Eventyrspillsjangeren er i vinden for tiden, og i tillegg til LucasArts mye omtalte tilbakekomst får vi en jevn strøm av utgivelser fra små og mellomstore selskaper. Et problem er imidlertid at (utenom Telltales humor-eventyr) det er veldig få av dagens kommersielle eventyrspill som leverer virkelig minneverdige opplevelser. Og ser man på historiefortelling – som ofte nevnes som en av de viktigste fordelene eventyrspill har over mer actionfokuserte titler – er utsikten langt fra ideell. Alt for ofte kommer dagens kommersielle eventyrspill med barnslige, naive, ulogiske og rett og slett dårlige historier, som i tillegg ofte er dårlig oversatt fra originalspråket.
Det kan dessverre virke som flertallet av de aktive eventyrspillutviklerne (primært fra Europa) enten overvurderer sine egne historiefortellingsevner, eller rett og slett ikke bryr seg med dette aspektet av spillene sine. Jeg tør ikke spekulere i hvorfor det er blitt slik, men det er litt trist å se hvordan et medie med skyhøyt potensiale for god historiefortelling preges av historier på grunnskolenivå. For meg er den gode historien noe av det viktigste et eventyrspill har å by på, og jeg kommer sjeldent langt i eventyrspill hvor jeg ikke klarer å bry meg om det som skjer.
Lilleputtrevolusjon
Samtidig som de større aktørene i sjangeren sliter med å lage engasjerende og interessante historier, viser en rekke småutviklere hvor skapet skal stå. Det mest kjente eksempelet på dette er Wadjet Eye Games, med deresherlige Blackwell-spill. Disse spillene har svært enkel presentasjon, men lykkes til gjengjeld godt med sine interessante figurer og historier. Nå har vi fått nok en liten utvikler å følge med på, nemlig Harvester Games, som for få måneder siden debuterte med sitt grøssereventyr Downfall.
I Downfall spiller du Joe Davis, en middelaldrende mann som har hatt det vanskelig i det siste. Konen hans, Ivy, ser ut til å ha alvorlige psykoser, og forholdet deres er i ferd med å rakne fullstendig. Han har imidlertid fortsatt sterke følelser for henne, og ser ikke ut til å være like klar for skilsmisse som hun er. En regntung kveld tar det hardt prøvede ekteparet inn på et hotell i en liten engelsk by. Hotellet virker litt merkelig og forlatt, men ikke ille nok til at alarmklokkene begynner å klinge.
Det gjør de senere på natten. Joe våkner opp, og finner ut at Ivy er borte. I det han begynner å lete etter henne, oppdager han at hotellet er fullt av lik. Den kvinnelige resepsjonisten er enig i at situasjonen er noe spesiell, men forklarer rolig at hun ikke kunne advare dem om dette kvelden i forveien, da det sannsynligvis ville skremt dem bort. Det hadde naturligvis vært svært dårlig for forretningen om kundene fikk vite at de tok inn på dødens hotell før de betalte. Hun forteller også at sjansene er store for at Ivy har møtt Sophie, en annen gjest ved hotellet. Det, forklarer hun, er veldig dårlig nytt – Sophie er nemlig en kannibal.
Hårreisende og sjarmerende
Dermed er målet for spillet satt. Ivy må reddes, koste hva det koste vil – og tro meg, det vil koste svært mye. Downfall langt fra noe lystig spill, og glir rolig fra den ene tragedien til den andre. Spillet tar opp alvorlige, voksne temaer, og gir oss innblikk i flere grusomme menneskeskjebner. Samtidig er det absurd nok til at opplevelsen ikke blir helt kullsvart, og historien er heller ikke helt uten humor. Det er faktisk litt imponerende hvordan spillet elegant hopper fra tragedie til komedie ved enkelte anledninger.
