Et av de få spill jeg noensinne har gitt opp å spille i løpet av den første timen, fordi det var for komplisert, er Victoria: An Empire Under the Sun fra svenske Paradox Interactive.
Jeg har haugevis av timer under beltet med andre Paradox-spill, som Hearts of Iron-serien og Europa Universalis 3, men da jeg startet Victoria så jeg umiddelbart at denne strategiknuten var enda hardere å løse.
Jeg vet jeg hadde klart å knekke koden hvis jeg hadde orket, men den gang jeg testet spillet fristet det lite å sette av mange timer til kun å forstå det, når jeg hadde så mange andre spill som lot meg ta av fra første sekund.
Dette er akkurat det samme problemet du må ta stilling til før du begir deg ut på detaljhavet Victoria 2 har å by på. Hvor lenge orker du å dykke for å finne den skinnende skatten som venter på deg på bunnen?
For holder du ut venter det et knallsterkt strategispill på deg, selv om det er godt gjemt under lag av komplekse detaljer, «bugs», ubalanser og vegger av tekst. Når du etter en lang stund har fått teken på Victoria 2 er det rett og slett herlig å kjempe om makten over hele verden fra 1836 til 1936. Vanvittig herlig.
Prøv og feil
Det er nemlig umulig å legge skjul på at Victoria 2 er et svært komplisert spill, fylt av underliggende mekanismer som ikke er lette å forstå og intrikate valg med uklare konsekvenser. På enkelte områder er likevel spillet forenklet og mer automatisert i forhold til det første Victoria, og utvikleren har gjort mye for å gjøre spillerens første møte med Victoria 2 mer overkommelig.
Du kan for eksempel velge å gå gjennom en lang rekke innføringssekvenser av varierende kompleksitet før du begynner å spille. Disse forklarer ganske mye. I tillegg til den lange manualen har det også blitt skrevet en egen strategiguide til Victoria 2, som gir mange hjelpsomme tips og advarsler.
Selv om alle disse støttehjulene er hjertelig velkomne er ingen av dem så gode som de egentlig burde være. Det har lenge vært åpenbart for meg at utviklerens styrke er å lage store intrikate systemer for hele verdener, og at brukervennlighet ikke bare havner i baksetet, men må klamre seg fast for harde livet til tilhengerfestet.
Slik blir guiden, manualen og innføringssekvensene grusomt kjedelige og ganske ofte uklare, fordi utvikleren rett og slett ikke er flink til å forstå hva slags hjelp nye spillere trenger. Da er det en kjempegod trøst at nettsamfunnet du finner på spillets forum er fylt av villige hjelpere. Du kan lære mye av å prøve og feile i spillet og stille spørsmål på forumet når du sitter fast.
Lær av historien
Så er det endelig tid for å forklare hva Victoria 2 egentlig går ut på. Spillet fungerer som en stor maskin som lar deg spille hundre år med historie som en av verdens mange nasjoner. Du styrer landet ditt, stort eller lite, gjennom kriger, historiske hendelser og drivende utviklinger, men bak kulissene foregår det utrolig mye mer.
Victoria-spillene tar nemlig ikke bare opp kampen om ressurser mellom mektige riker, slik så mange andre strategispill gjør, men handler også om alle de nær uendelig kompliserte byggeklossene som utgjør verdens nasjoner.
Disse byggeklossene er de forskjellige kulturene, folkegruppene, de politiske meningene, de politiske partiene, styreformene, lovene, klassene, kampen mellom klassene, utviklingen av klassene, utviklingen av ideer, økonomien, markedene, investeringsmulighetene og enda mye mer.
På denne måten tar Victoria 2 på seg en enorm arbeidsmengde, hvor du ikke bare må styre hva landet ditt gjør overfor andre nasjoner, men også de intrikate detaljene som avgjør utviklingen av hele befolkningen og samfunnet.
Det er da kanskje ikke så rart at ditt første møte med spillet vil minne mer om å løpe inn i en murvegg enn en dans på roser, og at mange av mekanikkene som styrer det hele fortsatt trenger noen oppdateringer for å fungere optimalt.
Et spill som handler om alt
Noe av det mest fascinerende med Victoria 2 er hvordan befolkningen din utvikler seg. Hvilken politikk du fører, avgjørelser du tar ved tilfeldige hendelser, skattenivået, budsjettallokeringer, nasjonale prioriteringer, arbeidsmarkedet og tilgjengelig teknologi avgjør alle hva som skjer med borgerne dine.
I det gamle Victoria måtte du forfremme folkene selv, men i Victoria 2 tar heldigvis datamaskinen seg av dette. Det er de strategiske avgjørelsene du tar som avgjør hvor mange arbeidsfolk, håndverkere, byråkrater, prester, soldater og så videre, som utvikler seg fra hovedsakelig bønder ettersom industrialiseringen sprer seg.
Det er disse som skal bemanne fabrikkene, kjempe i hærene og utvinne ressursene i landet ditt, og utvikle dem må du for å henge med i kampen. Alle klassene har forskjellige krav og utvikler politiske meninger desto mer du utdanner dem. Det er utrolig forfriskende å se et dataspill dykke ned i slike komplekse ting som i bunn og grunn er av de aller viktigste i vårt virkelige samfunn også.
I tillegg til å sjonglere utviklingen av befolkningen din må du også styre politikken, holde orden på forskjellige etniske grupper og få fart på økonomien – og disse er kun noe av sakene du må pusle med inne i landet ditt, og jeg har enda ikke begynt å snakke om alt du må gjøre overfor resten av verden.
Økonomien i Victoria 2 er et spesielt eksempel, for spillet har et veldig kult system for bygging av fabrikker og annen infrastruktur. Rike kapitalister bygger nemlig fabrikker av seg selv der de finner det lønnsomt. De gjør dette der du har tilgjengelig arbeidskraft og hvis de andre økonomiske forholdene er gode.
Slik behøver du ikke å stå for hele industrialiseringen selv, men kan i stedet la de rike i samfunnet gjøre deler av jobben uten at det koster nasjonen noe særlig. Mange av fabrikkene trenger likevel subsidier hvis du vil at de skal overleve, og det er ofte at kapitalistene ikke tar de aller beste valg når det gjelder hvilke varer de skal produsere.
Men det geniale med Victoria 2 er at det er ditt eget politiske system som avgjør mye av dette. Under kommunistisk styre tar du for eksempel alle disse valgene selv, og får full kontroll, men går da glipp av at kapitalistene bygger ting på egen regning.
