Denne kommentaren inneholder spoilere fra den første timen i disse spillene: The Last of Us, Ori and the Blind Forest og Portal.
Da The Last of Us kom på TV, satt en del av oss som har spilt spillet helt på kanten av stolen. Vi som har sett noen spill-adapsjon her i verden har en grunnleggende skepsis til dem. Vi er blitt sviktet så mange ganger. Riktignok er en del av disse gangene Uwe Bolls skatte- og tilskudds-utnyttelse, og jo mindre man snakker om ham, jo bedre er det vel.
Vi har blitt litt bortskjemt de seneste par åra med The Witcher, for all del, men brent barn skyr ilden. På den annen side: Strengt tatt var vel hele Pirates of the Caribbean en Monkey Island-adapsjon, med Orlando Bloom i rollen som Guybrush Threepwood og fantastiske Bill Nighy i rollen som Davy J.. Jeg mener Le Chuck. Doom-filmen var jo arti, men…
Det er egentlig nok kvalitet å ta av. Vi venter både Bioshock og Fallout nå. Personlig skulle jeg gjerne sett noen ta tak i Deus Ex, en serie med nok cyberpunk-handling og dystopi-mat til å lage i det minste et par sesonger. Dytt Keanu Reeves inn der, no problem.
Men vi som er fans av det hele sitter der med en liten indre monolog: «Pleaseikkeværedårligplisikkeværdårlig..»
Så der satt vi. Og ca fem minutter inn i første episode kunne vi puste lettet ut. Det så ut til at de hadde fått det til. Og så begynte noen av oss å godte oss litt. De som ikke hadde spilt introen her… Og som kanskje trodde at spillserie handler mer om å skyte zombier…
…var på vei til å få en opplevelse.
Det er en grunn til at det er en populær YouTube-sjanger å plassere ikke-gamere med dette spillet. En bekjent av meg, en lykkelig far, uttrykte at han ikke kom til å se mer av den serien fordi «noe uakseptabelt skjedde».
Spillet klarer på få minutter å skildre et varmt forhold mellom en alenefar og hans tenåringsdatter. Det er litt forfriskende med farskap. Og du blir engasjert i forholdet mellom dem, de har varm humor og ekte kjærlighet.
Og spillet er så gammelt nå at det er utenfor spoiler-horisonten: I slutten av introen blir hun skutt og dør i farens armer. Så kommer introteksten: «The Last of Us».
God interaktiv historiefortelling kan klare å gi deg nok tilknytning til karakterer og deres relasjoner til at du blir genuint knust i hjertet og sjela om noe skjer med dem. Du får lyst til å passe på dem. Du håper de klarer seg.
En annen intro over samme lest er Ori and the Blind Forest. Å ofre seg selv i en sultkatastrofe for vennen din, uten at hen vet at det er det du gjør, river i oss. De av oss som er foreldre, som har levd gjennom harde tider og gjort alt for at barna ikke skulle merke noe, kjenner det på kroppen. Jeg har aldri klart å spille videre.
I Skyrim kan du finne en hytte med en død mann i. Han har etterlatt et brev som ber de som finner ham om å passe på Meeko. Meeko er en hund som vandrer rundt hytta, han har ikke forlatt sin døde eier. Men du kan be ham om å bli med deg på dine eventyr rundt i Tamriel. Han vil sloss mot drager for deg. Men om du etterlater ham et sted for lenge, drar han hjem. De fleste andre følgesvenner på veien kan du finne i hjemmet ditt etter hvert. Men Meeko drar hjem-hjem. Til hytta. Der hans mester ligger.
Vi mennesker er villige til å besjele alt mulig. Det er nesten umulig å finne noen med en robotstøvsuger som ikke har et navn på den. Ofte et ordspill over dens oppgave i verden. Eller i ett tilfelle: navnet på det jeg antar er en eks som har etterlatt et varig inntrykk.
Ikke noe sted er dette tydeligere enn vårt forhold til The Companion Cube i Portal. GladOS, vår robot-beldame og forvridd moderskap inkarnert, gir oss en trøst i verden. En vektet kube som er litt annerledes enn de andre vi bruker til å løse problemene våre. Den har varme vennlige rosa hjerter på seg. Den er din egen venn som følger deg en stund i spillet.
Så tvinger hun deg til å drepe den for å straffe deg. Ingen av de andre tingene GladOS har gjort har gjort noen inntrykk, hun kjører alle tingene en dårlig mor gjør mot en datter, sier at du ikke er elsket, at du er adoptert, kaller deg feit. Du er lovet en belønning for å være flink jente, som aldri kommer. Ikke noe her gjør særlig inntrykk. Men hun dreper kjæleboksen din, som hun har latt deg bli knyttet til. Som å brenne bamsen til en femåring.
Under humoren i Portal er en metafor for barnemishandling.
Vi mennesker er ikke laget for å være alene i verden. Vi er en sosial ape, hardkodet til å ta vare på flokken vår. Vi har stor kapasitet for empati. Mange av oss har familie som vi har omsorgsoppgaver for, kjæledyr som er sentrale i hverdagen vår. Vi kjenner igjen hva som er bra, hva som er dårlig, og hva som er dypt tap. Det spenner gjennom generasjoner og gjennom epoker. Vi besjeler dyr, sørger over døde barn. En tur innom eldre kirkegårder i tider da kolerapandemier og pest var mer vanlig viser deg hjerteskjærende datoer alt for nær hverandre, med like hjerteskjærende avskjed fra en sørgende forelder.
Og gjelder ikke bare barn i eldre tider heller: En romersk stein over en hunds gravplass bærer inskripsjonen «Jeg er i tårer mens jeg bærer deg til ditt siste hvilested, like mye som jeg gledet meg da jeg bar deg hjem for 15 år siden».
Sånn er vi menneskene. Så vi gråter over Sarah i zombieapokalypsen. Og vi tar med oss Meeko hjem.
