KÖLN (Gamer.no): Ingenting er som å våkne opp og se at klokka er 20 minutter mer enn den burde være. Men morgenfugl som jeg er, var jeg kjapt opp i dusjen og ut av døra. Jeg prøvde å få livstegn fra Lasse før jeg forsvant ned til frokostbuffeten, men han lå fortsatt under dyna og produserte trønderlyder. Mat på egen hånd, altså.
Etter gårsdagens forsøk på å jobbe timesvis uten næringsinntak bestemte jeg meg for å gå tilbake til den godt utprøvde frokoststrategien. Måltidet bestod utelukkende av kaffe og bacon, og jeg vurderer å ringe room service i morra og spørre om ikke de bare kan kjøre alt gjennom en blender og komme opp på rommet med det.
Da jeg satt og leste avisen og koste meg med frokosten kom en gjeng høylytte amerikanere og kuppet bordet mitt. Ikke nok med at de bråket som bergensere når Rihanna kommer til byen, de satt også og åt grapefrukt og gresskarfrø. Det nedlatende blikket jeg fikk da de så baconfjellet fikk fart på de allerede slitne blodårene mine. Men som den gode nordmannen jeg er, fortrengte jeg sinnet mitt og kom meg ydmykt unna disse übermenschene og i retning messa.
Vel fremme ved bygget slo det meg som eimen fra dyr ost at i dag var første dagen messa var åpen for publikum. Dette innebærer jo at man må vasse i cosplayere og 13-åringer som drar på messa med mammaen sin. Ikke misforstå meg, jeg synes jo spillere er ålreite dyr, men når tusenvis samles på ett sted så lukter det som skittentøysposen etter en uke på militærøvelse i Bardufoss. Og slikt blir det ikke et trivelig arbeidsmiljø av.
Som journalist på messe får man forresten en rar måte å hilse på nye mennesker på. I andre situasjoner er det vanlig at det første folk sier til deg er en eller annen form for «hei, hvordan går det?». Det første jeg hører fra alle her nede er «sorry for the delay». Venting er gjennomgående på messer, og Gamescom er intet unntak.
Ventetid trenger ikke være utelukkende negativt. Da jeg satt i EA sin forretningslounge i dag og ventet på et intervjuobjekt som var sent ute, ble jeg sittende ved et bord innerst i hjørnet. Jeg hørte noen klage på peanøttene som var satt frem, og da jeg tittet opp så jeg at det var Ken Rolston. Han og Ray Muzyka satt der og pratet om gamle dager. En særdeles artig kuriositet. Jeg kan også avsløre at Ray Muzyka syntes nøttene var helt ok.
Etter en rekke spennende avtaler måtte jeg fylle på rumlesekken. Etter gårsdagens frokost/lunsj-fadese turte jeg ikke prøve restauranten i forretningssenteret en gang til. Siden hovedkantina hadde kø hele veien til Düsseldorf prøvde jeg meg på kantina på presserommet. Her var det kamp om maten, og jeg måtte elegant manøvrere mellom stressa journalister med altfor lavt blodsukker. Med bare noen få kakk i hodet fra kakesultne matmonstre klarte jeg å karre til meg en gjennomkokt pølse, en kald kyllingschnitzel og en neve pasta.
Denne gangen var det tyskerne som så rart på maten min. Kanskje de mislikte at jeg ikke forsynte meg rikelig av surkålsdunken som var satt frem. De ble ikke mer begeistret da jeg tok frem kameraet og begynte å knipse bilder av dette herremåltidet. Så jeg endte opp som den sære raringen som måtte spise alene i et hjørne i pressesenteret. Ryktene skal ha det til at Lasse kjørte safe lunsj i dag. Polsk pølse og kalde potetbåter må være hans nye livrett.
Påfyllet var livsnødvendig, og senere på dagen klarte jeg også å sleike i meg en deilig Mövenpick-iskrem. Alt i alt var mine opplevelser fra messa i dag faktisk en høydare. Lasse sleit med å rekke avtalene sine på grunn av folkehavet. Han må tydeligvis hjem og spille litt mer Assassin's Creed for å lære seg noen triks i folkemengdemanøvrering. Da dagen var over endte vi opp med å kaste i oss en senete entrecôte på en restaurant langs bredden av Rhinen. Det har vært opp mot 30 grader i Köln i dag, men vi ble jaget hjem av et forferdelig uvær som i skrivende stund fortsatt gjør det utryggt å krysse broa.
Nå venter sengehalmen. Forhåpentligvis har været roet seg litt til i morgen så vi kommer oss bort til messa. Lasse, som forøvrig har blitt så bergtatt av både landet og byen at jeg er usikker på om jeg får ham med på flyet på lørdag, sier hei.
