Det er ikke akkurat flust med futuristiske racingspill om dagen. Den gamle kongen av sjangeren – WipEout – har ikke blitt sett på ordinære konsoller siden 2008, og lillebror WipEout 2048 kom utelukkende til PlayStation Vita. I dette vakuumet forsøker utvikler 34BigThings å ta opp arven etter spill som WipEout og F-Zero. På mange måter lykkes de med dette, men for mye fokus på fart og for lite hensyn til taktikk legger til rette for et spill som ikke klarer å opprettholde sitt gode førsteinntrykk.
Rævva i gir
Futuristiske racingspill sverger til sci-fi-sjangeren og alt det medbringer. Istedenfor ordinære biler styrer vi romskiplignende kjøretøy, og ofte kan kjørefeltene ligne mer på noe dratt ut av Tron-universet enn vårt eget. Sannelig styrer vi ikke romskip også i Redout, men det er morsomt å se at racerbanene er lagt til virkelige områder. For eksempel kan vi cruise forbi sanddynene i flere hundre kilometer i timen i utkanten av fremtids-Cairo i Egypt. Har du heller lyst til å sette reisen til Alaska har du også mulighet til det.
En annen hjørnestein i denne sjangeren er at ting går fort. Veldig fort. Er du flink skal du ikke se bort ifra at du klarer å bryte lydmuren. Det kommer selvfølgelig an på om PC-en din her kraftig nok, men å kjøre i over 800 kilometer i timen i 60 bilder i sekundet er et fabelaktig skue. Å balansere kjapp bremsing med skarpe svinger og litt ekstra olja lyn på tanken er morsomt, og livet er deilig når du kan presse gassen i bånn over lange avstander om gangen.
Slike strekninger er det gjerne få av, og slik tvinger Redout deg til å spare på den ekstra saften du kan skvise ut av kjøretøyet ditt. Redout har nemlig en egen måler som sakte fylles opp med ekstra kraft, og denne kraften brukes til å gi skipet ditt sårt trengt fart. Skulle du krasje i vegger eller andre hindringer – noe du definitivt kommer til å gjøre – vil du nemlig miste mye av momentet ditt. I slike situasjoner er det godt å ha litt superbensin tilgjengelig. Kombinert med uforutsigbare baner krever Redout derfor at man bruker kreftene sine på riktig tidspunkt for å få maksimalt utbytte. Dette fungerer godt, og man skal være rimelig gretten for ikke å synes at slik enorm fart er morsomt å følge med på.
Merkelig vanskelighetsgrad
Redout mestrer fartsfølelsen, men den virkelige testen ligger i hvorvidt spillet krever ferdigheter for å vinne over konkurrentene. En stor del av WipEout og andre lignende racingspill er at deltagerne i utgangspunktet er gitt det samme grunnlaget for å lykkes, slik at spillernes egne evner til syvende og sist er det utslagsgjørende. I Redout er følelsen blandet.
Spillet tilbyr forskjellige skip, og alle skipene kommer med oppgraderings- og modifiseringsmuligheter. Til forskjell fra WipEout der man kan finne våpen og oppgraderinger på selve racingbanen, må man kjøpe disse i forkant av løpet i Redout. Slike oppgraderinger kan likevel bare brukes utenfor modusene merket med «PURE». I PURE-løpene skal alle kjøretøyene stå likt uten oppgraderinger. Selvfølgelig kommer hvert skip med sine egne fordeler og ulemper, men disse skal i teorien kunne brukes til egen fortjeneste av gode spillere, slik at ferdighetene dine skal gjøre opp for ditt skips svakheter. Det er imidlertid her jeg stusser over hva utvikler har tenkt. For det er nemlig relativt stor forskjell på hva ett skip kan klare, men hva et annet – i samme vektklasse – ikke har sjanse til.
Dette inntrykket fikk jeg allerede etter å ha prøvd den første utfordringen der man skulle vinne et løp mot andre deltagere styrt av den kunstige intelligensen.
