Nintendo opplevde enorm suksess med lanseringen av Wii med bevegelsessensitive kontrollere. Det gamle japanske selskapet klarte å skape det som spillbransjen har ønsket i mange år, nemlig en spillkonsoll med en bred familieappell. Microsoft og Sony har forsøkt å implementere bilde, film, musikk og online-muligheter i sine konsoller for å gjøre dem til et fast inventar i stua, men det viste seg altså at det som skulle til for å selge spillemaskiner til bestemødre og småbarnsforeldre var et mer interaktivt kontrollsystem.
Dette tar nå Microsoft og Sony konsekvensen av, og de to konkurrentene har begge lansert sine egne løsninger får å by dette nye markedet opp til dans. Men der Sony har gått for en løsning som tilsynelatende ikke skiller seg nevneverdig fra Nintendos, har Microsoft valgt å ta sjansen på helt ny teknologi. De kaller det Project Natal.
Under Tokyo Game Show i forrige måned fikk jeg muligheten til å prate med Kudo Tsunoda, mannen som har ansvaret for å presentere Project Natal for spente journalister. Jeg fikk også prøve ut det kuriøse sensorsystemet selv. For Natal består av et RGB-kamera, en dybdesensor basert på infrarød teknologi kombinert med såkalt "active pixel"-sensor, en flerdireksjonell mikrofon og en egen prosessor.
Dybdesensoren kan måle hvor nær du som spiller er kameraet og kan også fungere uansett lyssetting. Natal leser 48 punkter på kroppen din og skal derfor kunne få med seg dine bevegelser ganske så nøyaktig. Likevel er den (foreløpig) ikke en maskin for presisjonsarbeid. Den klarer for eksempel ikke å få med seg hvordan fingrene dine beveger seg, så den hjernekirurgisimulatoren som vi alle går og venter på vil nok tjene lite på å bruke teknologien til Natal.
Natal klarer å skille levende objekter i stua di (deg, bikkja og bestemor) fra døde objekter (sofaen, snacksbollen og den anatomisk korrekte statuen av Street Fighters Chun-Li som du alltid har stående ved godstolen). Natal er også programmert med en viss forståelse for hvordan et menneske er skrudd sammen.
Den vet hvordan et menneske kan og ikke kan bevege seg, og klarer derfor å gjengi et bilde av deg når du hopper og spretter rundt, selv om deler av deg kan være delvis skjult bak andre objekter. Dette vil dermed også hindre at avataren din oppfører seg unaturlig selv om Natal ikke klarer å tolke sensorsignlene fra dine ville bevegelser.
Hvordan føles det så å bruke Project Natal? Da jeg prøvde det nye hjertebarnet til Microsoft, foregikk dette i nærmest sterile omgivelser med hvite vegger og ingen andre forstyrrende elementer. Det var bare meg. Jeg fikk prøve den tek-demoen som har fått navnet "Ricochet", et minispill hvor du med hjelp av valgfrie kroppsdeler skal få virtuelle baller til å treffe virtuelle kasser.
Sensorene fanget opp når jeg beveget meg til høyre eller venstre, når jeg sparket, veivet med armene og utførte grasiøse hodestøt. Den registerte også når jeg slo og sparket hardt eller svakt.
Denne demoen har en åpenbar svakhet. Det er en forsinkelse på omtrent et femtedels sekund mellom dine bevegelser og din virtuelle avatars. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i ballspill, hvor du er nødt å være noenlunde presis, blir dette faktisk et problem. Om denne forinkelsen skyldes denne spesifikke demoen det tidlige utstyret som ble brukt i Tokyo, eller om det er et problem med teknologien i seg selv er det alt for tidlige å si noe om. Det er også mulig at den menneskelige hjerne klarer å tilpasse seg en slik forsinkelse, men min trenger da i hvert fall mer tid en de få minuttene det tok meg å fullføre demoen.
All denne teknologien er jo fin og flott, men hva skal den så brukes til? Det mest åpenbare som slår meg der jeg gisper etter luft etter få minutter med ballspill, er til trening. Kudo ser også dette potensialet og inrømmer at han selv har gått ned ti kilo siden han startet å arbeide med Project Natal. Det er fullt forståelig, og jeg kan helt klart se for meg kreative treningsprogrammer som har potensiale til å slå Wii Fit ned i støvlene. Men kan denne teknologien implementeres i såkalte "Hardcore" -spill?
På det spørsmålet trekker Kudo på skuldrene og sier at han ikke er så opptatt av hva teknologien skal brukes til. På nåværende tidspunkt er Microsoft ikke interessert i spillene i det hele tatt. De arbeider med å få denne teknologien best mulig og overlater til andre spillfirma å komme opp med de kreative bruksområdene. Dette er kanskje ikke en dum strategi siden en rekke spillutviklere har annonsert at de arbeider med Natal for å komme opp med spill som bruker denne teknologien.
Akkurat nå har jeg personlig vanskelig for å se hvordan spill som Halo og Gears of War skal kunne bli bedre ved å bruke Natal. Men kanskje er det nettopp derfor jeg sitter på journalistsiden av spillbransjen. Det virker usannsynlig at vi får se Natal i butikkene før om minst et år, og selv da vil det trolig gå litt tid før vi får se gode spill som utnytter det potensialet som ligger i denne nyvinningen.
Microsoft skal uansett ha ros for den åpenheten som har vært rundt dette prosjektet. Pressen og spillbransjen har blitt innvitert inn i prossessen for dette prosjektet fra tidlig i utviklingen, og det ser ut til å være en strategi som har betalt seg. Interessen for Natal er nemlig svært høy, ikke bare blant journalister og utviklere, men også blant spillere. Dette står i sterk kontrast til Nintendos utvikling av Motionplus, hvor utviklere ikke hadde blitt informert om dens eksistens før den omtrent var på markedet.
Project Natal har et iboende potensiale til å trollbinde det markedet som trykket Nintendo Wiis kontrollsystem til sitt bryst. Den bygger på de samme ideene, men har også muligheten til å ta konseptet et syvmilssteg videre. Om Microsoft klarer å komme opp med tittler som kan utfordre Wii Sports, Wii Fit og Wii Sports Resort gjenstår å se, men potensialet ligger der, og dersom kortene spilles riktig kan både Nintendo og Sony raskt havne i den teknologiske bakleksa, dersom ikke de klarer å svare på amerikanernes teknologiske offensiv.
