Total War. Total War. En serie som har gått fra æra til æra, tatt steget ut i fantasiverden, og kommet tilbake til vår egen historie. Det er en serie som tradisjonelt sett står mitt hjerte svært nært, men som jeg vet når jeg burde – og må – kritisere. For om det er noe Total War er – bortsett fra de enorme kampene, den flotte grafikken og blandingen av sanntid og turbasert spilling – er det også en serie som ikke har turt å finne opp hjulet på nytt. Bortsett fra Empire: Total War og Total War: Warhammer har Creative Assembly gjort få endringer med kjernemodellen, og noen – meg selv inkludert – vil si at de til og med har tatt flere steg tilbake siden Medieval II: Total War. Spørsmålet blir dermed hvordan Thrones of Britannia og Creative Assemblys nye Saga-konsept tar seg ut blant seriens større spill. Så langt er inntrykket labert.
Saga
Total War Saga: Thrones of Britannia er det første spillet i Creative Assemblys nye Saga-konsept. Saga-spillene skal, i motsetning til de større Total War-spillene, ta for seg en kortere periode som også er fokusert på et mindre område. I dette tilfellet blir det Storbritannia under vikingtiden, istedenfor noe sånt som Europa og Midtøsten i middelalderen.
Med et så snevert fokus burde Thrones of Britannia også virkelig dykke dypt for å tilfredsstille, og Creative Assembly forsøker å gjøre dette Saga-spillet føles nytt ved å endre på en del aspekter som har preget Total War-spillene lenge. Ettersom fraksjonene ikke er så ulike hva kulturer og utseendet angår, blir det desto viktigere å skille mellom hva som gjør engelskmenn unike, og samtidig hvorfor man skal ha lyst til å prøve seg på vikingene eller irene. I Thrones of Britannia har hver fraksjonskultur sine egne mekanismer, som får innflytelse på blant annet «public order» - lykkenivået i byene dine – og hvor mye du tjener på diverse ting. Dette avhenger av hvilken type kongerike du hører til, være det engelske eller vikingeriker, og det som er unikt for din egen fraksjon. For eksempel vil West Seaxe (senere England) få bonuser på samme nivå som Mierce fordi de begge er angelsaksere, mens West Seaxe som fraksjon har tilgang til Witan-mekanismen, som av og til skaffer deg hendelser som samler rådet i landet ditt og lar deg velge mellom diverse positive og negative følger.
Slike bonuser gjelder for hver fraksjon, og på en måte gjør det hver stat unik. For eksempel må du som den store vikingarmeen East Engle holde armeen din og innbyggerne glade ved å kjempe kamper og bestemme deg for om du skal la fangene dine gå eller innlemme dem inn i armeen din. Samtidig er du som sjøkonge avhengig av å skaffe «tribute» - skatter – fra undersåttene dine, noe du får – igjen – ved å delta i kamper. Ofte er Thrones of Britannia dårlig til å fortelle deg hvordan visse ting skal gjøres, som for eksempel sjøkongenes ekspedisjons-mekanisme, eller hvor ofte angelsaksernes råd samles. Likevel er det en fellesnevner: kjemp kamper for å oppfylle kravene for disse hendelsene, tørk, og gjenta. Det betyr ikke at fraksjonene ikke tjener på disse unike aspektene, men hvordan man får til ting er ikke utført på en ideell måte.
Endringer, ofte forenklinger
Endringene fra forrige historiske Total War-spill er mange. Den kanskje største og mest åpenbare av dem har å gjøre med måten man rekrutterer soldater på. Tidligere har dette fungert ved at du velger deg en enhet, betaler for den, og venter rundene det tar på at hele enheten kommer klappet og klar. I Thrones of Britannia kan du nå kjøpe så mange enheter du har råd til på samme tid, og faktisk vil enhetene være klare samme runde, men uten hele enheten intakt. Dette er for å simulere at staten samler sammen soldatene over tid. Som mekanisme er dette en smakssak, men jeg mener den er underutviklet. Det blir svært mye venting når man lager en hær, for faktisk tar det fem til ti runder for en enhet å fylles helt opp. For at rekrutteringen skulle føles optimal, mener jeg man hadde trengt flere mekanismer i bakgrunnen og noen man kunne justere på selv – utenom generalers ferdigheter – som kunne hatt påvirkning på hvor mange folk du mønstret hver runde.
