Stort sett er det en tidkrevende, men trivelig jobb å være spillanmelder. Vi pusler oss gjennom tittel etter tittel, fryder oss når spill står til forventningene og håper på bedre tider når de ikke gjør det.
Det er rett og slett ikke så verst å være spillanmelder.
Helt til det dukker opp en tittel som får deg til å ville sette fyr på hele spillsamlingen, emigrere til utlandet og starte med geiteoppdrett i en øde fjellandsby.
Pac-Man Party 3D er en slik tittel.
Men før jeg innstendig ber deg om å holde deg unna makkverket, kan vi jo kikke på hva Pac-Man Party 3D faktisk er. Sånn utover en real hestepære, altså.
Bursdagsfest for døllinger
Pac-Man har fødselsdag. Strengt talt er det gått to år siden den gule, glupske kula fylte de runde 30 år, men la gå. Det er greit å feire 32-årsdagen sin også.
I anledning 32-årsdagen inviterer Pac-Man oss altså med på en heidundrende fest – med 50 minispill og dette til og med i 3D. Hurra?
I et konsept som er regelrett rappet fra Nintendos Mario Party-serie, byr spillet på et «brettspill» for flere spillere, hvor disse får barke sammen i mer eller mindre tilfeldige minispill.
Du velger deg en figur blant Pac-Man og spøkelsene og flytter deretter rundt i et landskap der målet er å kapre flest mulig slott. Jo flere slott, jo flere kjeks får du, noe som er greit når det er førstemann til å samle et gitt antall kjeks.
Kjeks kan du også få dersom motstanderne taper mot deg når de angriper slottene dine. Kampen om slottene foregår gjennom de nevnte minispillene.
Historieløs
Brettspillvarianten finnes til alt overmål i en historiemodus og en partymodus, uten at disse to skiller seg nevneverdig fra hverandre. I partymodusen velger du brett og motstandere selv, og det er hele skilnaden.
Ut fra navnet, skulle man kanskje tro at historiemodusen bød på nettopp en historie, men jeg vedder en tier på at Namco Bandai antagelig ville fått en mer sammenhengende og interessant fortelling dersom de hadde hyret inn tegnspråkmektige apekatter.
I Pac-Mans skikkelse får du nemlig i oppgave å vokte den superhemmelige kjeksoppskriften til Mr. Cookie, og det går selvsagt som det må gå. Oppskriften stjeles, og Pac-Man må ta opp jakten på tyven. Det er bare det at det ikke er noen tyv. Mr. Cookie ville egentlig bare at Pac-Man skulle leke med vennene sine. Noe som igjen er helt identisk med konseptet bak partymodusen.
Dersom hele brettspillimitasjonen blir litt i meste laget for deg, kan du også velge å spille rene minispill-kamper. Her plukker du deg et antall runder, og velger selv hvilke av de 50 minispillene du skal prøve deg på.
Og selvsagt, rosinen i pølsa – med på kjøpet får du også de klassiske Pac-Man, Galaga og Dig Dug-spillene.
Gjør klart bålet
Jeg sliter faktisk med å finne én eneste positiv ting å si om Pac-Man Party 3D. Man kan jo alltids ty til floskler slik som at coveret er fint å bruke dersom du har et bord som står skjevt og slike ting, men ærlig talt.
Det finnes ikke en eneste god grunn til at dette produktet i det hele tatt skal befinne seg i butikkhyllene.
Selve brettspilldelen har Mario Party-konseptet gjort uendelig mye bedre tidligere, uten at jeg skal påstå at Mario Party-spillene har vært direkte kremtitler. Der Mario Party disker opp med fantasifulle og levende brett, er Pac-Mans spillverden dau som ei sild.
Tilnærmet ingen detaljer preger landskapet, og grafikken ser ut som noe man kan mistenke utvikleren for å ha blitt fisket opp fra ei søppelkasse på nittitallet. Polygonfattige, stive figurer, amatørmessige animasjoner og triste teksturer – det blir bare tragikomisk dårlig. Og dette har Namco Bandai funnet ut at det er lurt å trøkke 3D nedover halsen på! Det blir vitterlig ikke bedre av den grunn, heller verre.
At både minispillene og selve brettspillet er bortimot det treigeste jeg har vært borti siden den fargerike lastingen til Commodore 64, er heller ikke et spesielt godt tegn. Store deler av tiden min med Pac-Man Party 3D gikk med til å glo olmt på skjermen mens jeg ventet på at noe skulle skje. Det er som å surfe med smarttelefonen og plutselig bare ha Edge-dekning – frustrerende og fortvilende, med tanke på at både telefonen og 3DS-en er kapabel til så mye mer.
Spillet du ikke trenger å spille
Minispillene er ikke noe å skrive hjem om. I Mario Party er det stort sett snakk om minispill der hurtighet og reaksjonstid settes på prøve, hvor variasjonen og humoren stort sett evner å underholde. I Pac-Man Party 3D serveres du derimot like gjerne intetsigende minispill, hvorav du i enkelte av spillene ikke trenger å røre en muskel for å vinne.
