Vi hører stadig hvordan politiet og rettssystemet mangler penger til å gjøre jobben sin. Ikke har de mulighet til å patruljere gatene, ikke har de kapasitet til å etterforske anmeldelsene de får inn, og ikke har de plass til skurkene i fengsel etter at de har fakket dem. Men ta det med ro. Jeg tror nemlig jeg har funnet løsningen på politi-problemet en gang for alle: Frilanspoliti.
Skikkelig politiarbeid
Bare se på Sam og Max. Nå er riktignok Sam en snakkende hund, mens Max er en blodtørstig kanin-greie, men ellers burde de fungere perfekt. De løser den ene saken etter den andre, og de krever ikke lønn fra statskassen. I stedet plukker de rett og slett bare med seg det de måtte ha lyst på under oppdragene, og er fornøyd med det. De lar seg heller ikke tynge ned av regelboka, og hvis noen protesterer på politivold og slike ting, blir de banket opp eller skutt – så er det problemet løst. Og som om ikke det var nok, har de massevis av grusomme og uvanlige straffemetoder som de bruker uten å sløse skattebetalernes penger på langvarige rettsaker.
Dette uhyggelige radarparet dukket først opp i en tegneserie skapt av Steve Purcell i 1980. Denne ble aldri veldig populær, men fanget likevel oppmerksomheten til nittitallets store eventyrspillprodusent, Lucasarts. I 1993 kom Sam & Max: Hit the Road, et herlig eventyr hvor Sam og Max måtte undersøke et bigfoot-relatert myserium (noe som gav dem sjansen til å skape kaos i hele USA – en mulighet de tok i mot med åpne armer).
Etter årtusenskiftet fokuserte Lucasarts stadig mer på å lage mer eller mindre vellykkede Star Wars-spill, og selskapet så ut til å glemme sin rike eventyrspillhistorie. I 2002 kom imidlertid nyheten om at de jobbet med en ekte Sam & Max-etterfølger, og en hel spillverden jublet. Et par år senere stilnet imidlertid jubelen – Lucasarts droppet spillet av «markedsmessige hensyn», noe som sannsynligvis betydde at de trengte penger til å lage nok et middelmådig Star Wars-spill. Sam & Max-rettighetene gikk tilbake til Steve Purcell, og det så ut som alt håpet var ute for den populære duoens spillkarriere.
Men så kom Telltale Games inn i bildet. Denne utvikleren ble dannet av en gruppe veteraner fra de ugjenkallelige glansdagene i Lucasarts, og i 2006 kunngjorde de at de hadde sikret seg rettighetene til å lage spill basert på Sam & Max. Men i stedet for et tradisjonelt 20-timersspill ville de gi ut en serie korte spill i episodeformat, lansert med få ukers mellomrom. Den første sesongen av Sam & Max sine nye eventyr ble en stor suksess på PC. Og nå er den ute på Wii.
En hel sesong med moro
Sam & Max: Season One er, som de aller skarpeste leserne kanskje har fått en ørliten mistanke om, en spillsamling bestående av alle de seks spillene i sesong én. Vi anmeldte alle spillene hver for seg da de dukket opp på PC, så i denne anmeldelsen vil jeg fokusere på hele spillpakken, og ikke de individuelle episodene. Hver episode tar cirka to timer å spille gjennom, noe som vil si at vi totalt får mellom tolv og femten timers eventyrspillmoro.
Sesongen følger selvsagt Sam og Max, som har en høyst uvanlig sak å bryne seg på. Det ser nemlig ut som om mektige krefter konspirerer for å ta makten over hele USA, ved hjelp av midler som massehypnose, politiske konspirasjoner, farlige datavirus og det som verre er. Heldigvis er frilanspolitiet mer enn klare for å ta fatt på jobben, og i løpet av sesongens episoder må de blant annet prøve seg som skuespillere, politikere og romfarere. Alt for Amerika.
Sam & Max-spillene er pek-og-klikk-eventyr av den gamle skolen. Her må du utforske nabolaget til Sam og Max, samt alt fra månen til en lokal TV-stasjon, for å komme til bunns i seriens seks mysterier. Du kontrollerer Sam ved hjelp av Wii-kontrolleren, og ved å klikke på ting i omgivelsene vil han ta en titt på dem. Noen ting kan også manipuleres eller plukkes opp og brukes senere. Klikker du på en figur vil du innlede en samtale, og klikker du på et annet sted på skjermen vil Sam forsøke å gå dit, mens Max dilter etter.
I motsetning til mange andre moderne eventyrspill, er omgivelsene i Sam & Max-spillene stappfulle av ting du kan klikke på. Stort sett er de fullstendig unyttige, men Sam og Max har alltid en vittig kommentar eller to på lager. Humor preger hele spillopplevelsen, fra de surrealistiske oppgavene til de mange vitsene og sidekommentarene, og jeg opplever den som svært vellykket. Stemningen er alltid lystig, og latteren sitter løst mens du spiller. Det hjelper selvsagt at skuespillerne gjør en glimrende jobb gjennom hele spillet.
