Etter noen rolige år har Prince of Persia for alvor gjort comeback i 2024. The Lost Crown sparket i gang ballet i januar, med en metroidvania-opplevelse som traff svært godt for vår anmelder.
Bare noen måneder senere er prinsen ute på nye eventyr. Han holder seg til todimensjonal plattformaction, men bytter ut metroidvania med roguelite-elementer i The Rogue Prince of Persia.
Vi har testet «early access»-spillet og kan trygt si at det leverer solid action når alt klaffer. Knotete styring og en del teknisk krøll holder imidlertid opplevelsen tilbake, og før utvikleren får ryddet opp er det vanskelig å anbefale dette.
Dead Prince of Persia Cells
The Rogue Prince of Persia er laget av Evil Empire, det samme studioet som de siste årene har hatt ansvar for vedlikehold og ekstrainnhold til Dead Cells. Ettersom de to spillene tilhører samme sjanger er det derfor ingen bombe at de er veldig like.
Begge handler om å navigere tilfeldig genererte plattformverdener, fulle av fiender og feller. Målet er å tilegne seg nok lærdom om omgivelsene til å komme så langt som mulig, før man etter all sannsynlighet dør og må begynne forfra igjen.
Med tanke på presentasjon av mekanikkene er likhetene også store. Underveis i løpet finner du våpen og egenskaper – stort sett i kister eller ved å bekjempe sjefsfiender – som du må velge og vrake blant i håp om å finne kombinasjoner som passer bra sammen.
Kanskje viktigst av alt står og faller opplevelsen – her som i Dead Cells – på om spilleren selv klarer å bygge opp nødvendige ferdigheter og reflekser. Prinsen selv blir stort sett nemlig aldri flinkere til å slåss eller overleve, men er avhengig av at du som sitter bak spakene mestrer lærekurven.
Det er med andre ord ikke et spill for alle. For de som liker spill som gir deg juling gang på gang til du lærer deg å ta igjen, er det imidlertid mye spenning å finne her. I hvert fall når ting virker.
Rusk i forgasseren
Akkurat nå sliter The Rogue Prince of Persia nemlig med både dårlig ytelse og spillkrasj. Evil Empire har sagt at det jobbes med å fikse dette, og det har jeg ingen tvil om at teamet vil klare. Inntil videre er det som er her imidlertid for dårlig.
Flere ganger har jeg opplevd at spillet bare krasjer. Det kan være mens jeg løper på flatmark eller er midt i en sjefskamp. Når jeg fyrer opp spillet igjen er det tilbake til start, som er vanvittig irriterende i et spill som dette.
Dødsfallene skal liksom være min feil. Jeg som ikke var rask nok eller som ikke hadde lært meg hvordan fienden angriper. Når spillet rett som det er kan sette stopp for økten min mister jeg helt lysten til å prøve. Jeg kan rett og slett ikke stole på at The Rogue Prince of Persia holder sin del av avtalen – nemlig å holde motoren gående mens jeg strever meg gjennom kaoset.
Oppdateringer er på vei, og jeg krysser fingrene.
Strålende parkour
Når spillet slumper til å holde koken gjennom en hel økt er det riktignok vanskelig å legge det fra seg. Jaget etter å hele tiden komme lenger enn sist gang griper tak, og det er moro å kjenne på at jeg blir flinkere.
Da jeg kom til den første sjefsfienden, tok det meg fire-fem forsøk før den endelig gikk i bakken. Jeg måtte nemlig lære meg at kamper mot spillets seigeste fiender ikke bare handler om å slå og unngå å bli slått, men også krever at man mestrer det beste med The Rogue Prince of Persia: bevegelsessystemet.
Prinsen spurter, hopper, svinger seg i stokker og løper på vegger i det som kanskje best kan beskrives som parkour. Hver for seg er bevegelseselementene ikke det helt store. Man løper ikke veldig fort, kan ikke hoppe spesielt høyt og løping på veggen varer kun en kort stund før man faller.
Etter hvert som man lærer å kombinere alt, får spillet imidlertid en helt annen flyt. Det tok litt tid før alle knappene satt ordentlig plantet i muskelminnet, men når jeg endelig begynte å føle meg komfortabel var det ikke bare sjefskampene som ble mer overkommelige. Bare det å komme meg frem i verdenen ble også mer gøy.
Alt er likevel ikke helt perfekt. For eksempel forsvinner flyten ofte hvis man er borte i pigger eller andre feller, som gjør det vrient å komme i gang igjen. Det er også svært frustrerende når prinsen begynner å løpe opp en vegg, mens det jeg egentlig ville bare var å skli ned den. Brått stormer han opp i et tornekratt, uten at jeg kan gjøre noe med det, og er han først fanget i en skadeanimasjon er det vanskelig å slippe unna uten å ta mer skade.
Forskjell på «early access»
Mens The Rogue Prince of Persia naturlig nok blir sammenlignet med Dead Cells, må spillet også tåle sammenligninger med Hades II. Begge inntok «early access» denne måneden, og de to har blitt et slags eksempel på hvordan tidlig tilgang utarter seg forskjellige for ulike prosjekter.
Hades II føles på mange måter som et ferdig spill, bare med litt manglende innhold og noen midlertidige teksturer. Motsetningsvis har The Rogue Prince of Persia tydelig et stykke igjen før det når målstreken.
Ikke bare er det krasj og litt merkelige ting med animasjoner her og der. Spillet er også litt innholdsfattig. Akkurat nå er det seks nivåer og to sjefsfiender. Dette skal i hvert fall dobles før lansering av fullversjonen, men det er kjekt å vite hva som er her for den som vurderer kjøp allerede nå.
Så lenge du ikke forventer poleringen fra Dead Cells eller innholdsmengden i Hades II, ser jeg imidlertid ingen grunn til å bli misfornøyd. Det er flere stier å utforske, våpen å prøve seg med og historietråder å nøste opp. Litt av poenget med denne typen spill er også å spille gjennom de samme delene igjen og igjen, som også vil gjøre det enkelt for utvikleren å feste på nytt innhold etter hvert som det kommer.
Konklusjon
The Rogue Prince of Persia vil nok bli et flott spill etter hvert, men akkurat nå er det vanskelig å anbefale kjøp. Det er bare litt for mye rot, og spesielt spillkrasj ødelegger veldig for opplevelsen. Utvikleren har lovet at dette skal fikses, og basert på hva teamet har klart med Dead Cells er jeg overbevist om at alt kommer i mål også her.
Når det faktisk virker tar det litt tid å venne seg til alt spillet prøver å få til. Får du bevegelsessystemet under kontroll blir opplevelsen riktignok langt bedre, og det er veldig gøy å kombinere parkour med kampsystemet – spesielt i møte med sjefsfiender.
Av innhold kan ikke The Rogue Prince of Persia måle seg med hverken Dead Cells eller Hades II, som også nylig kom i «early access». Hele poenget med denne typen spill er imidlertid å spille gjennom de samme områdene igjen og igjen, mens man jager den perfekte utførelsen, så det gjør ikke veldig mye at spillet er litt kort. Mer innhold kommer også etter hvert.
