Det blir stadig vanligere å lage film basert på populære spill, og like før påske slapp Apple en splitter ny film basert på et av tidenes mest populære spill: Tetris. Filmen, som går under det samme navnet som spillet, er imidlertid ikke helt som de fleste moderne adaptasjoner – i stedet for å koke sammen en fortelling basert på figurene og tematikken fra spillet, tar den heller for seg historien om spillet.
Dette er derimot ingen enkel dokumentar, men i stedet en underlig thriller som forteller om de nokså absurde omstendighetene knyttet til spillets produksjon, publikasjon og mye omstridte utgivelse. Resultatet har ingen rett til å være så underholdende som dette.
Basert på en sann historie
Handlingen foregår i flere stadier, men holder seg hovedsakelig til 1988 og opptakten til Tetris' offisielle, globale lansering. Idet filmen begynner, har det sovjetiskproduserte spillet allerede rukket å bli en snakkis rundt omkring i Europa, hvor disketter kopieres og deles over en lav sko. Nyss har sågar spredd seg hele veien til USA, og det er her vi møter Henk Rogers.
Rogers driver Bullet-Proof Software og har gjort det ganske ålreit som spillutvikler og -utgiver, før han snubler over en kopi av Tetris på en messe i Las Vegas. Han tilbringer snaut ti minutter bak spakene, men dette er nok til at han blir besatt av produktet – han beskriver den velkjente Tetris-effekten, hvor man blir så oppslukt av noe at man begynner å se det i drømmene sine. Dette viser seg å være starten på en spektakulær jakt på rettighetene til å lansere spillet utenfor USSR.
Rogers satser gård og grunn for å sikre seg rettighetene, men ikke før han får beinhard konkurranse av både den skruppelløse milliardæren Robert Maxwell og selveste KGB. Midt oppi det hele er Sovjetunionen i ferd med å kollapse, og jaggu tror du ikke Nintendo kommer på banen med den myteomspunne, håndholdte konsollen Game Boy.
Det er et relativt intrikat premiss som bruker litt tid på å komme i gang, men etter litt famling i den første halvtimen finner filmen elegant fotfeste når Rogers reiser til hjertet av Moskva for å ta opp kampen mot overmakta. Da går det til gjengjeld slag i slag hele veien til rulleteksten, og det er overraskende mye spenning knyttet til den sentrale dragkampen.
Filmen lefler med flere forskjellige sjangere underveis, og klarer å være både morsom, dyster og oppløftende om hverandre. Til slutt faller den likevel naturlig til rette i thriller-kategorien, hvor den ser ut til å trives godt med et gjennomgående høyt spenningsnivå og meget god flyt.
Imponerende russere
Taron Egerton (kjent fra Rocket Man og Kingsman-filmene) gjør en sedvanlig solid jobb i rollen som den driftige Henk Rogers, selv om hovedpersonen kanskje er den figuren som har den minst distinkte personligheten i hele filmen.
Hans vansker på hjemmebane klarer delvis å vekke empati hos meg, men alt i alt føles dette sidesporet noe påtatt, samtidig som det er lite ved skuespillet til Egerton som får meg til å sitre i sofaen.
Toby Jones, Anthony Boyle og Roger Allam gjør det godt i hver sine viktige biroller, selv om de mest minneverdige prestasjonene helt klart kommer fra de russiske figurene. Særlig gøyalt er det å se Sofya Lebedeva som den særegne Sasha, Oleg Stefan som Nikolai Belikov og Igor Grabuzov i rollen som den ærgjerrige kjeltringen Valentin Trifonov.
Spesielt sistnevnte imponerer gjentatte ganger underveis takket være sin omfattende tilstedeværelse – han klarer uanstrengt å selge inntrykket av at dette er en mann som er troendes til å gjøre både det ene og det andre for å nå målene sine, og sånn blir det som regel god underholdning av.
Så har vi juksa litt
Litt overdrevent blir det riktignok til tider, og det er tydelig at manusforfatterne har diktet opp en del elementer underveis for å få handlingen til å strekke til – dette har den faktiske Henk Rogers allerede innrømmet i et intervju fra tidligere i år.
Noen av de mer spektakulære og usannsynlige elementene fungerer godt for å skape enda mer liv og røre i historien, mens andre ender opp som litt vel typiske Hollywood-grep. Biljakt, hemmelige fotografier og andre former for renkespill underbygger for all del thriller-aspektet, men ødelegger litt for det som ellers kunne stått igjen som et enda smartere og mer unikt politisk drama.
Jeg sliter også litt med å kjøpe forholdet mellom Henk Rogers og Tetris-skaper Alexey Pajitnov. Akkurat dette vennskapet er riktignok i tråd med det som skjedde i virkeligheten, men den korte tidsperioden og manglende kjemi mellom de to skuespillerne gjør det vanskelig å bite på akkurat her.
Ellers er filmen godt regissert og iscenesatt, med god bruk av visuelle effekter som bidrar til å selge den unike tidskoloritten.
Konklusjon
I likhet med spillet den er basert på, er Tetris-filmen en oppslukende opplevelse som byr på overraskende mengder spenning så lenge den varer. Solid skuespill, fin scenografi og særdeles god flyt er med på å gjøre den litt krokete rettighetsspliden fra slutten av 80-tallet til en lettfordøyelig og engasjerende affære.
I motsetning til spillet, er dette imidlertid ikke en opplevelse som blir værende hos seeren over veldig lang tid, og en del usannsynligheter og en litt kronglete start ødelegger noe for helhetsinntrykket.
Det er likevel ikke til å komme utenom at dette er en bunnsolid film som har klart å gjøre gråstein til noe som ligner ørlite på gull.
Tetris er tilgjengelig for strømming på Apple TV+.
