Det er lett å hevde at New Super Mario Bros.-spillene først og fremst skodde seg på nostalgi. Jeg flørtet med slike anklager selv da jeg i 2012 snuste på Wii U-varianten og nesa ble fylt av en eim av et spill som var mer en hyllest til røttene sine enn noe nytt.
Heldigvis lukter Super Mario Bros. Wonder ferskere. Nintendos kreative bøtteballett, med Mario-veteran Takashi Tezuka i produsentstolen, har gjort nye krumspring med store ringvirkninger.
Ikke bare spiller de videre på – og forbedrer – alt de flikket seg fram til gjennom årene med New Super Mario Bros.-spillene, men jaggu leverer de her den mest tydelige og gjennomtenkte Mario-moderniseringen i to dimensjoner til nå.
Faktisk er dette det beste sideskrollende Mario-spillet på rundt 30 år.
What a wonderful Super Mario World
Det betyr likevel ikke at vi snakker om en revolusjon her. I kjernen er Super Mario Bros. Wonder fremdeles et typisk Mario-spill, med beinsolid hopping, et variert fiendegalleri å deise ned på og en mengde forskjellige «power ups», gamle og nye.
«Alle» kjenner til klassikkere som ildblomsten, som lar deg spytte ildkuler fra neven, og den sedvanlige soppen som gjør deg større. Mer spennende – og herlig absurd – er derimot den nye elefantsoppen som rett og slett gjør deg om til en antropomorfisk elefant. Her kan man bruke snabelen til å sprute vann på blomster og knuse blokker.
Ellers kan man hekte på seg en drillhatt som gjør at man kan grave seg ned i bakken (eller i taket) og suse under fiender, eller fortære en blomst som gjør at man spytter bobler. Hyggelige og varierte tilskudd, om enn ikke like oppsiktsvekkende som snabelkongen.
Denne gangen er det et bredt galleri av figurer man kan velge mellom. Mario, Luigi, Peach, Daisy, samt et knippe med Toad- og Toadette-utgaver leder an spilltroppen. De får følge av fire fargevarianter av Yoshi samt naskekladden Nabbit som alle representerer spillets vanskelighetsgrad for de minste – de kan nemlig ikke ta skade, eller plukke opp «power ups».
Sett bort fra at Yoshiene kan flakse litt med beina for å komme høyere og spise fiender, er det kun utseendet og stemmene som utgjør en forskjell her. Alle hopper, spretter og tjo-og-heier seg likt gjennom banene. Men det føles hakket bedre å kontrollere Mario og hans venner enn i de siste par innslagene, med små justeringer som gjør alt en smule mer nøyaktig. Det er lettere å lande hopp riktig, å lande på fiender, og å gjøre de små justeringene som skiller suksess fra å snuble ned i en avgrunn.
Sprudlende blomster
Gjengen er på ferie i nabolandet Flower Kingdom. Der hilser de kjapt på prins Florian, før Bowser kommer og stjeler en «Wonder Flower» som han bruker til å gjøre seg om til et flyvende kaotisk slott. Innbyggerne fengsles i husene sine, og det blir opp til Mario-følget å fri dem, samt samle opp frø som kan reversere Bowsers jerngrep om kongeriket.
Med det legges det ut på en ferd gjennom seks verdener med forskjellige tema. Men denne gangen har utviklerne gjort staffasjen hakket mer interessant for disse verdenskartene enn i tidligere spill.
På ett kart utforsker du et ørkenlandskap med skjulte verdener bak sandfosser, og låser opp lukkede dører ved å tråkke på de rette feltene. På et annet kart, med et forgyllet fjell, spretter en blomsterfyr opp utfordrer deg til å beseire en rekke baner. Spesielt komplekst er det ikke, men det sørger for å holde opplevelsen fersk hele veien gjennom.
Variasjonen gjør seg uansett betydelig mer synlig i selve brettene. Hvert brett har sin egen vri som leker seg med mekanikker og finurlige konsepter. Ingen av dem føles like, og ideene gjenbrukes svært sjelden.
Og virkelig magisk blir det når man snubler over en «Wonder Flower» som er plassert ut i hvert brett. Da kan kjøttetende planter plutselig begynne å marsjere og synge, rør kan kveile seg som mark langs gulvet, du kan bli forvandlet til en Goomba, eller begynne å gå på veggene i stedet for gulvet.
