Ikke la deg skremme
Alle disse detaljene og valgene kan kanskje virke som en overdose av strategi med skumle bivirkninger, men spillet hjelper deg også på veien. Godt kjent fra andre Paradox-spill, som Europa Unversalis: Rome – Vae Victis, er en meny full av delmål som styrer deg i en god retning.
Disse kan være små bonuser du får gjennom å utvikle forskjellige teknologier eller store historiske hendelser du kan gjøre til virkelighet hvis du oppfyller alle kravene. Da jeg spilte som Preussen var slike delmål til enorm hjelp når jeg skulle forsøke å skape et samlet Tyskland.
I tillegg til disse målene, som er forskjellige for hver nasjon, kommer det stadig mindre hendelser på rekke og rad som gjør spillet forskjellig fra gang til gang. Hver gang det kommer en slik hendelse får du et valg, kanskje du velger å slå ned på en minoritetsavis – og gjør dermed minoriteten mer militant, eller kanskje du lar avisen holde på – slik at befolkningen din blir mer liberal.
Et mylder av slike hendelser og den politiske utviklingen i landet ditt avgjør etter hvert styreformen din og hvilke lover befolkningen ønsker at du skal innføre. Det er virkelig morsomt å se hvordan spillet tar for seg den store politiske, vitenskapelige og historiske utviklingen på 1800-tallet, for selv om det er mye å holde styr på er det verdt å få det med seg.
God gammel krigsoppskrift
Victoria 2 handler ikke bare om politikk og samfunnsutvikling, mens også i aller høyeste grad om krig. Her følger spillet et velkjent system de fleste Paradox-fans kjenner godt fra Europa Universalis 3. Når hærer kjemper mot hverandre trilles en terning og bonuser fra ledere eller terreng legges til. Teknologi, forsterkninger og moral spiller også en stor rolle, og du kan hele tiden se hvor store tap hver hær har i løpet av slaget.
For å overta fiendens territorier må disse beleires godt og lenge, og du får dem automatisk etter en viss tid hvis beleiringen ikke blir brutt. Som vanlig blir ikke disse territoriene innlemmet i ditt eget land med en gang, men teller i stedet sammen med alle de utkjempede slagene mot et såkalt «krigstall».
Dette samlede «krigstallet» viser et bilde av hvordan krigen har gått. Har du for eksempel oppnådd 100, så har du knust fienden. Du bruker tallet når du stiller krav om fred. Her kan du ydmyke fienden, kreve at han betaler deg penger, gir deg landområder eller slipper fri andre nasjoner han kontrollerer.
Styrkene du velger mellom er de vanlige fra perioden – som infanteri, kavaleri og artilleri, men etter hvert som du finner opp ny teknologi blir bedre styrker tilgjengelige og mot slutten kan du også skaffe deg moderne våpen som fly og stridsvogner.
Det er dyrt å ha store hærer, spesielt hvis du har store flåter til havs også. Desto større militærbudsjett du har, jo lettere rekrutterer du gode generaler og mange soldater, men hvert rike har et øvre tak for hvor store styrker dets landområder kan støtte.
Krig er likevel kun et av redskapene du har å velge mellom når du skal takle verdens nasjoner, og du kan ikke bare angripe andre som du føler for. Hvis du går til krig uten en gyldig unnskyldning kan det få store konsekvenser for hvordan andre makter behandler deg. Er du for aggressiv får du raskt mange fiender.
Da kan diplomati være et nyttig verktøy. Her har spillet også flere lag, for det finnes mange stormakter i verden og mange mindre land som inngår i deres maktsfære. Ved å bruke din innflytelse kan du flytte disse over så de blir på din side, hvis du er mektig nok, og slik kan du skaffe deg mange nyttige allierte.
Du må også bruke diplomatiet flittig når du skal til å avslutte en krig, for det er nå det gjelder å få den størst mulige prisen for seieren eller slippe billigst unna hvis du har gått på en skikkelig smell.
Slik danner Victoria 2 et svært vellaget og helhetlig bilde på mange av elementene som må taes i betraktning når en nasjon skal styres. Det går dypere enn samtlige andre Paradox-spill og det sier ikke så rent lite.
Konklusjon
Victoria 2 er fortsatt et vanskelig strategispill, men er helt klart en stor forbedring fra sin forgjenger. Mange flere av spillets funksjoner er automatisert uten at du føler deg som en tilskuer og mangler kontroll. Spillet lider fortsatt av ubalanser – slik som ekstremt overdrevne mengder opprørere, noe svak kunstig intelligens hos fiender i kamp og hos investerende kapitalister, men jeg er sikker på at disse raskt vil bli rettet på i kommende oppdateringer.
Så til tross for slike mindre svakhetene og en grafikk som begynner å bli noe utdatert, sitter vi igjen med et utrolig dypt og sterkt strategispill. Utvikler Paradox skal også etter min mening ha enorme mengder ros for å lage et slik spill, som kan lære mange av oss mye om historie og samfunnsutvikling. Victoria 2 er svært ambisiøst, og jeg synes det lykkes svært godt.
Jeg har hele tiden vært usikker på hvilke karakter jeg endelig skulle gi. Spillet har svakheter og er fortsatt ikke godt nok tilpasset nybegynnere, men jeg synes det må rikelig belønnes for alt det våger. Victoria 2 tør å ta opp temaer de fleste andre strategispill ikke vil røre med ildtang, og det beveger seg til tider inn i sfærer som handler om læring og samfunnskritikk. Victoria 2 er strategi for «feinschmeckere» og det har dimensjoner de fleste andre spill ikke en gang kan drømme om.
