Ved siden av Batman, som i nyere tid har blitt udødeliggjort gjennom den fenomenale Arkham-serien, er det ingen superhelter som har dukket opp i like mange spill som Spider-Man.
Og det med god grunn: Å kunne svinge seg gjennom gatene i nabolaget, mens man klatret på vegger, løp langs hustak og løftet flere tonn som om det var ingenting, var vel nær sagt alles dagdrøm da vi var unge.
Med på å fyre opp under drømmen var det faktum at Spider-Man var allemannseie, og det har han egentlig vært helt siden figurens tilblivelse i 1962. Ikke bare gjennom blader og tegnefilmer, men etter hvert også som hovedperson i en av de første virkelig store superheltfilmene.
Blade, X-Men og Spider-Man var alle med på å sparke i gang renessansen, men det er Spider-Man 2 som står igjen som den desidert beste filmen fra begynnelsen av 2000-tallet. Og lenge – altfor lenge, helt fram til Marvel's Spider-Man i 2018 – var Spider-Man 2 også det utvilsomt beste Spider-Man-spillet.
Treyarch før Call of Duty
Vi snakker da hovedsakelig om konsollutgaven av spillet. Som lisensspill flest på den tiden, var det utallige unike utgaver av Spider-Man 2, og hver og en ble utviklet av et annet studio. Samtlige gjenforteller historien fra filmen med samme navn, men kommer i en rekke vidt forskjellige former og fasonger.
Konsollutgaven, som kom til henholdsvis PlayStation 2, Xbox og GameCube, ble utviklet av Treyarch og kom helt klart best ut av dette. Ja, Treyarch, studioet som i ettertid nok er aller mest kjent for å være en viktig del av det stadig voksende Call of Duty-konglomeratet; studioet som sammen med Infinity Ward var med på å sparke i gang en av verdens største spillserier.
De begynte likevel i det små, slik de fleste utviklere gjør. «Humble beginnings» og alt det der. Etter å ha jobbet med blant annet baseball- og hockeyspill i en femårsperiode, ble studioet kjøpt opp av Activision i 2001, og like etter begynte arbeidet med Spider-Man-spillene.
Det første i rekken, basert på Sam Raimis første helaftens Spider-Man-film fra 2002, høstet god kritikk, men skulle vise seg å bare være forsmaken på det Treyarch kom til å levere to år senere.
Sving og vær glad
Spider-Man 2 gjør øyeblikkelig mye riktig, men det som virkelig skiller spillet fra det som kom tidligere, er den store, åpne verdenen. Tredimensjonale åpen verden-spill var på ingen måte like utbredt den gang som nå, og spillets tolkning av New York City var en enorm bragd på den tiden.
Ikke bare får man leke seg med hele Manhattan, men det er også en vertikal størrelsesorden på universet som man sjelden hadde sett maken til. Bygningene er virkelig, virkelig store, og det å klatre til toppen av Empire State Building, skue utover verdenskartet og kaste seg utfor var en opplevelse av de sjeldne.
Nøkkelen til alt dette er selvfølgelig svingingen, og Spider-Man 2 står fortsatt som et av de beste eksemplene på hvordan dette må gjøres.
Andre Spider-Man-spill – både før og etter – har famlet på denne fronten, blant annet ved å la hovedpersonen feste nettet sitt i løse luften. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor dette ikke fungerer, men det føles bare feil når man ikke har noe håndfast å holde seg fast i, som om det bryter med en slags illusjon.
Treyarch innså dette i overgangen til Spider-Man 2, og nytt av året er at spillet derfor lar deg kun svinge hvis det er høye bygninger, trær, flaggstenger eller andre ting du faktisk kan ta på i nærheten. Å slenge seg gjennom Central Park blir da en øvelse i lavtflyvende akobratikk – som ofte ender i mageplask – mens det å ta turen oppover Broadway er lekende lett.
Eller rettere sagt, det blir lekende lett etter hvert som man oppgraderer evnene sine. Man begynner nemlig spillet med et begrenset utvalg evner, og etter hvert som man levler opp får man også bedre og raskere svinging. Det føles litt stivt og sakte til å begynne med, og man må slåss litt med spillet før ting faller på plass.
Spillets fysikkmotor vil nemlig veldig gjerne at man følger en naturlig bue som sakte, men sikkert trekker deg inn mot bygningen du slenger seg fra – enkel fysikk, men samtidig litt slitsomt. Det er kun når man får virkelig fart på figuren at det blir lettere å holde seg unna murveggene.
Da går det til gjengjeld veldig fort, og det er smått utrolig at dette fortsatt fungerer godt den dag i dag.
I likhet med de nyere spillene har Spider-Man 2 en helt enorm flyt, og man tar seg jevnlig i å sone ut mens man utforsker byen. Jeg slenger meg elegant nedover Chelsea, avverger et vesketyveri, hører nyss om en ny superskurk med metalliske tentakler og rekker akkurat ikke stevnemøtet med Mary Jane. En helt vanlig onsdag for Spider-Man med andre ord.
Tettsittende trikot
Også Spider-Man 2 er direkte basert på filmen med samme navn, men skiller seg fra ditt typiske lisensspill ved at det elegant klarer å veve sin egen spennende historie inn blant handlingen fra filmen. For selv om Peter Parker sliter med både Doctor Octopus og kjærlighetslivet på fritiden – i likhet med i filmuniverset – betyr ikke det at de andre skurkene i New York City hviler på laurbærene av den grunn.
