LONDON (Gamer.no): I Bethesdas europeiske hovedkontor, trykt inn i et hjørne i et rom fylt opp med spanske og italienske journalister, stod en Xbox 360 med en fin flatskjerm som i et par timer var min. Ikke nok med det, i skuffa på konsollen lå det også en rykende fersk utgave av Rage. Ingen slitsomme PR-mennesker som prater meg i øret, ingen som forteller meg hva de vil jeg skal legge merke til, bare meg og spillet.
Melankolsk åpning
Det første som åpenbarer seg når spillet starter opp er en god gammeldags introvideo. De skal jo ofte være flotte slik at man får et godt førsteinntrykk, og her skuffer ikke Rage. Videoen gir en rask innføring i bakgrunnshistorien til spillet. Med melankolsk musikk skaper de en flott stemning i det man ser en enorm asteroide som suser mot jorden. Menneskehetens smarte hoder innser at dette kommer til å være slutten for samfunnet slik de kjenner det.
Vi får se at noen mennesker med eksepsjonelle egenskaper legges i såkalt «cryo-sleep» og frasen «we live to see another day» hamrer hjem poenget. Litt plutselig er videoen over og spillet er i gang. Vår navnløse figur våkner opp inne i et underjordisk kammer og har åpenbart vært en av de få heldige som fikk muligheten til å fryse seg ned. Med ringende alarmer rundt oss kravler vi oss ut av vår mangeårige seng og det viser seg at vi ikke får den velkomsten vi hadde håpet på.
Alle de andre som var frosset ned er døde. Noe har åpenbart gått veldig galt i dette kammeret. En automatisk beskjed fra presidenten spilles av og informerer om at det ligger på våre skuldre å samle menneskeheten og få på plass et ordentlig samfunn. Jeg halter avgårde mot ei stor metaldør for å komme meg bort fra alle de døde menneskene. I det jeg åpner opp døra treffes jeg av det sterke sollyset.
Når øynene endelig tilpasser seg skuer jeg over et flott landskap. Sporene av det forhenværende samfunnet er åpenbare og sammen med den Rocky Mountains-aktige naturen blir omgivelsene nesten poetiske. Dette synet gjør at det blir umulig å ikke tenke på Fallout-spillene. Likevel er det noe som skurrer. Bildet jeg ser er svært detaljert, men det som er lengst borte er også litt kantete og stygt. Mulig dette kan pusses på frem mot lanseringen, men jeg mistenker at det jeg ser er begrensingene på Xboxen. Selv om jeg kun har testet konsollutgaven får jeg raskt en følelse av at de som ønsker en bakoversveis grafisk opplevelse må velge PC-utgaven.
Brutalt og koselig på en gang
Når de estetiske inntrykkene får lagt seg og jeg begynner å bevege meg finner jeg rask ut at jeg ikke er alene her. Noen uhyggelige typer som er som hentet rett ut av Mad Max-filmene prøver å ta knekken på meg, og det ser det ut til at de klarer. Men i det en av de lite fasjonable herrene skal til å banke en stor kniv inn i skallen min høres et gevær i det fjerne og den frekke overfallsmannen nådde sitt endelikt før meg. En hyggelig kar kalt Dan Hagar er mannen som kom til min unnsetning, og jeg får sitte på med hans snertne «Dune buggy» til hans lille leir.
Etter å ha blitt fraktet til en liten utpost hvor Dan og gjengen hans holder til får jeg servert en historie om at han vanligvis ikke bryr seg om å hjelpe folk, men at han av en eller annen grunn gjorde et unntak for meg. Selv om jeg nettopp har bevist at jeg er udugelig til å passe på meg selv, gir han meg en pistol og dytter meg i retning av gjemmestedet til noen banditter. Det er tidvis svært vanskelig å forstå seg på motivasjonen til de ikke-spillbare figurene. Spesielt i begynnelsen av spillet føles det som om både figurene du møter og de områdene de «bor» på eksisterer ene og alene for spillerens del. Den logiske tankegangen er jo at slike små enklaver aldri ville overlevd så åpenlyst i et så farlig landskap.
