Jeg har spilt Monster Hunter-spill i en del år nå. Ikke siden starten av serien, men et par versjoner før Monster Hunter World kom ut. Da fikk jeg skikkelig smaken for spillserien, og både det og Rise har jeg brukt unevnelig antall timer på.
Nå er Monter Hunter Wilds her. Det tar opp arven etter nettopp World, og det er så deilig å bli minnet på hvor kult det er når et spill er klar over sin egen identitet, og ikke er redd for å være akkurat det det skal være – et sykt underholdende spill.
Jakt etter jakt
I Monster Hunter Wilds gjør du akkurat det det høres ut som, du jakter monstre. Svære, farlige, blodtørstige monstre som vil lite annet enn å spise deg til middag.
Denne gangen inn i nytt, ukjent land, men med ganske mange kjente monstre – for de som har erfaring med spillserien. Og for en verden Capcom nok en gang har laget. Ja, monstrene og kampene er kanskje det viktigste i spillet, men verdenen er jammen ikke langt bak. Den er så stappfull av liv, kriker og kroker og steder som kan utforskes. Det er ikke mye som gir meg mer ro i sjela om dagen enn å ta på meg innhøstingsantrekket mitt, hoppe på Seikreten (ridedyret mitt) min og sanke planter, sopp, insekter og annet jeg måtte trenge til de neste jakteventyrene mine. Om det er i ørkenoasene, i den tropiske skogen eller noen av de andre landområdene, har lite å si.
Alle stedene har sine særegenheter, og det er så intrikat og bra laget at jeg nesten kunne ønsket meg en guidet turbuss rundt hvert område. Det kan være vrient å finne fram til de riktige og noen ganger korteste stiene, men heldigvis kommer de nye ridedyrene med innebygget GPS og autostyring, så det blir ikke så vrient. På veien er det haugevis med materialer å samle inn, men til syvende og sist så starter moroa på ordentlig når du skal bekjempe monstrene.
Fantastiske beist
Atter en gang imponerer monstergalleriet til Capcom. Det er en god blanding, der noen monstre er gamle kjenninger, mens det er mange nye, heftige beist å takle i Wilds. Det begynner rolig, og de første timene i spillet handler mest om å bli kjent med mekanikker og teste ut monstre og ulike våpen til du vet hva du vil holde på med. Akkurat her er det også nytt at du kan ha med deg to ulike våpen ut på jakt, der ridedyret har det ene. Du kan bytte fritt underveis i kampene, og dette åpner opp en hel masse muligheter.
Selv om progresjonen går relativt rolig, og du introduseres for nye mekanikker selv etter flere titalls timer med spilling, er spillet på ingen måter kjedelig. Nye monstre, nye områder og nye materialer renner over deg, spesielt i starten av spillet, og det er noe nytt og kult å finne i nesten hver eneste jakt.
Enten du jager den litt muldvarplignende Doshaguma, edderkoppen La La Barina eller en av de mange andre monstrene som finnes, så er det i jakten at spillet er på sitt beste. Kampsystemet er ytterligere finpusset, og føles litt som om de to foregående spillene Rise og World har smeltet sammen, kokt opp et par nye ting og fått til en flyt som jeg synes er spillseriens aller beste.
Om det så er med det gigantiske sverdet, bue, to dolker eller et av de andre våpenvalgene du har, er det en flyt og deilig kontroll i kampene. Det er kombinasjoner og variasjoner å utforske, og akkurat våpenutvalg og hvordan dette påvirker jakten er jo en av de viktigste elementene i spillet. Monstrene du dreper gir fra seg materialer som brukes til å lage nye, bedre våpen, så du kan ta nye, litt sterkere monstre. Og sånn er egentlig essensen av Monster Hunter Wilds. Selv etter mine 70 timer er jeg på ingen måte lei, og det er haugevis at ting jeg har lyst til å lage, teste og utforske.
Natur og miljø
Historien handler i bunn og grunn om mennesker og naturen, og hvordan man lever i balanse eller ubalanse med liv rundt seg. Det handler også om tilhørighet, og det å finne sin egen vei i livet samtidig som man tar vare på tradisjoner. Stemmeskuespillet er generelt sett helt greit, og det samme kan sies om historien. Det blir på en måte verken fugl eller fisk her, men den fungerer i hvert fall som et verktøy som driver deg videre til de neste monsterjaktene.
Wilds kan spilles helt alene, og det er ikke noe problemer å takle hele spillet på egen hånd. Om du liker best å ha med deg hjelpere så er jo selvsagt din trofaste Palico med deg til enhver tid. Hvis du trenger mer bistand, kan du også tilkalle datastyrte jegere til hjelp, som gjør en ganske ålreit jobb.
Skulle ikke det heller holde kan du også søke hjelp via flerspiller. Det fungerer omtrent som før, og du kan tilkalle folk midt i en jakt hvis du har trøbbel. Det er skikkelig moro, og skikkelig kaotisk når det blir fire jegere rundt et monster. Min anbefaling er absolutt å prøve å ta monstrene alene, i hvert fall én gang, men spillet er laget for samarbeid, og det fungerer sømløst og uten store problemer. Det er også lærerikt å se andre spillere med ulike våpen, der det kan hende du plukker opp noen tips og triks på veien.
Når det blir mange om jakten, blir det også hakket mer utfordrende for maskinvaren å håndtere alt som skjer på skjermen. De ulike betatestene har vist at det er litt å hente på optimaliseringen i spillet. I anmelderversjonen vi har hatt tilgang til har det i hvert fall på min maskin fungert ganske stabilt, og med litt justering her og der på innstillingene så har det kjørt stabilt nok til at det ikke har vært plagsomt. Men det skal sies at jeg også muligens er litt mer tolerant for litt variasjon i bildefrekvens, samtidig som jeg etter 30 år med PC-spill også har brukbar kontroll på hva jeg kan og bør justere på for å få ting til å kjøre relativt greit.
Konklusjon
Jeg tror det er lenge siden jeg har hatt det så gøy med et spill som jeg har hatt det med Wilds. Ja, det blir repetitivt å ta det samme monstre for tiende gang, men det gjør meg overhodet ingenting.
Det er fordi kampsystemet er så deilig skrudd sammen. Alle våpentypene er balanserte og har sin egen plass, med sin egen stil og sitt eget tempo. Er du lei av bua? Test ut hammeren, da vel, og bonk i vei. Er du lei av Rythian? Prøv deg på et annet monster, eller ta noen jaktturer sammen med venner, eller andre ukjente spillere.
Monster Hunter Wilds har så mye du kan velge å fokusere på, og mange ulike veier til målet. Det blir bare repetitivt og kjedelig hvis du lar det bli det. Her er det en hel, frodig og levende verden som ligger for dine føtter. Noen av de aller feteste spillminnene mine, og de aller kuleste kampene jeg har hatt har skjedd i akkurat dette spillet. Det er så nærme en toppscore det kan være. Vi er ikke lenger enn februar, men jeg er hundre prosent sikker på at dette i verste fall blir et topp 3-spill for meg i år.
Monster Hunter Wilds lanseres 28. februar, for PC (testet), PlayStation 5 og Xbox Series X/S.
