Ikke store forskjellen
Det er tydelig at gutta på utviklerlaget til Remedy har hatt det artig med å skape brettene til Max Payne 2. Det er vanskelig å forklare hvorfor med ord. De bare må oppleves. Dette spillet kom først til PC, og det passer unektelig best der. Grafikken er det faktisk ikke så stor forskjell på. Selvfølgelig finnes det de som har den nyeste og heteste maskinvaren, og kan kjøre på spillet på en oppløsning som ikke ligner grisen.. De får skryte så mye de vil av de supre maskinene sine. Poenget er at Max Payne 2 ser helt ok ut på PlayStation 2. Det er til tider litt lang lastetid i dette spillet. Dette merkes spesielt i de tilfellene der en filmsekvens vises av midt i spillet. Her får en oppleve et upassende opphold. Lyden er det heller ikke store forskjellen på.
Derimot er det på kontrollsystemet forskjellen merkes. Mus og tastatur blir erstattet med to analogspaker, og det fungerer definivt ikke like bra. Den venstre analogspaken styrer gangen, og den høyre styrer synsvinkelen - og dermed også sikte. Videre var det et par steder der jeg savnet en gå-knapp, slik vi finner i blant annet Tomb Raider-spillene. Ofte skal det veldig lite til for å falle utfor en kant. Det er greit med en utfordring, men det blir rett og slett irriterende når du ramler utfor av den minste feilberegning.
Overbevisende genuint
Lyden er av den typen som fortjener gode høyttalere å bryne seg på. Dette gjelder både under selve skytingen, såvel som under de tegneserie-lignende sekvensene. James McCaffrey hadde stemmen til Max i det første spillet, og stiller opp igjen her. Det hele høres overbevisende genuint ut. Lydene av våpnene som går av, og granatene som eksploderer trekker en begeistring ut av deg som hører barndommen til. Litt som når du fikk tak på din første kinaputt. Herr Payne byr ofte de som krysser hans vei på cocktail, av typen molotov. Skrikene fra fiendene i de lyser opp i fyr og flamme er av den typen som du bare må trekke på smilebåndet av, selv om du vet det er galt.
Spillet er delt opp i tre hovedeler, og de har en syv-åtte kapitler hver. En kan argumentere for at spillet er for kort. Jeg er ikke enig. Det er akkurat så langt som det kan få blitt uten å bli repetivt. Ta bare en titt på brettene. De er herlig variert. Spillet har også inkludert såpass mange vanskelighetsgrader, at sannsynligheten for å spille gjennom minst to ganger er meget stor. De fleste vil nok ønske seg mer når spillet er over. Historien tar såpass mange uventede svinger, at en har mer enn nok med å klare å henge med på lasset.
Konklusjon
Det er bare å bøye seg i støvet. Remedy har gjort det igjen. Max Payne 2 har "bullet time" i hjørnet sitt, og kunne satset på å overleve på det alene. Heldigvis gjør det ikke det. Spillet pøser på med effekter, på både lyd og grafikksiden. Det byr på en spennende historie, og kombinerer dette med rå skyting, humor og kjærlighet. Grensen mellom film og spill viskes stadig mer ut, og når det gjøres på denne måten er det bare positivt. Det er bare å sette seg godt til rette. Nyt historien. Ta en tur inn i det forskrudde sinnet til Max. La deg imponere av de spektakulære skytescenene. Max Payne er et skytespill i en klasse for seg selv. Det er å håpe at det blir et tredje eventyr på oss i fremtiden.