Det er vanlig å feile de første gangene man prøver en ny bane i spill som dette, spesielt fordi løpene er så uforutsigbare og alt går så fort. Så naturligvis prøvde jeg igjen og igjen. Det må ha blitt oppimot 40 forsøk før jeg skjønte at noe måtte være galt. Jeg navigerte tilbake til skipsmenyen, og valgte meg så et nytt fly. Plutselig vant jeg løpet komfortabelt, etter at knyttneven min hadde vært på kollisjonskurs med PC-skjermen i flere timer. Fly-typen hadde garantert noe å si, for jeg spilte like bra som det jeg hadde gjort tidligere.
Etter dette vant jeg de neste løpene på tilnærmet første forsøk. Flyet jeg hadde plukket ut var raskere, og selv om jeg sakte, men sikkert ble flinkere og flinkere, var det ikke bare mine egne evner som stod for seierne jeg hadde begynt å sanke opp. At skipet har så mye å si for ytelsen, selv når ingen oppgraderinger er skrudd på, er merkelig, og det får meg til å tenke at Redout ikke er finjustert nok. Er det noe som virkelig teller i slike ferdighetsbaserte spill, er det finjustering.
Gi og ta
Det at valg av skip skal ha så mye å si for ens opptreden er leit når så mye av spillet ser ut til å fokusere på det motsatte. Oppgraderinger som våpen og forbedringsmekanismer er primært sett tilgjengelig for å brukes på riktig tidspunkt og til ens egen fordel. Dette står i kontrast til det vi kjenner fra WipEout, der mye av moroa er å plukke opp våpen som setter motstanderen ute av spill i noen sekunder. Lignende triks finner vi også i Redout, men de fokuserer mer på å «stjele» fart fra fienden, ikke å ødelegge dem eller skape kaos.
Ved å fokusere på mekanismer som gjør spilleren bedre istedenfor å gjøre motstanderen dårligere, blir Redout et spill der man kan takke seg selv for hvordan løpet endte. Havnet du ikke på førsteplass? Vel, da brukte du ikke kreftene dine godt nok, eller kanskje du støtet bort i for mange vegger. Selvfølgelig bringer dette tilbake problemet med skipene som ikke er jevngode, men hvis vi legger til grunn at spillerne bruker samme kjøretøy, ja da er Redout svært gøy. Sistnevnte kan vi dessverre ikke gjøre, fordi ingen av racene i enspillerdelen låser alle deltagerne til bare én skipstype, og i flerspillerdelen gjør folk hva de vil. Om du i det hele tatt finner motstandere på nett er en annen sak.
Konklusjon
Redout gjør en god jobb med å tilby en ordentlig fartsfølelse i et vakkert univers. Å suse forbi bygninger og fjell raskere enn lyden er noe for seg selv, og sånn sett er spillet en WipEout-arving verdig.
Der Redout likevel kommer til kort er på finjustering av vanskelighetsgrad og ytelsesforskjeller på skip i samme vektklasse. At et skip skal ha så mye å si for hvor godt jeg opptrer er frustrerende, og står i kontrast til det resten av spillet fokuserer på, nemlig at spillerens ferdigheter står i sentrum. Å måtte tenke på å gasse på riktig tidspunkt, ikke treffe vegger og å bruke begge analogspakene samtidig for å unngå sistnevnte tar tid å lære seg, men morsomt er det når man mestrer det.
Til slutt ender Redout opp med å bli en fremtidsracer man kan like, men som likevel har sine tydelige mangler. Kanskje kan blemmene fjernes med tiden, men akkurat nå trenger Redout et par plaster på noen litt for tydelige sår.
Dersom det frister med hakket mer realistisk kjøring kan vi anbefale Forza Horizon 3. Vil du ha noe som er så realistisk som mulig kan det være verdt å ta en titt på Project CARS.