Etter hvert som du møter flere mennesker blir du tilbudt flere oppdrag. Et godt og oversiktelig system gjør at du lett kan ha mange aktive oppdrag samtidig og lett veksle mellom hvem du ønsker å fokusere på. Oppdragene du får varierer, men jeg synes det ble litt mange oppdrag hvor du skal hente en ting, og knerte noen slemminger på veien. Jeg opplevde også at rett etter at jeg hadde angrepet og renset ut et bandittskjulested sendte et nytt oppdrag meg tilbake til samme område som nå var godt befolket igjen.
Mye å henge fingrene i
Når Rage kommer ordentlig i gang begynner du å samle våpen. Du får etter hvert et ganske snedig arsenal, og du kan hele tiden plukke opp gjenstander som du kan bruke til å oppgradere våpnene dine. Våpenutvalget består av en del klassikere som pistol, hagle, rifle og snikskytterrifle, men også kastevåpen og granater. Jeg savner håndvåpen da mange av fiendene dine benytter seg av dette. Forøvrig synes jeg at lyden fra våpnene også er litt daff. Det kan skyldes øretelefonene til Bethesda, men også lyden fra kjøretøyene var svært monoton og kjedelig.
Spillet kommer med inventarsystem som fungerer svært bra. Du plukker opp en del ting underveis og får god informasjon om hva som bare er søppel som du kan selge, og hva som kan brukes til å mekke sammen noe spennende av når du har fått oppskriften til dette. Du bruker også menysystemet til å kombinere ting du har plukket opp, du kan eksempelvis lage deg granater, adrenalinskudd og en låssprenger.
Etter hvert får du deg dine egne kjøretøy og disse kan du i skikkelig Mad Max-stil tøffe rundt i ute i ødemarka og knerte slemminger med. Kjøretøyene kan oppgraderes for bedre ytelse, men du kan også utruste dem med en rekke ulike våpen som maskingevær, rakettskyter og minelegger. Kjøretøyene kan også brukes i konkurranser. Det arrangeres ulike typer res som du kan delta i, og noen vil også utfordre deg til å slå rekorden sin på et eller annet vis. Dette kan være en fin måte å skaffe seg penger eller oppgraderinger på.
Kjøring eller skyting?
Selve kjøringa er ikke bedre enn helt ok. Dette er åpenbart ikke et racing-spill, men bilkjøringa gir et fint oppbrudd i skytinga og lar spilleren få lov til å fokusere på litt andre ting enn bare å drepe slemminger. Spillet tilbyr også noen andre småspill, blant annet kan du samle opp kort rundt forbi som du bruker til et snedig kortspill. Dette kan du utfordre folk i barer rundt forbi til å spille og jeg synes det var svært underholdende.
Skytinga er svært solid. Mange av oppdragene er spennende å utføre og det at jeg skvetter og fysisk lener meg frem og tilbake mens jeg spiller bør være en indikasjon på at det er svært engasjerende. Motstanderne dine viser en fin grad av taktikk som passer bra inn med hva slags personlighet fiendene skal ha. Noen er dumme og bare stormer mot deg med kniv uansett om du står klar med en rakettskyter, mens andre foretrekker å ta dekning. Noen ganger har fienden en kommandør som beordrer fiendene dine til å trekke seg tilbake eller storme mot deg alt etter hvor suksessfull du er i å plaffe dem ned. Spillet glimter også tidvis til med noen spennende sjefskamper.
Selv om skytinga er svært godt gjennomført, er jeg en mann som liker å ha mer innhold i et spill en bare å skyte folk i hodet. Her byr heldigvis Rage på masse muligheter for slike som meg. Bilkjøring og småspill gir meg gode avbrekk og muligheten til å velge litt rekkefølge på hvilke oppdrag jeg ønsker å gjøre gir meg også en etterlengtet illusjon av frihet.
FPSRPG?
Jeg synes det er vanskelig å bedømme Rage, hovedsakelig fordi jeg stiller for store krav til det. Vi opplever at rollespill og skytespill er sjangre som blandes mer og mer sammen. Tunge rollespill som Mass Effect og Fallout 3 søker å bli mer lik skytespill for å ha en enda bredere appell. Rage er et godt eksempel på et skytespill som søker å plukke noen elementer fra rollespillene for å gi spilleren en rikere opplevelse. Jeg opplever det som om det er en vanskeligere vei å gå. Det fører nemlig til at jeg som kritiker vurderer elementer i Rage opp imot det jeg opplever i Fallout, og det er på ingen måte en rettferdig sammenlikning. Rage skal ikke være et historietungt spill med masse interessante karakterer og historier å utforske. Det skal være et solid og underholdende skytespill, og det er det.