Nei, Namco Bandai har ikke funnet opp en måte du telepatisk kan kommunisere med 3DS-en på. Det er bare det at minispillene i enkelte tilfeller er så simple at det holder å bare se på skjermen for å vinne. Praktisk hvis du egentlig heller vil sitte og strikke eller gjøre noe helt annet mens konsollen ligger ved siden av deg, men litt mindre optimalt om du faktisk er ute etter å knotte deg til seier.
I andre minispill må du riktignok benytte deg av knotter eller stylus, uten at opplevelsen blir merkbart bedre av den grunn. Spillene er nemlig stort sett svært så forglemmelige og mangler fullstendig humoren og sjarmen som Mario Party disker opp med.
Hvis jeg skal legge velviljen til, var det kanskje en eller to minispill som viste antydning til å være underholdende, men generelt ville jeg heller klippet klørne til katta uten verneutstyr enn å spille et av Pac-Mans minispill om igjen.
Nostalgi-nei
Enn de klassiske spillene Namco Bandai har slengt med på denne utgivelsen, kan de redde stumpene av den katastrofen denne utgivelsen har vist seg å være så langt?
Akk, dessverre nei. Også her har utvikleren mer enn ett og annet å lære av sine landsmenn i Nintendo, som har klart å gjenopplive gamle klassikere på både stuekonsoll og håndholdt på en måte som evner å engasjere nye såvel som gamle spillere.
Med arkadeklassikerne Namco Bandai gir med i denne utgivelsen, bæsjer de derimot virkelig i salaten.
Misforstå meg ikke, Pac-Man, Galaga og Dig Dug er i seg selv på ingen måte utdaterte spillopplevelser og det er stort sett alltid trivelig med et gjensyn med gamle klassikere fordi det kiler nostalgikeren i meg på de rette stedene. Da blir det bare enda tristere å se dem behandlet på denne måten.
Se for deg 3DS-en, med sine to skjermer. Se så for deg et spill som benytter kun deler av den øverste skjermen, mer konkret den midterste tredjedelen. Bortkastet bruk av skjermplass? Absolutt. Et tilfelle av ren, skjær latskap? Utvilsomt.
Og ikke bare det, men ved å knøvle hele spillet inn på en så liten del av skjermen, blir alt så smått at det er direkte ubrukelig. 3DS-skjermen er riktignok bedre enn sin forgjenger, men det er vanskelig å skjelne de ulike figurene og man føler seg unektelig temmelig tåpelig der man sitter med konsollen klint tett oppunder nesa for at man i det hele tatt skal se hva man driver med.
Problemet kommer selvsagt av det at arkadeklassikerne opprinnelig var i høydeformat, mens 3DS-en har to skjermer i liggende format. Men Namco Bandai, dette kunne dere løst mye bedre. Har dere i det hele tatt testet spillet før dere sendte det avgårde til trykkeriet?
Konklusjon
Nei, nei og atter nei. Det finnes ikke en eneste positiv ting å si om Pac-Man Party 3D.
Sjeldent har jeg vært borti spill hvor alt går så til de grader på trynet – på alle felt.
Hoveddelen av spillet, en brettspillimitasjon basert på vennlige minikamper kjente Pac-Man-figurer i mellom, er en avdanket faxkopi av Nintendos Mario Party-konsept. Det er uoriginalt, uinspirert og regelrett kjedelig. Det taler heller ikke til Pac-Mans fordel at spillet er treigt som juling, og at du store deler av tiden blir sittende og vente på at noe skal skje.
Visuelt sett er spillet også en skikkelig padde, og ser mest ut som noe som ville blitt forkastet selv for 15 år siden. Stive figurer, platte og kjedelige omgivelser og kleine animasjoner blir ikke bedre av å slenge på en 3D-effekt, bare så det er sagt.
Heller ikke nostalgikerfrieriet lykkes Namco Bandai med. De klassike arkadespillene Pac-Man, Galaga og Dig Dug har vitterlig fortjent bedre behandling enn dette, for spillene er tilnærmet uspillbare i den formen de «gjenoppstår» her. Utvikleren har ikke giddet å gjøre et forsøk engang på å tilpasse spillene til håndkonsollen, men lar originalversjonene av spillene kjøre på den midterste tredjedelen av 3DS-ens øverste skjerm.
Man får nesten følelsen av at utvikleren knapt har tatt i en 3DS før – og de kan neppe ha testet spillet før de slapp det ut på markedet.
Nei, skam dere, Namco Bandai. Dette er rett og slett elendig. Til dere andre: denne festen bør dere holde dere langt unna.
Merk: Pac-Man Party 3D er en noe forkortet 3DS-versjon av Pac-Man Party som kom til Wii i 2010.
