Innimellom tar Mario, Peach, Bowser og resten av det fargerike Nintendo-galleriet en pause fra kidnappingsdramaene for å utvide repetoaret sitt i andre omgivelser, for eksempel på tennisbanen. Første gang dette skjedde var i 3D på den temmelig dødfødte Virtual Boy-konsollen med Mario's Tennis i 1995, som avfødte de to oppfølgerne Mario Tennis på Nintendo 64 i 2000 og Mario Power Tennis på GameCube i 2004.
Nå er gjengen altså tilbake i 3D-format som i begynnelsen, og igjen er det duket for forrykende høyhastighetsserver og viltre skruballer med forakt for etablerte fysikklover.
Mario i slaget
I Mario Tennis Open er det fremdeles leken, kulørt og frisinnet Mario-moro som gjelder. Du velger som vanlig blant et antall figurer fra Nintendo-faunaen, alle med ulike styrker og svakheter. Deretter hiver du deg ut i turneringer med stigende vanskelighetsgrader som låses opp etter at tre vinnende matchballer er satt i hver cup. Utenom cupene finnes det et knippe minispill og flerspillermuligheter, og man kan også konfigurere egne enkeltmatcher. I minispillene skaffer man seg penger man kan veksle inn i utstyrsoppgraderinger for å forbedre egenskapene sine på banen. Alle de standardiserte tilleggsfunksjonene er altså på plass, som fyllstoff uten reell, spillmekanisk verdi.
Minispillene går ut på å slå ballen gjennom ringer, returnere server, «spille» det originale Super Mario Bros. med tennisballen og et Super Mario Galaxy-scenario hvor du skal samle mynter ved å sprette ballen på plater som forsvinner og dukker opp igjen. Det er en akkurat så irriterende kjedsommelig resirkulering av tomt overflødighetsmateriale som det høres ut som, men like fullt nødvendig å nevne før vi kommer til kjernen i spillet: Ballvekslingene.
Det forrige spillet i serien, Mario Power Tennis, led alvorlig under et heller mislykket forsøk på å krydre opplevelsen med elleville spillmekaniske påfunn som overassisterte spilleren, undergravde mestringsfølelsen og reduserte tittelen til lite annet enn et visuelt festlig tilfeldighetsspill. Arkadepreget løp på mange måter løpsk i utviklerens streben etter originalitet, på sett og vis et forståelig resultat. I denne ganske homogene sjangeren er det vrient å finne den perfekte balansen mellom tilfredsstillende, ferdighetsbasert grunnmekanikk og tilstrekkelig nytenkning og tilgjengelighet til at spillet ikke jager bort simulatormotstanderne og de som tror Roger Federer kjører Formel 1.
Tilbake til tennisen
Ved første øyekast klarer Mario Tennis Open til 3DS balansen tilsynelatende bra. Utvikleren har operert bort svulstene av unødvendig visuelt jåleri og langt på vei kurert spillet for de særs uvelkomne hindringene mellom spillerens intensjoner og belønninger på banen. Mekanikken er strammere, og spillet fremstår umiddelbart som mer spillbart og kontrollert enn sist. Dermed blir det mulig med både mestring og vinnerglede, og det går endelig an å spille tennis igjen, dog med visse forbehold.
Denne gangen er man i stor grad herre over spillet og kan faktisk få reell uttelling for valg av slag og plassering av ballen. Enten du utmanøvrerer motstanderen med en heftig kryssretur eller lobber ballen over et smash-sultent krek ved nettet muliggjør spillet sporadiske øyeblikk av stolthet og forsiktige jubelutbrudd. Kontrollen føles også stabil, forutsigbar og behagelig, og figuren flytter seg fint på banen uten protester og styrer ballen mer eller mindre nøyaktig i den retningen du vil.
3DS-en føles som et velegnet format for spillet, og det er en umiddelbart givende aktivitet å klaske ballen frem og tilbake på den lille skjermen. Du har valget mellom flere ulike knappeoppsett, og du kan fordele slagtypene både på de vanlige knappene og virtuelle knapper. Lobb og droppballer krever en kombinasjon av to knapper, noe som er vanskelig å gjennomføre i kampens hete, så muligheten for å bruke det virtuelle alternativet til disse slagene er et kjærkomment hjelpemiddel som gjør spillingen smidigere. Jeg hadde tidvis problemer med fininnstillingen av fingermotorikken, men dette er antakelig en tilvenningssak.