For er det én ting Total War Saga: Thrones of Britannia mangler, er det mekanismer. Jeg forstår ikke hvorfor Creative Assembly forenkler en serie som allerede er blitt forenklet for så godt som hver eneste historiske tittel de siste ti årene.
For det første er agenter, som spioner og prester, fjernet. Jeg er enig at de kunne bli irriterende, men for meg er løsningen å finne opp mekanismen på nytt, kanskje få den til å fungere litt mer i bakgrunnen, ikke å fjerne den fullstendig. I samme slengen har Creative Assembly fjernet religioner og kulturer som mekanismer i spillet, slik at så godt som det eneste som faktisk har innvirkning på befolkningens lykke er om du nettopp har tatt over/ødelagt en by, eller om du har nok mat i riket ditt. War Fervour-mekanismen har også innvirkning, men fungerer mer i bakgrunnen basert på hvordan du som fraksjon gjør det i kriger og kamper mot fienden. Videre er overraskelsesangrep fjernet, flere hær-muligheter som "forced march" er fjernet, og edikter i provinser er helt borte. Rart, synd og frustrerende.
Inntrykket mitt fra Thrones of Britannia er at det tror det gjør noe nytt ved å endre provinssystemet fra Rome II og Attila ved å nå ha en hovedby med flere én-bygningsbyer i samme provins. Det er riktig at det er et steg bort fra de siste tre spillene i serien, men går du tilbake til Shogun 2, Napoleon eller Empire, vil du faktisk se at Creative Assembly bruker akkurat det samme systemet der. Det er i utgangspunktet et provinssystem jeg kan like, men som i Thrones of Britannia blir dørgende kjedelig og frustrerende. I tillegg blir det veldig mye å følge med på på kampanjekartet som gjør brukergrensesnittet hektisk, noe som ikke var tilfellet i Shogun 2 eller Empire/Napoleon.
Målet med disse småbyene er nemlig å tvinge forsvareren til å rykke ut fra sine godt forsvarte slott, og ut mot en fiende som i verstefall raserer landsbygda rundt. På grunn av at det er såpass mange av disse landsbyene blir det dessverre en mye mer kjedelig slitejobb enn en lek mellom katt og mus eller forsvarer og angriper.
I tillegg har Thrones of Britannia fokusert på figurene i spillet. Alle fraksjonene har unike ledere, og generalene i spillet kan naturligvis også oppgraderes og må passes på hva lojalitet angår, for hvis ikke kan det bli borgerkrig. Dette er likevel heller ikke noe nytt, men noe som kan – igjen – bli sett helt tilbake til Shogun 2 hvor du ga generalene dine forskjellige oppgraderinger. At Creative Assembly nok forsøker å skape fornemmelser til Crusader Kings 2 er søtt, men blir pinlig når man opplever hvor magert Thrones of Britannias system er. Greit nok er det at det er mye man kan oppgradere ved generalene, men det er likevel ikke noe mer enn det. Ingen unike hendelser og ingen personlige fortellinger sammen med det faktum at estetikken i Thrones of Britannia er basert på tidens kunst – som gjør generalene om til tegneseriefigurer mer enn noe annet – er med på å gjøre at jeg mister båndet til generalene mine, og at innlevelsesfølelsen forsvinner.
At diplomatiet ikke har endret seg til det bedre, men faktisk har mistet muligheten til å underskrive handelsavtaler (nå går handelen automatisk i bakgrunnen) er også trist. Det kanskje aller verste er imidlertid sivilisasjonsbyggingen, som nå er mindre spennende enn noen gang. For å bygge en handelsbygning får du et visst antall gullmynter og kanskje et prosentantall bedre handelsbalanse, som liksom ikke betyr noe spesielt. Noe av det morsomste med mikroadministrering er at man følger med på mens tallene går opp, og vet at når man bygger x, gir det en tydelig innvirkning på y, som igjen gjør at jeg kan gjøre ditt og datt. Når jeg derimot får vite at jeg nå produserer 25 mer av ull, får 100 flere gullmynter i runden for en bondegård «(FARM)» som det så stygt står, og 10 mer salt et annet sted, er det vanskelig å beregne hvor mye mer man faktisk kommer til å sitte igjen med, og mangelen på ordentlig organisk vekst a la Rome og Medieval 2 er tydelig. Det er mulig å gå inn på handelsmenyen og se hva hver ressurs er verdt, men det virker ikke som om produksjon eller eierskap har innvirkning på priser, som gjør at jeg føler det også kommer til kort.