Det er her Super Mario Bros. Wonder omfavner galskap på en måte serien sjelden gjør, med et utømmelig arsenal av kreative vriompeiser som gjør at hver bane føles helt særegne. En fantastisk tvist, og et sterkt konsept som tilføyer Mario-formelen akkurat det den trenger for å løsrive seg fra de opptråkkede stiene og utforske nye terreng.
Alt understrekes av en sprudlende verden som byr på animasjoner, lyd og særpreg langt bedre enn det spillene i New Super Mario Bros.-serien kunne skilte med. Alt er mer levende, mer håndfast og mer sammenhengende enn før. Og ja, Kevin Afghani tar sømløst over stafettpinnen som Marios stemme fra Charels Martinet uten problem.
Noen vissne blader
Ikke at alt er fryd og gammen her, altså. Spillets bunnpunkt er utvalgte baner der man skal lete etter gjemte frø i et lite lukket område. Ingen av disse banene gjør seg særlig godt, og blir først og fremst en gjettelek der man soser rundt til man tilfeldigvis snubler over en slags løsning. Resultatet er retningsløst og frustrerende, og langt fra det interessante avbrekket jeg antar at utviklerne håpet dette skulle være.
Ekstra trist er det at sjefskampene stort sett er dølle, med enkle varianter av «vent til jeg er ferdig med å snurre, og hop på meg» som hovedformat.
Et hederlig unntak er den siste bruduljen med Bowser som har litt mer å by på, uten at basketaket i seg selv er i nærheten av å toppe listen over ypperlige sjefskamper fra plattformspill. Det er skuffende, og særlig sett i sammenheng med den kreativitetsutblåsningen spillet serverer på alle andre fronter.
Ellers har Nintendo også lempet inn noe nytt for å legge til rette for at man kan skreddersy spillestilen sin: «badges». Dette er et utvalg av ferdigheter som man kan velge å bruke – eller ikke. Her får man muligheten til å hoppe høyere, sveve i luften, eller til og med en slags gripekrop som hekter deg til vegger. Men ingen baner – bortsett fra spesifikke utfordringsbaner – krever at man bruker disse, så effekten er at de stort sett gjør opplevelsen lettere.
Ikke at det er et stort behov for å lempe på vanskelighetsgraden egentlig. Som regel er det relativt lett å komme seg gjennom brettene, og for dem som har spilt Mario-spill før er det egentlig kun noen bortgjemte baner byr på en utfordring som kan true med å tømme ekstralivlageret. Men det er hyggelig at Nintendo åpenbart ønsker å inkludere folk i alle aldre og ferdighetsnivå her.
Og det er nok lurt å tenke bredt her også. De nyeste Mario-spillene av denne typen har hatt et stort fokus på flerspilling med opp til fire spillere, og det er åpenbart et trekkplaster for Super Mario Bros. Wonder også. Samler man en gjeng i sofaen, kan man tumle rundt sammen slik som før.
Kaoset er betraktelig tonet ned, siden man ikke lenger kan dulte borti hverandre eller røre hverandre i det hele tatt. Husfreden bevares dermed, men mankoen på muligheter til å fjase rundt og ødelegge for medspillerne sine er nok et savn for enkelte.
Samtidig er nettspillingen noe helt eget. I stedet for å samle en gruppe, ser du opp til tre gjennomsiktige spøkelser i samme brett som deg. Dermed blir dette mer et hint-system som spiller på de samme strengene som Dark Souls enn en fullverdig nettspillingsdel. Her kan du også plassere ut plakater slik at spillere som har krepert kan gjenopplive seg selv, eller for å peke ut severdige ting og hemmelige passasjer. Fiffig, men ikke spesielt engasjerende.
Lite spennende nettspilling og dølle sjefskamper til tross: Super Mario Bros. Wonder er en skikkelig retningskorrigering for Marios todimensjonale eskapader. Eksperimenteringen i de 11 årene mellom New Super Mario Bros. U og Wonder, samt inspirasjonen hentet fra avstikkeren med banebyggingsspillet Super Mario Maker, har resultert i noe helt spesielt.
Nintendos absurde tilnærming til den gamle Mario-formelen er proppet full av overraskelser, spenstig plattformspilling og en spillfølelse som er blant de beste. Rett og slett «wonderful»!
Super Mario Bros. Wonder er ute til Nintendo Switch.
