Ubisoft sin håndtering av Prince of Persia har vært ganske klønete de siste tjue årene. Spillene skapte grobunn for nye idéer og franchiser som Assassin's Creed, men måtte selv lide.

En rekke feilslåtte eksperimenter og middelmådige oppfølgere gjorde avdukingen av dette siste spillet til en overraskelse: en metroidvania der man slettes ikke spilte som noen prins. Men selv ikke hovedpersonen i originalspillet fra 1989 var en prins til å begynne med.

Så hva byr egentlig dette nye spillet i Prince of Persia-serien på?

En vinnende kombinasjon

I Prince of Persia: The Lost Crown tar spilleren på seg rollen som Sargon, en av syv helter som beskytter det persiske riket mot farer. De er «The Immortals», og kan som mange tidlige helteskikkelser minne om vår tids superhelter.

Mesteparten av handlingen er lagt til en hellig by på fjellet Qaf, som har en symboltung rolle i flere kulturer i midtøsten. I iransk tradisjon sies Qaf å være redet til den mytiske Simurg-fuglen. Når dronningens sønn, Ghassan, en dag bortføres av Sargons mentor, er det opp til han og de andre «udødelige» å redde ham.

Siden det første spillet i serien har Prince of Persia hatt et fokus på fortellingen, men The Lost Crown er i mye større grad enn tidligere opptatt av å utforske det antikke Persia som setting. Det er stilisert og fantasifullt, med mange referanser til zoroastrisme og folkefortellinger.

Prince of Persia: The Lost Crown er ikke en storsatsning, men har et middels stort budsjett og omfang. Utvikleren er det franske Ubisoft Montpellier, som blant annet står bak Rayman Legends. De er erfarne, og har en tydelig visjon for hva de ønsker å gjøre med dette siste spillet i serien.

Med The Lost Crown har de hentet mye inspirasjon Ori and the Blind Forest og dets oppfølger. Men foruten det stiliserte uttrykket og de mange spillmekaniske likhetene, er ikke sammenlikningen helt rettferdig. Med Prince of Persia som metroidvania-spill kan det virke som at Ubisoft Montpellier har funnet fram til en vinnende kombinasjon.

The Lost Crown går rett på sak, og involverer spilleren fra første stund. Handlingen utfolder seg også på en slik måte at det først etter ganske mange timer blir tydelig hva det er som har hendt og hva rollen din i det hele er.

Mange høydepunkter

I kjent metroidvania-stil utforsker spilleren i Prince of Persia: The Lost Crown en hellig by full av hemmeligheter og farer. Man tilegner seg nye ferdigheter underveis, som igjen åpner opp nye områder for utforskning. Spillet utforskes i to dimensjoner, med detaljrike omgivelser inspirert av persisk kunst og arkitektur, og et fargerikt preg som kan minne om Prince of Persia-spillet fra 2008. Omgivelsene er overraskende varierte, og The Lost Crown imponerer med sitt visuelle uttrykk. Lydsporet er også et høydepunkt, om enn ikke alle stemmeskuespillerne klarte å fenge meg.

The Lost Crown byr på et gledelig gjensyn med gåter og plattformbasert problemløsing. Ferdighetene man tilegner seg underveis er integrert på en slik måte at kamp også blir et høydepunkt. Spillet har en god følelse av flyt, med mulighet til å prøve seg frem uten store konsekvenser takket være wakwak-trærne der man lagrer fremgangen sin og får tilbake liv og eliksirer. Selv om fiender ikke imponerer med hvor lure de er, er det så mye annet som er på plass her at det ikke plaget meg. I så varierte omgivelser var det ikke alle områdene jeg likte like godt. Jeg ble ganske oppgitt over en teleporterende fangevokter som både gjorde store deler av kartet frustrerende å navigere, og som man kunne unngå fullstendig med å stille seg bak en luke i gulvet.