Like fullt må jeg trekke frem min gamle kjepphest, den såkalte spillogikken. Dette er ting som vi aksepterer fordi det er et spill, men som egentlig er helt ulogisk. I en postapokalyptisk verden handler det om å overleve. Bakgrunnshistorien er jo basert på dette, men jeg synes ikke det reflekteres særlig bra i spillet. For eksempel skulle man tro at verden var ressursfattig, men det virker som om en hver skrulling har både skytevåpen og kjøretøy tilgjengelig. Enda mer frustrerende blir det da at når jeg har tatt knekken på noen som har et gevær eller et kjøretøy, så kan jeg ikke knabbe deres. Jeg kan ikke få hagla før jeg har gjort «hagleoppdraget». Det samme gjelder kjøretøy.
Man skulle også tro at penger var svært viktige i en slik verden, men slik er det ikke alltid. Når du ønsker å oppgradere bilen din må du først ha kjørt en del løp slik at du oppnår en viss sjåførstatus. De vil nemlig ikke selge oppgraderinger til bilen din før du har beviset «at du kan bruke dem». Jeg ville jo trodd at dersom jeg la en fet seddelbunke på bordet så burde mine kjøreegenskaper være ravende likegyldig.
Det føles også ofte som om oppdragene og belønningen du får for å gjennomføre dem ikke henger sammen. Ofte kan et langt og vanskelig oppdrag gi deg en håndfull dollars, mens et relativt lett oppdrag gir deg et dyrt og flott våpen som burde være svært verdifullt for den personen som gir det bort. Alle disse tingene er med på å bryte innlevelsen. Jeg minnes for ofte på at jeg spiller et spill, og det liker jeg dårlig.
Hele verdenen har en ulogisk oppbygning. Det er død og fordervelse over alt, likevel er folk flest glade og fornøyde, høflige og tillitsfulle. Rage handler åpenbart mer om grundig spillmekanikk, enn historie og karakterer. For øvrig kan jeg melde at Rage har minimalt med lastetid, og at man kan lagre akkurat når man vil.
Konklusjon
Rage er et solid skytespill som forsøker å lage en dyp, gjennomført verden som spilleren kan boltre seg i. Dette er det skummelt å begi seg ut på, fordi det krever veldig mye for å få en slik verden til å føles levende og engasjerende. Like fullt har de gjort et forsøk, og selv om de ikke lykkes med alt så er det mye jeg kan sette pris på i Rage-verdenen.
Grunnlaget er likevel den solide skytemekanikken. Det er et bra skytespill og den kunstige intelligensen til motstanderne, kombinert med tidvis bra brettdesign, gjør det både underholdende og engasjerende. Når det skal være skummelt eller hektisk er Rage god til å sette stemningen. Litt for ofte er det likevel en alt for glad stemning. De har ikke klart å få til galgenhumoren til Fallout, og dermed så føles den lystige stemningen ofte malplassert.
Jeg er på ingen måte noen stor fan av skytespill. Likevel blir jeg dratt inn i Rage og koser meg med spillet. Jeg liker både oppdragene som sender meg ut for å plaffe ned fiender, og jeg liker de ulike småspillene som finnes i Rage. For meg blir det en styrke ved spillet at jeg tilbys denne variasjonen. Dersom du er ute etter et rent skytespill kan du enkelt ignorere en del av dette, men noe bilkjøring må du belage deg på å gjøre uansett.
id Software har forsøkt å lage et stort og åpent skytespill og jeg synes de lykkes med dette. Når det gjelder svakheter i historie og spillets figurer så må det understrekes at jeg bare har spilt de tre første timene av spillet og at mer spilling åpenbart kan endre hvordan dette fremstår. Utviklerne mente at det vil ta en 15-20 timer å fullføre, personlig tror jeg nok at jeg vil bruke mer tid. Mitt første møte med Rage har i hvert fall gjort meg positiv og jeg gleder meg til å få det endelige kopien i hånda.
Rage blir trolig å finne i butikkhyllene 7 oktober til PC, Xbox 360 og PlayStation 3. Vår reise til London ble betalt av Bethesda.
