En av fordelene med å ha Norges nest største forum knyttet til Gamer.no, er at vi ofte får omfattende diskusjoner rundt tekstene våre. Dermed får vi muligheten til å se lesernes synspunkter, og høre hvorfor de er fornøyd eller misfornøyd med en artikkel. Kritikk – av den konstruktive typen, vel å merke – er sunt, og det er blant annet ved hjelp av velbegrunnet og velformulert kritikk vi blir bedre til det vi gjør.
Det er imidlertid ett spesielt argument som ofte dukker opp, og som jeg i lengre tid har ønsket å si noe om. Det er nemlig mange som mener at spillanmeldelser skal være objektive, og at subjektivitet ikke hører hjemme i en seriøs anmeldelse. Dette er, etter mitt skjønn, riv ruskende galt.
Før vi går nærmere inn på hvorfor objektivitet ikke er noe å strebe etter, kan det sannsynligvis være lurt med en veldig forenklet begrepsforklaring. En subjektiv tekst handler om egne meninger, mens en objektiv tekst handler om harde fakta. Hvis jeg skriver en artikkel om hvordan en ny suppe jeg har komponert smaker, er det en subjektiv tekst. En sak om hva suppen består av og hvordan den lages er en objektiv tekst.
Det er også viktig å, helt fra starten av, å understreke at det ikke er noen motsetning mellom det å være nøytral og det å være subjektiv. Mange blander disse to begrepene, og tror at det å være upartisk er det samme som det å være objektiv. Som jeg vil gå nærmere inn på senere, er det en selvfølge at våre anmeldelser er nøytrale, samtidig som de er subjektive.
Objektive anmeldelser vil aldri fungere
Hovedproblemet med en objektiv spillanmeldelse er at, vel, det er så godt som umulig å lage en objektiv spillanmeldelse. Objektive uttalelser må være hundre prosent basert på målbare kvaliteter og fakta, fordi de må være sanne uansett hvordan du snur og vender på dem. Ta regnestykker, for eksempel. Det er en objektiv sannhet at fem pluss fem er ti, og det samme gjelder mer avanserte regnestykker og ligninger. De har ett korrekt svar, og uansett hvor mye du argumenterer for et alternativt svar, kommer du ingen vei. Du tar feil, fasiten har rett.
Spill er komplekse programmer, og selv om de for så vidt er basert på matematiske utregninger, er disse usynlige for spilleren. Vi kan ikke gå inn i spillets kode for å se de tusenvis av utregninger som finner sted bak kulissene når vi spiller, og selv om vi kunne gjøre det ville vi ikke hatt noen mulighet til å kunne regne oss frem til hvorfor resultatet blir moro. Vi kan forsøke å måle hvor mange centimeter spillfiguren kan hoppe, hvor raskt kulene beveger seg og så videre, men det vil bare være forgjeves. Vi kan ikke måle hvorfor et spill er moro.
Alle forsøk på å lage rent objektive spillanmeldelser vil med andre ord feile. Man har ikke tilgang på de nødvendige data, da det i de mest kompliserte spillene kan være titusenvis av variabler å holde orden på. Og viktigst av alt, man har ingen klare regnestykker eller vitenskapelige metoder man kan bruke for å avgjøre hvorvidt kombinasjonen av alle disse variablene resulterer i noe som er moro, og hvor moro det i så fall er.
Det ikke noe poeng å prøve engang. Selv om man får statsstøtte og en hel bygning full av vitenskapsmenn til å hjelpe seg, vil man til slutt støte på et annet problem. At noe «er moro» er nemlig heller ikke et faktum, på samme måte som man ikke kan hevde at det er et faktum at et spesielt maleri er pent eller stygt, eller at en spesiell middagsrett smaker godt. Det er måten jeg opplever en ting på som avgjør om jeg synes det er moro eller ikke. Vi er alle ulikt satt sammen, og det at jeg synes noe er moro er ingen garanti for at andre gjør det.
Hva er målet med en objektiv anmeldelse?
Om vi ignorerer hvor vanskelig, om ikke umulig, det er å lage en rent objektiv spillanmeldelse, kommer selvsagt spørsmålet om hvorfor noen skulle ha interesse av å lese en slik tekst. En fullgod objektiv anmeldelse av et moderne spill ville sannsynligvis måtte dekke hundrevis av sider, etter som det er så mye data å analysere. Den ville i tillegg bære preg av å være en ren faktaoppramsing, som ikke gir en normal leser noe som helst av informasjon om hvorvidt han vil like spillet eller ikke.