Ytelsen på Xbox Series X var etter min erfaring alltid utmerket, og spillet tilbyr en rekke tilgjengelighetsinnstillinger som gjør at opplevelsen kan tilpasses den enkelte spillerens ønsker. Dette omfatter ikke bare fienders vanskelighetsgrad, men assistert sporing, bildekontrast og evnen til å hoppe over de mest utfordrende plattform-nivåene. Selv om man helt klart går glipp av mye bra nivådesign med sistnevnte, syns jeg det er både viktig og bra at flere utviklere benytter seg av denne typen tilgjengeliggjørende verktøy.

De siste tjue årene har naturligvis lek med tid også vært en viktig del av spillene i Prince of Persia-serien. Det er godt integrert i både historiefortellingen og ferdighetene man tilegner seg underveis i The Lost Crown. I det hele tatt er jeg imponert over den helhetlige tilnærmingen utviklerne har valgt med dette spillet. Både narrativ og mekanisk karakterutvikling oppleves som veldig givende.

Mytologi tilgjengeliggjort

Siden Jordan Mechner utviklet det første Prince of Persia-spillet til Apple II i 1989, har det blitt blant de mest innflytelsesrike spillene gjennom tidene. Suksessen gjentok seg i 2003 med Prince of Persia: The Sands of Time, som står høyt på listen min av favorittspill gjennom tidene.

Mechner hadde latt seg inspirere av eventyrfilmer som Tyven i Bagdad fra 1940 og Indiana Jones, men den viktigste inspirasjonskilden var likevel den arabiske historiesamlingen Tusen og én natt, der prinsesse Sjeherasad forteller en ny historie hver natt til den persiske kongen Sjeheriar for ikke å bli halshogget ved daggry.

Denne rammefortellingen byr på hundrevis av fortellinger. Noen av dem er blant de mest kjente fra den delen av verden. Aladdin og den vidunderlige lampen, Sindbad sjøfareren og Ali Baba og de førti røverne kommer alle fra Tusen og én natt. Men selv om figurene i rammefortellingen er persiske, er Tusen og én natt først og fremst del av en arabisk litterær tradisjon.

Det virker ikke som at Prince of Persia tidligere har vært så veldig opptatt av Persia, men en mer generell orientalisme. Dette har forandret seg helt i Prince of Persia: The Lost Crown.

Ikke bare kan hele spillet oppleves med stemmeskuespill på farsi, men mange av narrative vendinger og spillmekaniske grep beskrives utifra forankringen deres i persisk kultur. Dette omfatter blant annet det som tilsvarer mana i spillet, altså «athra» eller atar, som er livsgnisten i zoroastrismen, samt stadige referanser til Kong Darius, kamp med persiske fabeldyr, og de udødelige selv, som henter navnet sitt fra et sagnomsust regiment med elitesoldater.

Det er aldri tvil om hvilke kultur det er spillet gjør et dypdykk i. Likevel kan det tidvis føles litt som Marvel sine superhelter, og deres bruk av Åsatru. Jeg sitter igjen med følelsen av at utviklerne har plukket og valgt begreper, tematikker og referanser som skaper et inntrykk av en persisk fantasiverden. Og det er for all del veldig kult. De udødelige, om de eksisterte, var tross alt ikke superhelter.

Konklusjon

Jeg var ikke sikker til å begynne med, men etter mange timer med The Lost Crown har jeg vanskeligheter for å se for meg et mer passende comeback for Prince of Persia. Aldri har et spill i denne serien vært så interessert i å utforske det persiske i Prince of Persia. Det er både tankevekkende, fint å se på, og ikke minst veldig gøy.

Prince of Persia: The Lost Crown byr på fremragende nivådesign og kamp, var mye lenger enn jeg trodde, samt mange anledninger til å utforske verdenen den skaper. Spillet representerer på mange måter både Prince of Persias fortid, og hva fremtiden kan by på. Jeg koste meg skikkelig med Prince of Persia: The Lost Crown, og håper det kan gi en vitamininnsprøytning til denne legendariske spillserien.

Prince of Persia: The Lost Crown slippes 18. januar til Nintendo Switch, PlayStation 4, PlayStation 5, Windows, Xbox One og Xbox Series X/S (testet).