I stedet får vi plenty av tid til å stifte bekjentskap med en rekke fascinerende skikkelser i løpet av eventyret. Ikke alle får like mye scenetid, slik som Rhino, som kun dukker opp for én ussel tvekamp midt i spillet, men de andre får nok av ting å drive med underveis.
Jeg er spesielt svak for Quention Beck og hans alter ego, Mysterio, som etter å ha blitt offentlig ydmyket av Spider-Man tidlig i spillet går fullstendig bananas. Han står ikke bare bak en spinnvill hinderløype hvor man må unngå laserstråler og kaste fanger ned i hull, men iscenesetter også en falsk romveseninvasjon midt i hjertet av New York.
Her tenker utviklerne både i og utenfor boksen på en og samme tid, og det er en sann fornøyelse å slenge seg fra «UFO-er» ut til Liberty Island og helt til toppen av Frihetsgudinnen.
Ellers har Shocker og Black Cat begge nevneverdige gjesteopptredener: Førstnevnte som en gjengleder som står bak en rekke tyverier rundt omkring i byen, mens Black Cat fremstilles som en hyperseksualisert kjeltring med et hjerte av gull.
Med usannsynlig dyp PlayStation 2-utringning og silkemyk «jenta nedi gata»-stemme, innyndet hun seg på både undertegnede og Spider-Man den gang. Hun skiller seg ut ved at hun er en likesinnet som vet nøyaktig hva Spider-Man føler, og representerer en tydelig motpol til det heller vinglete forholdet mellom Peter Parker og Mary Jane.
Spillet bruker god tid på å etablere de sentrale forholdene mellom hovedpersonene, og sett fra et autentisitets-perspektiv tjener spillet mye på at en rekke av de kjente skuespillerne gjentar sine roller.
Rent kvalitativt kunne det kanskje gjort seg bedre med ordentlige stemmeskuespillere, for både Tobey Maguire og Kirsten Dunst er nokså flate i sine roller som henholdsvis Peter Parker og Mary Jane. Alfred Molina er langt bedre i sin rolle som Otto Octavius og viser nok en gang hvor kapabel han er som skuespiller.
Pizza-tid
Spider-Man 2 er fullt av minneverdige øyeblikk, men blant det mest ikoniske med hele spillet er nok likevel sideoppdragene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slengt meg etter fortapte heliumballonger som grinete småunger har mistet, og jeg er ganske sikker på at lyden av Spider-Man som dundrer løs på et bilpanser mens han dukker unna kuler vil følge meg til graven.
Alt i alt er det ikke enormt stor variasjon i de sideaktivitetene man får leke seg med, men det hindret likevel ikke Spider-Man 2 fra å være et spill både jeg og flere i vennegjengen hadde stor moro av å bare løpe rundt i da vi var mindre.
Apropos lyder som har brent seg fast: Det er umulig å snakke om Spider-Man 2-spillet uten å nevne pizza-leveransene. Dette kunne fort vært de mest intetsigende delene av spillet – tidsutfordringer hvor man belønnes for å unngå stygge fall og holde pizzaen man skal levere ved like – men dette ville ikke Treyarch ha noe av.
I stedet skapte de historie ved å sette disse ellers nokså dagligdagse oppdragene til den mest brokete tivolimusikken du kan tenke deg. Sangen blir mer og mer intens jo kortere tid man har igjen – litt som en karusell som er i ferd med å slite seg i RollerCoaster Tycoon – og det er nesten umulig å ikke trekke på smilebåndene av hvor absurd det hele er.
En «fun fact» er at dette er en særs ulekker MIDI-tolkning av den gamle italienske fjellheis-slageren Funiculì, Funiculà; ikke en original komposisjon slik jeg trodde helt fram til jeg helt tilfeldig hørte den samme låta gjengitt i Mafia: Definitive Edition for et snaut år siden.
Melodien har tydelig satt enorme spor i folkesjela, og det til tross for hvor liten del av spillet den faktisk er med i – beviselig ved at den Spider-Man 2 sangen i skrivende stund har 21 millioner avspillinger på YouTube.
Resten av tiden i spillet bruker man på å stanse kjeltringer med en slags forløper til kampsystemet i de tidligere nevnte Arkham-spillene.
I likhet med Batman kan Spider-Man denge løs på fiender med raske kombinasjonsangrep; man dukker unna slag og spark når edderkoppsansen gir lyd fra seg; og man låser opp flere unike utfall og kule spesialangrep etter hvert som man gjør flere oppdrag.
Man kan sågar kaste fiender opp i lufta og utføre luftkomboer – mye av det Insomniac Games gjorde i 2018 kan med andre ord spores direkte tilbake til Spider-Man 2.
Det er ikke uten grunn at spillet fortsatt står igjen som et av de beste linsensspillene gjennom tidene, og det skulle altså ta hele 14 år før noen klarte å toppe det Treyarch leverte i 2004 ... og det var bare så vidt.
Et splitter nytt Spider-Man-spill, Marvel's Spider-Man 2, lanseres den 20. oktober. Forvent vår anmeldelse på Gamer.no i god tid før det.