I løpet av serien vil du treffe en haug merkverdige personligheter. Noen er faste bifigurer som går igjen og igjen (slik som Sybil, som aldri helt klarer å slå seg til ro i yrkeslivet, og den paranoide butikkeieren Bosco), mens andre dukker bare opp av og til. Felles for dem alle er at de alltid har noe morsomt og høyst ufornuftig å si, om du tar deg tid til å snakke med dem. Bifigurene er imidlertid ikke bare morsomme – de er også veldig nyttige. Men tro ikke at disse klovnene hjelper deg gratis. Ofte må du gjøre de merkeligste tjenester for folk, før de hjelper deg videre i spillet.
Enkle og morsomme gåter
Gode eventyrspill bør som regel også ha noen morsomme gåter som du må løse, og slik er det selvsagt også med Sam & Max-spillene. Kvaliteten går litt opp og ned i løpet av sesongen, og mens noen spill har glitrende og fantasifulle gåter og situasjoner, er andre litt tammere og bærer preg av å ha flere fyllmasse-situasjoner. Med noen unntak er heller ikke gåtene spesielt kompliserte, så om det vanligvis er hjernetrimmen som gjør at eventyrspill tiltrekker deg, er kanskje ikke denne serien det ideelle for deg.
Den lave vanskelighetsgraden i spillene har uansett sine positive sider. For det første er det sjeldent man setter seg bom fast. Man glir fremover i spillene uten å møte på alt for store hindringer underveis, og frustrasjonen holdes generelt til et minimum. For det andre er det klart at folk som ikke brukte nittitallet på å løse eventyrspill vil ha det mye lettere med dette spillet enn med, for eksempel, A Vampyre Story på PC. Med tanke på at Wii er en konsoll som appellerer ut over det typiske «gamer»-publikumet, er nok dette en god ting.
Det må også sies at selv om gåtene ikke nødvendigvis byr på de store utfordringene, er de stort sett ganske underholdende. Du må virkelig tenke utradisjonelt for å gjennomføre disse spillene, og heldigvis er det nesten aldri slik at noe virker helt ulogisk. Etter en liten stund med Sam og Max har hjernen din uansett blitt så påvirket av den gale politiduoen at du synes selv de særeste løsninger virker helt fornuftige.
Noen problemer
Et problem med alle spillene i sesongen er at det er litt vel mye resirkulering av innhold fra spill til spill. Fra og med episode nummer fire ble Telltale flinkere til å skape variasjon, men de klarte aldri å løse problemet helt. Resultatet er at du sannsynligvis blir litt lei av enkelte bifigurer og omgivelser før sesongen er omme. Hvis du kjøper denne pakken bør du nok vurdere å ta en liten pause mellom hvert spill.
Wii-versjonene av spillene i Sam & Max: Season One er praktisk talt identiske med PC-versjonene. Men overgangen til Wii har skapt noen små problemer. Lastetidene er lengre enn de var på PC (noe som kan være spesielt irriterende om du ikke vet helt hva du skal gjøre, og går mye frem og tilbake), og selv om grafikken stort sett går glatt, stopper den ved jevne mellomrom opp i brøkdelen av et sekund. Dette er vanligvis ikke problematisk for gameplayet, men det er litt irriterende – og merkelig at et spill som dette ikke klarer å kjøre helt jevnt.
Uheldigvis har motoren litt mer trøbbel med å henge med i arkadesekvensene (hvor du må kjøre den usårbare og übertøffe bilen til Sam og Max. Det er ikke et kjempeproblem, men det merkes, og det gir en viss følelse av at utviklerne har kuttet kanter for å få spillet ferdig til jul. Jeg opplevde også at noen dialoger ble kuttet et sekund for tidlig, men heldigvis har spillet mulighet for teksting.
Kontrollsystemet fungerer i praksis som med mus, bare at du kontrollerer pekeren med Wii-kontrolleren. Wii-tilhengere vil kanskje korsfeste meg for å si dette, men slik jeg opplever det mangler Wii-kontrolleren den nøyaktigheten som skal til for å fungere som en fullgod erstatning for musen, noe som gjør at det å spille disse spillene blir litt mer kronglete enn det er på PC.
Konklusjon
De seks eventyrene i Sam & Max: Season One har nok blitt litt overskygget av spillene i sesong nummer to (som er tilgjengelig på PC, og kommer til Wii neste år), men de er fortsatt veldig hyggelige eventyr med tonnevis av herlig humor og absurde situasjoner. Wii-utgavene er praktisk talt identisk med PC-utgavene, men har litt lengre lastetider og litt teknisk slurv, samtidig som Wii-kontrolleren ikke er noen perfekt museerstatning. Derfor vil jeg nok anbefale deg å kjøpe PC-versjonen av denne pakken, eller kjøpe spillene direkte fra Telltale, om du har muligheten.
Men for all del: Hvis du har lyst på tolv-femten timer med hyggelig eventyrspillunderholdning i sofaen, er Sam & Max: Season One for Wii absolutt et godt valg.
