Kinect Sports
Microsoft har klokelig latt være å plukke ut denne tittelen som tilbehør til Kinect-pakka. For Kinect Sports kommer for sent for å egentlig gjøre inntrykk på blaserte bevegelseskontroller-spillere. Fra før av har vi slitt ut stuegulvet med Wii Sports, og da Playstation lanserte Sports Champions tidligere i høst la de lista for sportsspill for all anskuelig fremtid.
Det betyr allikevel ikke at Kinect Sports er en dårlig tittel, men utover total kontrollerfrihet og bruk av hele kroppen –føtter inkludert– bringer spillet lite nytt til bords. Sportsgrenene du får prøve deg på er bowling, fotball, sandvolleyball, boksing, bordtennis og friidrett – med andre ord variasjon over et kjent tema.
Når det kommer til vanskelighetsnivå er Kinect Sports veldig barmhjertig – eller kanskje vi heller skal si familievennlig? Presisjon har tydelig ikke vært målet her, derimot en lettfattelig lek for stor og liten. For med økt presisjon stilles det også krav til større ferdigheter.
For undertegnede, som i grunn forbannet bordtennisen i Sports Champions til Move fordi jeg syns det ble irriterende nøyaktig, gir den litt snillere varianten i Kinect Sports en hyggeligere opplevelse.
Som med Kinect Adventures kommer også Sports først til sin rette når du tar med deg en kompis eller to. Særlig partymodusen, som baserer seg på lagdelt spilling av minivarianter av sportsgrenene, får frem konkurranseinstinktet.
I likhet med Adventures og Joy Ride kan du også i Sports dele bilder som knipses i kampens hete, men som en ekstrabonus kan du i tillegg laste opp video fra den siste boksekampen eller hekkeløpet.
Alt i alt er ikke totalpakken Kinect Sports leverer så verst. Ulempen er at vi kjenner dette så alt for godt fra før, og da byr Kinect-utgaven rett og slett på for lite nytt til at den gjengse spiller vil synes det er verdt pengene.
Har du derimot tidligere ikke vært borti verken Wii- eller PS3-spillene, og i tillegg kanskje har en småtting eller to i hus, kan Kinect Sports være en tanke.
Kinectimals
Stort mer nusselig kan det ikke bli. Du ankommer en øde øy og får plukke deg ut en helt egen kattunge – vel å merke av den store, farlige sorten som for eksempel tiger, leopard eller løve. Men det er lite farlig over disse pusetassene.
Søtere enn sukker med sirup sleiker ditt utvalgte kattekrek på TV-skjermen og forlanger at du koser med det. Og det gjør du gjerne, en stund…
For min egen del ble det et stort skår i gleden at jeg klønet med lagring av spillet, og dermed måtte starte på nytt igjen mer enn en gang før jeg oppdaget problemet – selv om du er logget på Live-kontoen din, må du aktivt velge profilen inne i spillet også. Dette fremstår for meg som en unødvendig knotete fremgangsmåte, da du uansett ikke får lagret mer enn én spillefil i spillet, og at det derfor ville vært mer logisk å aktivt velge hvis man vil spille på en gjestekonto.
Irriterende er det også at du med manglende stemmegjenkjennelse på norske Kinect-enheter mister muligheten til å rope på dyret ditt og generelt bruke stemmen i samspill med den nusselige kjæledeggen.
Microsoft har riktignok lovet at denne funksjonen kommer til våren, men i mellomtiden går du glipp av å rope på din helt egne ”Skittles”. Og når vi først snakker om roping, uheldig er det også at Microsoft ikke har tatt seg bryet med å oversette Kinectimals – særlig med tanke på hvem denne tittelen egentlig er interessant for.
Jeg tilhører riktignok andelen av befolkningen som har to X-kromosomer, og har en svært så velutviklet ”Søt! Vil ha!”-refleks, men Kinectimals fanget ikke helt min interesse. Alt er allikevel ikke sorgen på øya. Hadde jeg vært 20 år yngre, ville jeg antagelig elsket å leke med pusetatten på den svært så vakre øya.
Minispillene i Kinectimals, enten du kaster katteleker på blink eller må løpe og hoppe rundt på stuegulvet for å guide pusen gjennom en hinderløype, bør by på mer enn nok moro for den yngre garde.
For Kinectimals er en gavepakke til foreldre som ønsker å tilby poden en spillopplevelse fri for verdens grusomheter. At småen samtidig må bevege litt på seg der han står foran TV-en er nok en bonus. Alt sammen i en sukkersøt innpakning som er dømt til å bli en storfavoritt under juletreet for åtteåringen.
Konklusjon
Dette er bare begynnelsen, men om disse spillene er representative for hva som kommer fremover til Kinect, er jeg spent på hva som blir Nintendos neste trekk. Nintendo har i lange tider så å si vært enerådende i familiesegmentet med sine fargerike og lettfattelige spill, men med Kinect glefser virkelig Microsoft etter sin del av kaka.
For felles for de fire spillene er at de er svært så barnevennlige, samtidig som de er lystige innslag på et hvilket som helst vorspiel. Eller på gamlehjemmet, for den saks skyld. Sikkert er i hvert fall at Microsoft nå med Kinect bør være velutrustet til å ta opp kampen mot Nintendos familiesegmentovertak – vel å merke hvis de følger opp med kvalitetstitler og ikke lar seg friste til å gi ut for mange dusinvaretitler fra andre utviklere.
- Les også:Test: Kinect
- Les også:Test: Playstation Move
- Les også:Sniktitt: Dance Central