Det føles så utdatert
Kampene i Thrones of Britannia er gode som alltid, og gir oss det man forventer av et historisk Total War-spill. Det er ikke mye mer å si her enn at det alltid er morsomt å sende flere hundre, om ikke tusen, soldater mot hverandre, og bruke taktikk for å slå en overveldende motstander. Lydene er på plass, og selv om kampmusikken av og til fenger, er lydsporet for øvrig kjedelig og uinspirert. Musikken er lysår unna Total Wars storhetstid.
Kampene er likevel ikke noe mer enn bare «kult», for jeg har liksom sett alt før. Det er et stort problem, for Thrones of Britannia er så tydelig bygget på Total War: Attila-motoren, som tross alt er tre år gammel. Enhetene oppfører seg på lik måte og kavaleriangrep stopper idet de krasjer innover fienden, som ødelegger innlevelsesfølelsen. Jeg skjønner ikke hvorfor Creative Assembly ikke har tatt i bruk fundamentet de har i den nyere Warhammer-motoren, når den så åpenbart ikke bare er bedre å utkjempe slag med, men mer optimalisert hva ytelse gjelder også. Utvikler har heller ikke brakt tilbake mekanismen i Medieval II som gjorde at oppgraderinger av soldaters utstyr på kampanjekartet førte til synlige oppgraderinger på slagmarken, som selvfølgelig er skuffende. Ei heller har vi generaler som holder taler.
Det er nok også noe ved bruken av Attila-motoren som gjør at Thrones of Britannia føles gammelt selv før det er blitt gitt ut. Grafikken er den samme, enhetene beveger seg på samme måte, tidsperioden er ikke langt unna Charlemagne-utvidelsen slik at enhetene ligner på hverandre, og selv byene og naturen i Storbritannia bruker mange av de samme bebyggelsesmodellene vi kjenner fra Attila. Det blir for kjedelig, og føles ut som om noe man har spilt flere hundre timer før (427 for å være presis).
Jeg får liksom svært lite igjen for å spille Thrones of Britannia. Ikke føler jeg ordentlig progresjon, ikke merker at jeg blir belønnet for å spille, og ikke blir jeg avhengig av mekanismene. Helt på trynet er det at selv om du kan gå fra å være West Seaxe til å bli Angelsakserne og til og med kongeriket England, endrer ikke fraksjonssymbolet sitt seg, slik at man ikke får følelsen av å ha gått fra å være et lite kongerike til en dominerende makt på de britiske øyer. Skam, skam, skam.
Konklusjon
Jeg innser at denne anmeldelsen er svært negativ i ordlyden, noe den også er ment å være. Når det er sagt er Total Wars fundament – de store kampene, det enorme kampanjekartet og taktikken mellom dem – nogen lunde til stede. Hadde de ikke det, ville ikke dette vært noe Total War, men såpass må man også forvente. Det som skuffer er hvor lite strategi, mikroadministrasjon og diplomatiske ferdigheter som trengs og er bakt inn i Thrones of Britannias kampanje. Jeg er lei av å bare ha byer som huser fem-seks bygninger, og mangelen på organisk og synlig vekst.
Jeg har aldri følt at et Total War-spill har handlet så mye om å kjempe seg fra by til by – og intet annet – som i Thrones of Britannia, noe som sier litt om hvor enkelt spillet er designet. Her finnes det ingen befolkningsmekanisme, ingen religioner eller kulturer å fremme, og det er i det hele tatt svært lite som gjøres for å få deg til å føle at du har en personlig innvirkning på riket ditt. For selv om fraksjonene er utrolig mange, byene er enda flere og statene har noen unike evner, er det lite som frister med denne fremstillingen av vikingtiden. Spill heller Viking Age-modifikasjonen til Attila: Total War, og spar deg pengene Thrones of Britannia krever av deg. Total War har rett og slett vært mye bedre før, og det bare for noen få år siden.
Total War Saga: Thrones of Britannia er tilgjengelig 3. mai til Windows PC.
