Den norske folkesjela fornekter seg ikke, og ved siden av brunost, skiløp og bunad er det få ting som er like norsk som Flåklypa Grand Prix. Ivo Caprinos tidløse filmklassiker (basert på Kjell Aukrusts skriverier) ble opprinnelig til i 1975, men har siden den gang vært fast inventar når nordmenn skal feire jul, og har forblitt en viktig del av landets kulturarv.
I det herrens år 2000 ble det sågar lagd dataspill basert på Reodor, Solan og Ludvigs eventyr, og jaggu tror du ikke at også det ble en enorm suksess. Så populært ble spillet faktisk, at det ble helt utsolgt på tvers av flere forskjellige utgaver, og den dag i dag står det fortsatt som det mest solgte norske dataspillet noensinne.
Og nå er en nyutgave like rundt hjørnet. Her har utviklerne i Ravn Studio, Rock Pocket Games og Invictus Games gått sammen for å levere en nostalgibombe uten like, og også dette er ganske nære å være en uovertruffen suksess.
Jasså, døkk sitt og glor?!
Som en ren nyversjon, er 2021-utgaven av Flåklypa Grand Prix skodd over stort sett samme lest som originalspillet fra 2000. Dette betyr at vi kastes inn i en forenklet variant av historien fra filmen, hvor vi i ro og mak blir kjent med de eksentriske beboerne på Flåklypatoppen.
Sjefen på bruket er sykkelreperatør Reodor Felgen. Han er en jordnær, Professor Smart-aktig type som bruker fritiden til å bygge alt fra automatiserte vedhuggermaskiner til postkassestativ med jekk. Med seg har han to rake motsetninger i form av den gledesspredende, bastante skjæren Solan Gundersen og det lavmælte, engstelige pinnsvinet Ludvig. Sammen lever de i fred og fordragelighet i den fiktive bygda kjent som Flåklypa, et sted fanget i en jovial fortid og hvor intet særskilt skjer.
Det er selvfølgelig inntil man en dag blir oppmerksom på at det er ugler i racermiljø-mosen, når fysaken Rudolf Blodstrupmoen gjør seg stor med en gammel oppfinnelse han har stjålet av Reodor.
Slik ærekrenkelse kan man selvfølgelig ikke stå for, og våre helter setter ut for å bygge sin egen «raserbil» og sette slubberten på plass. Det er en enkel fortelling om vennskap, utenlandsk eierskap og moralsk beinmarg, og nyutgaven forteller den omtrent nøyaktig slik du husker det.
I svart/hvitt og fine farger
Figurene og omgivelsene er nydelig satt sammen, og den grafiske stilen klarer å virke både frisk, ny og tro mot opphavsmaterialet på en og samme tid. Dette er fortsatt merkverdige dukkeskapninger, og det klarer spillet å gjengi på en finfin måte. De beveger seg over skjermen som om en usynlig dukkefører kontrollerer dem, og de fleste animasjoner er akkurat passe luggete.
Karakterene lirer også av seg kjente og kjære replikker, denne gangen med nye stemmer. For de som har spilt originalspillet såpass mye som det jeg gjorde som barn, er dette noe man merker nesten øyeblikkelig. Det er distraherende nok til at jeg tenker på det flere ganger i løpet av eventyret, men de nye skuespillerne gjør alle en god nok jobb til at det ikke er en automatisk «dealbreaker».
Manuset er så godt som identisk med det vi fikk for 21 år siden, og har med det ivaretatt den enorme mengden med glimt i øyet.
Musikken er også sedvanlig vakker, men det er vel egentlig gitt når man går ut fra Bent Fabricius-Bjerres sensasjonelle lydspor.
Sprut til tusen
Spillet ter seg stort sett som et litt utypisk pek-og-klikk-spill, hvor man må følge enkle spor for å hjelpe hovedpersonene videre. Solan er det mest aktive medlemmet av gjengen, og må blant annet ha hjelp til å finne kikkerten sin og kjøre ned fjellet, for å nevne noe.
Man belønnes også for å utforske de forskjellige krikene og krokene av universet. Blant disse belønningene finner man artige faktaopplysninger om ting man ser, puslespillbiter man kan sette sammen i en egen modus og en rekke unike minispill.