Det er selvsagt mulig å bare nevne den aller viktigste informasjonen, for å øke leservennligheten. Men da ender man opp med den typen info man finner på baksiden av en spillboks eller på Wikipedia - spillet har hundre brett, seks ulike våpen, elleve forskjellige typer fiender, og så videre. En slik «handleliste» over spillelementer gir ingen reell informasjon om hvorvidt et spill er verd å kjøpe. Den sier ingen ting om hvorvidt brettene er veldesignede, våpnene er tilfredsstillende og fiendene er utfordrende å kjempe mot, for skal man trekke frem slike elementer må man inn på det subjektive igjen.
Det jeg oppfatter som et intuitivt brukergrensesnitt kan nemlig være fullstendig gresk for en annen, og det jeg oppfatter som veldesignede spillområder kan være plagsomme labyrinter for en nybegynner (har du prøvd å la en ikke-spillende venn teste Half-Life?). Jeg kan med andre ord ikke fastslå at det er et objektivt faktum at et spill har et godt brukergrensesnitt, selv om jeg subjektivt mener det har nettopp det.
Dette er noe mange tilhengere av objektive anmeldelser ser ut til å misforstå. De tror det er mulig å bedømme spillelementer på en objektiv måte, men sannheten er at med en gang du begynner å bedømme noe, er det subjektiviteten som tar over. En tilhenger av objektive anmeldelser vil kunne hevde at det er et faktum at spill X har et godt brukergrensesnitt, men det er det ikke. Det er bare denne personen som rent subjektivt opplever brukergrensesnittet som godt. Det verdifulle her er selvsagt å finne ut hvorfor brukergrensesnittet oppleves som velfungerende, altså en subjektiv analyse av objektive fakta.
«Jeg liker ikke Zelda, men jeg vet det er genialt»
Om du er med meg så langt, håper jeg du er enig i at det å lage rent objektive spillanmeldelser er umulig og/eller ikke ønskelig. Men ok, la oss si at du ønsker en anmeldelse som er så «objektiv som mulig». Et vanlig argument går på at selv om man ikke liker et spill selv, kan man se at det har visse kvaliteter som tilsier at det er et godt spill, og at det derfor fortjener en høyere karakter enn man gir det om man kun baserer karakteren på egne meninger.
Problemet med dette argumentet er at med en gang en vurdering av et spill baseres på noe annet enn egne meninger og erfaringer, beveger anmelderen seg ut på gyngende grunn. Man har i realiteten svært lite grunnlag for å vurdere hva mennesker med en helt annen smak vil like eller ikke, og selv om man kan gjøre gjetninger basert på erfaring man har opparbeidet seg om ulike typer spillere, er disse til syvende og sist ikke annet enn rene gjetninger. Hvis noen mener subjektive vurderinger ikke hører hjemme i en anmeldelse, kunne det vært interessant å finne ut hvorfor de mener subjektive gjetninger egner seg bedre.
Resultatet er i alle fall at man risikerer å gjøre leserne en stor bjørnetjeneste. Hvis man tror at enkelte typer spillere vil like et spill, og legger dette til grunn for karaktergivningen uten at man har noen reell dekning for antakelsen sin, er det ikke usannsynlig at man rett og slett kan ta feil – vi er anmeldere, ikke tankelesere. Og enda verre: Karakteren man til slutt setter på et spill vil være uærlig, etter som man har satt den på falske premisser.
Objektiv eller usikker?
Jeg mistenker nok at folk som bruker dette argumentet ikke alltid tenker godt nok over hva slags grunnlag de har for å mene at et spill er godt på tross av at de ikke selv liker det. Mer spesifikt, tror jeg mange tenker at «vel, jeg liker det ikke, men jeg ser andre liker det, og derfor er det nok et godt spill». Det er selvsagt en helt kurant holdning for en enkeltperson å ha, men når man skriver en anmeldelse kan man kun stole på sin egen mening.
Det er nemlig ikke en anmelders jobb å videreformidle andres meninger, og man kan ikke anbefale et spill fordi andre sier de liker det. Snarere tvert i mot – en slik anmeldelse vil i beste fall kunne karakteriseres som feig. «Jeg liker ikke dette spillet, men jeg tør ikke helt stå for mine egne meninger, fordi jeg ser jo at det er mange som er uenige». I verste fall kan den karakteriseres som uærlig, etter som anmelderen ikke gjør jobben han eller hun betales for.
Denne typen argumentasjon faller i tillegg sammen som et korthus når man tar hensyn hvordan anmeldernes virkelighet faktisk er. Hva gjør man, for eksempel, når man er først i verden med en anmeldelse av et spill? Skal man vente til alle andre har anmeldt spillet, slik at man finner ut om egne meninger rimer med «fasiten» på Gamerankings (som mange trekker frem som den hellige gral)? Noen må i alle tilfeller være først ut med en anmeldelse – er det da de som setter den objektive standarden vi andre skal ta hensyn til? Det blir bare tull.
