreier.
Noe av det beste med hele opplevelsen er likevel bruken av stemmegjenkjenning og såkalt «proximity chat», teknologi som lar deg kommunisere med de andre spillerne på laget ditt, men kun når du er i nærheten av dem i spillet. Dette skaper en helt fantastisk dynamikk, hvor man plutselig kan rote seg bort og bli adskilt fra vennene sine, gjerne akkurat idet spøkelset skal til å gå til angrep.
Phasmophobia er helt ulidelig skummelt de første par gangene man spiller det, men makter også å være skikkelig guffent i lang, lang tid utover ditt typiske skrekkspill – selv etter godt over hundre timer er det få spillopplevelser som har like store opp- og nedturer som dette. Nå håper vi inderlig konsollutgaven er like rundt hjørnet.
LES OGSÅ: Vårt førsteinntrykk av Phasmophobia »
Signalis
Tilgjengelig på: PlayStation 4, PlayStation 5, Windows, Xbox One, Xbox Series X/S, Windows
Signalis er det mest typiske indiespillet på listen, og skiller seg både visuelt og mekanisk fra de andre skrekkspillene vi har valgt. Grafikken er kanskje det mest slående, hvor spillet blander isometrisk «survival horror» med historiesekvenser i førsteperson. Det hele kommer i form av et nostalgisk frieri til PlayStation 1-estetikken, og resultatet er noe ganske utenom det vanlige.
Her må man snike seg rundt i en falleferdig romkoloni hvor kvinnelige drapsroboter vandrer hvileløst i gangene, hele tiden mens man leter etter sin fortapte partner. Reisen lefler med et større narrativ, og det er tydelig at det er noe mer som foregår i kulissene, men mye blir likevel opp til fantasien.
Opplevelsen er som sagt noe for seg selv, men det er likevel mye som føles kjent i Signalis – det er spesielt vanskelig å ikke sammenligne eventyret med de første par Resident Evil-spillene.
Man snubler over stadig nye våpen; plukker med seg gjenstander og nøkler som senere lar deg løse intrikate gåter; og man må bruke omhu for å ikke gå tom for helse og ammunisjon underveis. Spesielt én funksjon, som lar deg brenne lik for å forhindre at de kommer tilbake på nytt og på nytt, minner meg utrolig mye om det originale Resident Evil. Stort større skryt kan ikke et skrekkspill få.
SE OGSÅ: Trailer for Signalis »
Alan Wake 2
Tilgjengelig på: PlayStation 5, Xbox Series X/S, Windows
Det originale Alan Wake kunne for all del være svært uhyggelig i perioder – det sørget både lyssky mørkemenn, klokkerent skuespill og finfin Twin Peaks-stemning for.
Likevel er dette ingenting sammenlignet med den utpreget skumle atmosfæren som gjennomsyrer Remedys nyeste spill. Alan Wake 2 tar alt det de finske utviklerne har lært de siste 13 årene og kombinerer dette i en særdeles guffen pakke. Her får man servert ritualistiske mord, mannevonde kultmedlemmer og finurlig detektivarbeid i en deilig, marerittaktig smørje.
Spillet har en fengslende historie hvor det er nesten umulig å forutse hva som kommer til å skje rundt neste sving – muligheten til å veksle tilnærmet fritt mellom de to hovedpersonene gjør enormt mye for flyt og variasjon. Da kan man leke etterforsker det ene øyeblikket, ved å spore opp ledetråder og utforske de mørke krokene av Bright Falls, mens man i det neste blir forfatter som må skrive seg en vei ut av mørket.
Det Alan Wake 2 gjør best av alt er kanskje likevel det visuelle uttrykket: Utviklerne skviser de moderne konsollene til ytterpunktet ved hjelp av fenomenal fargebruk og lyssetting, og er sedvanlig kreative når de blander eksperimentelle spill- og filmsekvenser om hverandre. Sånt blir det unik og særegen skrekk av.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Alan Wake 2»