Den velskrevne historien hekter deg raskt, og holder deg fast ved å konstant skape en følelse av at du ikke får se hele bildet. For hvert svar du får ender du opp med nye spørsmål. Hva slags sære eksperimenter driver den tyske vitenskapsmannen i andre etasje med? Hvorfor ligger det en død øksemorder i kjelleren? Og hva er egentlig grunnen til at «stakkars» Sophie har begynt å spise folk? Er virkelig hotellet og alle dets gjester så fullstendig fra hengslene, eller er det Joe som er gal?
Det er imidlertid ikke bare historien som må fungere i et eventyrspill. Gåtene og situasjonene du settes til å løse representerer også en viktig del av puslespillet. Hvis de er for vanskelige blir du sittende fast, og historieprogresjonen ødelegges. Det samme skjer hvis logikken svikter, og spillet preges av situasjoner der du må forsøke å lese tankene til spilldesigneren i stedet for å finne fornuftige løsninger selv. Dette har vi mange skrekkeksempler på, selv fra klassikerstemplede eventyrspill.
Downfalls utfordringer er stort sett logiske og relativt enkle. Det hele går som regel ut på å finne forskjellige ting rundt om i hotellets mange rom, og så finne riktig sted å bruke dem – tradisjonell LucasArts-stil, med andre ord. Noen ganger kan løsningene være litt i overkant obskure, men spillet inneholder som regel nok hint til at de bør kunne løses med litt tålmodighet. Det gjelder bare å finne disse hintene, for noen av dem er kanskje skjult litt for godt.
Dette er uansett ikke et eventyrspill av den typen som står eller faller på gåtekvaliteten. Her er det historien som trekker deg videre, og gåtene blir mer som hindringer å regne. Stort sett er de interessante nok til at det er givende å bruke tid på dem, men den virkelige moroa kommer fra det å finne ut hva som skjer videre i spillet. I de tilfellene hvor enkeltgåter hindrer deg i å oppleve historien videre kan du alltids sjekke løsningen, som du finner i et tekstdokument i spillets mappe. Dette bør du imidlertid ikke gjøre for ofte, da Downfall ikke er et veldig langt spill.
Jeg opplevde brukergrensesnittet som litt kronglete til tider, selv om det bruker den klassiske og superenkle «venstreklikk for å bruke, høyreklikk for å studere»-oppskriften (kjent fra Sam & Max-spillene og en haug andre eventyrspill). Etter hvert som jeg plukket med meg alt mulig rusk og rask fra hotellet ble det litt mye rot i inventarlisten, spesielt når den ble så full at ikke alt fikk plass på skjermen samtidig.
Når det gjelder spillets presentasjon, sier vel skjermbildene det du trenger å vite. Downfall er i praksis et hjemmesnekret spill, og slik ser det også ut. En yngre og mer umoden versjon av meg selv hadde kanskje hatt problemer med grafikken, og latt det hindre meg i å nyte resten av spillet. Slik er det heldigvis ikke nå. Downfall ser kanskje enkelt ut, men de tegnede miljøene er likevel stemningsskapende og det er et slags liv i de todimensjonale figurene. Og det viktigste er tross alt at man ser hva tingene skal forestille – hjernen er usedvanlig flink til å legge på ekstra detaljer om man gir den sjansen.
Konklusjon
På tross av sin enkle presentasjon og varierte kvalitet på gåtene, er Downfall et minneverdig eventyrspill med en guffen og voksen historie som hekter deg og ikke gir slipp før det hele er over. Spillet kan på mange måter minne litt om den obskure kultklassikeren Dreamweb, både ved sitt brutale fokus på vold, den tunge og deprimerende atmosfæren og den gnagende følelsen av at ting ikke er helt som de ser ut. Spillet er like mye en reise i hovedpersonens sinn som det er en redningsaksjon for hans kjæreste Ivy, og det er en reise du ikke bør være redd for å bli med på.
Merk: Downfall har ikke fått noen aldersgrense, men det er ikke anbefalt for barn. Det er kanskje «bare» et pek-og-klikk-eventyr, men her finner du brutal vold, voksne temaer, sex og grov språkbruk, samt en deprimerende stemning. Du kan kjøpe spillet fra Direct 2 Drive.