Sistnevnte var det desidert beste med originalspillet, og bød på timevis med gjentagbar og leken underholdning for både store og små. Mange av disse minispillene husker jeg med enorm iver og nostalgi, og det er derfor en glede å se at utviklerne av nyutgaven har klart å ivareta mange av disse på en særskilt god måte.
De forskjellige spillene er alle spennende på sin måte, med intuitiv styring og mange muligheter til å briljere. Å sortere post med Solan er for eksempel nøyaktig like givende og stressende som i 2000; det å forsøke å følge ballen til Emanuel Desperados mens han spiser bananer og sjonglerer kopper er overraskende utfordrende; mens Mahjong ala Flåklypa er hundre prosent kos.
At brorparten av aktivitetene kan spilles i en ny turneringsmodus, hvor spillere kan kjempe om poengsummer i tur og orden, er også et skikkelig sjakktrekk.
Her skal du motstand finne
Det eneste virkelige store problemet til spillet ligger imidlertid også her, i den forstand at det rett og slett er for få av disse minispillene.
Jeg stusset på dette allerede ved den første skjermen, hvor jeg ikke lenger kunne klikke på treet på gårdsplassen for å aktivere larvespillet. Dette var blant mine favoritter som barn, men jeg tenkte at det antagelig ble låst opp på en annen måte i denne utgaven. Den gang ei – det er ikke med i det hele tatt.
Det at larvespillet er borte er ille nok i seg selv, men når 2021-utgaven bare har totalt ni minispill, av det som var rett i underkant av 20 unike spill og aktiviteter i originalen er rett og slett fryktelig, fryktelig skuffende. For hvor vanskelig er det egentlig å programmere inn det enkle dammspillet fra 2000? Hva skjedde med sokkeskuffen til Reodor? Og hvorfor i huleste kan jeg ikke lenger fange sommerfugler med Ludvig?
Kjøra! Kjøra!
Svaret ligger nok i at utviklerne enkelt og greit har prioritert racing-delen av spillet.
Denne foregår nemlig nå i full 3D-grafikk, med Mario Kart-aktige gjenstander man kan plukke opp og et snaut dusin store og flotte baner. Bilene er også eksepsjonelt godt modellerte, og med støtte for opptil to spillere samtidig kan nok dette være en fin avledning for de minste.
Selv liker jeg det utviklerne har prøvd på, og gjenskapningen av det klassiske billøpet mot Blodstrupmoen, Medelsvensson, Gasolini og resten av bølingen fra filmen er intet mindre enn fremragende. Likevel fremstår denne modusen som litt for enkel for sitt eget beste. Kjøringen er i simpleste laget og motstanden er for ubalansert.
Spillet har med hell introdusert vanskelighetsgrader på tvers av alle minispill, mens hvor vanskelig racingen er virker mer avhengig av hvorvidt man velger å kjøre med Il Tempo Gigante eller ikke.
Konklusjon
Nyversjonen av Flåklypa Grand Prix er visuelt tiltalende og tro mot originalen, med en rekke fantastiske minispill, et flott univers og sjarme i alle kriker og kroker. Jeg lar meg øyeblikkelig målbinde av stemningen som omkranser også denne utgaven av Flåklypatoppen, og de snaut tre timene spillet varer byr på enormt mye kos.
At spillet ikke er lenger enn som så kommer likevel som en liten strek i regningen for undertegnede. Originalspillet var kanskje ikke så veldig mye lenger, men det føltes slik den gang. Når jeg her nesten helt ut av det blå sitter bak rattet på Il Tempo Gigante og cruiser over mållinjen uten hverken om eller men, føles det rett og slett veldig kort.
Dette hadde vært enklere å svelge hvis spillet hadde ivaretatt alle av originalspillets minispill og godsaker, men når såpass mange aktiviteter er sporløst forsvunnet, sitter jeg igjen med en litt ekkel ettersmak.
Det som faktisk er her, er imidlertid utrolig godt gjennomført, med meget intuitiv styring og nydelige nostalgidrypp i alle bauger og kanter. Jeg kan ikke rose utviklerne nok for det de har fått til, og hadde spillet bare hatt litt mer innhold og mer givende racing, kunne dette vært en øyeblikkelig moderne klassiker.
Flåklypa Grand Prix lanseres på Nintendo Switch og Windows den 4. november. En Mac-utgave er planlagt til en senere anledning.