Moro med bismak
Likevel kan Mario Tennis Open beklageligvis ikke friskmeldes. Jovisst er spillet en «renere» tennisopplevelse enn før, men det betyr ikke at spin-off-syndromet er helt borte. Underveis i kampene dukker det opp fargede felt på banen som setter deg i stand til å utføre knallharde smasher og umulige skruballer over en lav sko om du klarer å plassere spillfiguren din i feltet og trykke riktig knapp i tide. Mekanikken tilfører et soleklart arkadepreg og gjør kampene oppjagede og frenetiske, men dessverre fungerer den også som en utidig krykke.
Ved å lede deg rundt på banen og dele ut ufortjent superstyrke på denne måten tar spillet fra deg muligheten til å utøve eget skjønn, og denne delvise automatiseringen av spilleprosessen er dessverre skrekkelig ødeleggende for helhetsopplevelsen. Det verste er at funksjonen ikke kan skrus av, så den eneste måten å overkomme problemet på er rett og slett å avstå fra å benytte seg av den, noe som også er et dårlig alternativ all den tid motstanderen også bruker den. Super-skruballene er riktignok ikke umulige å treffe, men smashene tror jeg aldri jeg har klart å returnere, og det til tross for at spillfiguren ofte står i riktig posisjon.
Påfunnet innfører et kjipt element av urettferdighet og tilfeldighet som gjør hele spillmekanikken grov og som kveler utfordringsaspektet. Den kunstige intelligensen er dessuten gjennomskuelig, og jeg fant det altfor lett å utnytte motstanderens svakhet. Bowser klarer så å si aldri å redde en droppball, for eksempel. Som resultat har kampene en lei tendens til å følge de samme mønstrene hele tiden, og underholdningsfaktoren, som definitivt skimtes innledningsvis før det kritiske blikket får fokusert, har dårlige levekår under disse forholdene.
Dårlig 3D-støtte
Uinspirerte minispill hjelper som sagt ikke, så flerspillerfunksjonen er dermed nesten det eneste formildende håpet. Spilling over internett kan selvsagt øke utfordringsnivået ved å erstatte svekket kunstig intelligens med ekte intelligens, men samtidig er man også avhengig av meget stabile linjeforhold. Toleransen for hikke er lav i et tennisspill, og personlig opplevde jeg å måtte avslutte kamper midtveis på grunn av kraftige etterslep, så lokal flerspiller er nok å foretrekke.
3D-funksjonaliteten kommer heller ikke nevneverdig til unnsetning. Bildet i et tennisspill er jo relativt statisk, så effekten oppleves på ingen måte dramatisk eller dynamisk. Om man holder 3DS-en vertikalt flyttes perspektivet til bakkenivået, noe som kunne ha forbedret 3D-effekten, men av en eller annen absurd grunn har man valgt å ikke implementere 3D-funksjonaliteten med dette perspektivet i det hele tatt. Derimot kan man aktivere gyrofunksjonen og bestemme slagretningen ved å flytte 3DS-en, en kontrollmessig styggedom og ikke tilrådelig.
Konklusjon
Mario Tennis Open prøver å realisere et umulig konsept ved å kombinere uforenlige elementer. Tennisspill har potensiale for mestring og ferdighetsutøvelse, men det fordrer en mer fintfølende spillmekanikk som trives dårlig side om side med kreative krumspring som implementeres utelukkende for å gi spillet originalitet og «casual»-appell. I et spin-off-spill med Mario i tittelen har man samtidig ikke så mye valg, og dermed kan man kanskje hevde at konsepter som dette bør kasseres på idèstadiet.
Mario Tennis Open er med andre ord dessverre smittet av den samme sykdommen som Mario Power Tennis til GameCube og Wii, om enn ikke i like alvorlig grad. Spillet er moro en stund og redder også noen stumper ved å ha et visst flerspillerpotensiale, men klarer ikke å bryte ut av den intetsigende og tafatte «casual»-båsen for å finne sin egen plass eller relevans. Når verken minispillene eller 3D-effekten kan trå støttende til er det vanskelig å gi spillet en anbefaling. Mario og gjengen hans anmodes herved om å holde seg til sine respektive kompetanseområder, med racerkjøring som et hederlig unntak.
Mario Tennis Open er i salg for 3DS.
