Det er tidlig onsdag morgen, og jeg har akkurat funnet plassen min på flyet til London. I det jeg åpner det rykende ferske Dagbladet, ser jeg nok en artikkel som peker på Anders Behring Breiviks bakgrunn med diverse spill. Ved siden av meg sitter en engelsk forretningsmann, og som en som tydeligvis er litt i Norge og har kjennskap til samfunnet, starter han «small talk»-en engelskmenn ofte gjør. Han bruker artikkelen jeg sitter og leser som sitt agn for min oppmerksomhet.
«Det går opp for meg hvor lite kunnskap det egentlig er omkring dataspill i samfunnet.»
Engelskmannen forteller at han har hørt at Breivik spilte World of Warcraft, og sier han har tenkt over at sønnen hans blant annet spiller dette spillet. Han er som mange andre bekymret over det han mener er en stadig økende grad av vold i samfunnet, og selv om han ikke sier det så bardust, får jeg inntrykk av at han mener at dataspill er som en byllepest som nærmest skaper mordere.
Ironisk nok er jeg på vei til London for å teste et nytt skytespill. Jeg orker ikke lage noe nummer ut av det, men forteller han at jeg jobber med spill, og at jeg tolererer meningen hans – jeg hører hva du sier, men jeg tror du tar feil. Han innrømmer at han har lite kunnskap om temaet, og for å ikke forsure våre to timer i lufta sammen, legger vi ballen død og snakker om samtaleemner vi kan enes om, som fotball og den økonomiske krisen i EU.
Vet samfunnet egentlig noen ting som helst?
Hver gang spill kommer opp i sammenheng med fysisk voldsutøvelse har jeg tenkt mitt, men det er først etter tabloidpressens, politiets og forsvarernes uttalelser i forbindelse med Utøya-saken at det går opp for meg hvor lite kunnskap det egentlig er omkring dataspill i samfunnet. Det er nok nærliggende å tro at en stor del av generasjonen som har passert 40 år ikke har rørt et konvensjonelt dataspill i hele sitt liv, og uten et snev av førstehåndserfaring er det derfor enkelt å peke og moralisere den veien.
Dagbladet-artikkelen jeg refererer til bar tittelen «Er det slik terroristen trente på å drepe?», og sto på trykk onsdag 2. november. Denne var også gjengitt i nettutgaven senere på kvelden. Den pekte ut en rekke spill som angivelig skal ha inspirert Breivik til sine handlinger. Blant disse titlene var for eksempel Baldurs Gate: Dark Alliance II, et gammelt spill der det handler om å nedkjempe drager, demoner og andre fantasifostre. Både jeg og du som leser Gamer.no skjønner nok hvor langt ute på viddene dette er, og ikke minst får det de involverte journalistene i en av Norges største og toneangivende aviser til å virke kunnskapsløse.
En ting er oppramsingen av spillene som Breivik har spilt opp gjennom sitt liv, en annen ting er at de også har tatt kontakt med sentrale ledere i forsvarsledelsen, for å få rede på hvorvidt Call of Duty: Modern Warfare 2 kan ha vært brukt som «trening» av Breivik. Jeg tillater meg her å gjøre en antagelse, og det er at godeste oberstløytnant Atle Egil Johnsen, en godt voksen mann, ikke har spilt særlig mye verken Modern Warfare eller World of Warcraft.
«Det er lettere å rette pekefingeren mot noe du ikke kjenner så godt til, enn å frifinne det.»
Det er egentlig ikke avisenes feil
Det er likevel ingen vits i å gå til angrep på avisene for deres noe spissformulerte dekning av saken. Avisen som institusjon har i dag ikke så mye i oppdrag å opplyse folk, som de ønsker å skrive om ting som folk vil lese. Få ting selger så godt som frykt, og frykt for dataspill grunner som for de fleste andre ting ut i lite kunnskap og innsikt. Det er lettere å rette pekefingeren mot noe du ikke kjenner så godt til, enn å frifinne det. Det hører også med til saken at Dagbladet har vinklet sin dekning inn på at det er forsvarerne som ønsker å se på dette, og bruke det som en bevisst strategi i den oppkommende rettsaken. Men de kommer fremdeles ikke unna at de lager en preken for menigheten. Det jobber mennesker i Dagbladet som har svært god innsikt i spillinstitusjonen, men i stedet for å bruke sin egen spisskompetanse, spør de en oberstløytnant i Forsvaret.
Jeg tror heller ikke vi som følger spillbransjen og jobber i den er tjent med å gå i forsvarsposisjon. Jeg har lagt merke til at mange av de norske spilljournalistene har kommentert spillvold og dens innvirkning på samfunnet – noe av det er bra, noe virker nok mot sin hensikt. Det er ikke noe poeng i å rope om at verden er gal og idiotisk. Vi må prøve å opplyse de som ønsker å forstå, og resten må nesten bare få gå rundt i en kunnskapsmessig limbo og rette pekefingre mot mangt og mange.
Jeg er ikke spesielt redd for at spillbransjen skal få noen skader som følge av dette, og er følgelig ikke bekymret for at jeg ikke skal få spilt de spillene jeg ønsker. At en mann på Sørlandet tror han skal komme noen vei med en anmeldelse mot en industri som omsetter for milliarder på årsbasis, er i beste fall et nobelt juridisk selvmord i søken på å få mer oppmerksomhet omkring sin sak.
Det er ikke sikkert de tar feil
Jeg ønsker på ingen måte å avskrive en gang for alle at det overhodet ikke eksisterer noen sammenheng mellom vold og dataspill, men som i all kredibel forskning handler det om kausalitet – et årsaks- og virkningsforhold. Jeg har selv studert medievitenskap, og til tross for at det er noen år siden, var det ingen gode studier som klarte å etablere kausalitet mellom dataspill og voldsutøvelse. Det kan selvfølgelig skyldes at vi snakker om en pur ung akademisk gren, men det samme gjelder for det noe eldre mediet film.
«Dette er kanskje det mest alvorlige møtet spillbransjen har hatt med vold.»
Argumentet om at «Jeg har spilt dataspill i mange år, men har ikke drept noen» er heller ikke spesielt gyldig rent akademisk, til tross for at det peker på en trend hvis nok mange sier det. Hvis du er en normalt sosialisert og oppegående person, er sjansen for at du kommer til å drepe noen ganske små.
Dette er kanskje det mest alvorlige møtet spillbransjen har hatt med vold, og norsk akademia kommer nok til kort. Det har riktignok blitt bedre de siste årene, men jeg har for eksempel inntrykk av at mange av mastergradene ved universitetet i Trondheim (der min erfaring stammer fra) kommer på bakgrunn av noe snever egeninteresse. Man klarer kanskje ikke å dekke de store linjene, og det gjør at det er vanskelig å vende seg hit for svar – media virker i alle fall uinteressert.
Aldri kall den mannen en soldat!
Det hevdes fra flere kanter, deriblant Breivik selv, at han har brukt dataspill for å opparbeide seg militær trening. Men hvilken trening er det egentlig vi snakker om her? Et dataspill, enten det er Modern Warfare 2 eller World of Warcraft, kan ikke lære deg hvordan du fysisk sikter med et automatgevær, eller hvordan du skal stå/sitte/ligge for best mulig rekylopptak når du skyter. Det kan ikke lære deg å ta ladegrep, og det kan heller ikke lære deg hvordan sinnet og kroppen reagerer hvis kulene hagler rundt deg. Det gir i hvert fall ingen lærdom i hvordan man kaldblodig avretter ubevæpnede barn. Jeg har selv vært vervet og tjent i utlandet for det norske Forsvaret, og kan forsikre om at handlingene utført en julidag i Norge, overhodet ikke har noe med militærtjeneste å gjøre – at det i hele tatt blir foreslått er en skam. En soldat møter fiender som er forberedt og kjemper tilbake, ikke hundrevis av uvæpnede barn og unge på en politisk ungdomsleir.
Uansett om dette betraktes som kunnskap som kan læres eller ikke, er ikke sensur rette veien å gå. Problemet er at hvis man begynner å sensurere, hvor skal man slutte? Skal man sensurere alle spill som inneholder vold? Skal man sensurere Internett, ettersom det er enkelt å få tak i en oppskrift for å lage en bombe basert på kunstgjødsel der? Jo mer man tenker på det, jo mer tåpelig virker søksmålet rettet fra Svein Olaf Olsen.
«Det var ikke World of Warcraft eller Call of Duty: Modern Warfare 2 som fikk han på disse tankene, men en ideologi som i stor grad baserer seg på frykten for det ukjente.»
Faller på sin egen urimelighet
John Locke (1632-1704) var en av de første filosofene som snakket om samfunnskontrakten, og hvordan vi som deltar i et samfunn enten kan være enig måten ting fungerer på, eller forlate det. I samfunnskontrakten ligger den kanskje noe banale kardemommeloven implisitt, for et samfunn kan ikke fungere hvis ikke de grunnleggende behov som trygghet for å ikke bli myrdet, ikke er tilstede.
Alle samfunn utvikler avvikere, og selv om det på ingen måte rettferdiggjør de grusomme handlingene i Oslo og på Utøya, fungerer slike mennesker som et lakmuspapir på hva som er akseptabelt og ikke, og forsterker samfunnets selvlegitimitet. Den overveldende delen av Norges befolkning er enig i og vet at det Breivik gjorde er fundamentalt galt, spørsmålet er hvorfor.
Breivik hadde fremmedfiendtlige tanker og var meget misfornøyd med norsk politikk – så misfornøyd at han på det groveste gikk utenfor de akseptable kanalene for påvirkning og handlet i kraft av sin egen fortørnede verden. Det var ikke World of Warcraft eller Call of Duty: Modern Warfare 2 som fikk han på disse tankene, men en ideologi som i stor grad baserer seg på frykten for det ukjente. Som hunden som løper etter sin egen hale, gjør de som argumenterer for sensur av voldelige dataspill egentlig de samme vurderingene – de vil ha det de oppfatter som et problem vekk i stedet for å prøve og forstå.
Les også: Blogg: En fare for samfunnet – jeg?
Les også: – Behring Breivik brukte dataspill som verktøy
Les også: Kommentar: Slutt å peke på spillene
