Siden figurens tilblivelse i 1996 har Crash Bandicoot dukket opp i så mye mer enn bare plattformspillene han er kjent for. I likhet med andre spillmaskoter har han blant annet gjort opptredener i racingspill, dengespill og partyspill, og i år har han jaggu også måttet bryne seg på et MOBA-aktig flerspillerspill.
Crash Team Rumble er imidlertid ikke helt som andre MOBA-spill. Om jeg skulle sammenligne det med noe, må det være den interessante Pokémon-avstikkeren Pokémon Unite, men selv denne sammenligningen er ikke helt passende. Til det har punggrevlingens nyeste spill for mange unike og spennende ideer å bringe til torgs.
Mye å sette seg inn i
Men la oss begynne med det som går igjen i andre spill: Crash Team Rumble kaster to lag à fire spillere i tottene på hverandre på tvers av en rekke fargerike baner. Her er målet å sanke mest mulig poeng – i dette tilfellet i form av seriens velkjente Wumpa-frukt – mens man deljer løs på motstandere og kniver om bonuser og taktiske punkter rundt omkring på brettet.
Hver spiller velger fritt blant åtte forskjellige figurer fra Crash Bandicoot-serien – disse er fordelt på tre unike kategorier som alle har både fordeler og ulemper.
«Scorer»-kategorien består for eksempel av Crash og Tawna, to karakterer som er blant de raskeste i spillet og som kan plukke med seg mer frukt av gangen, mens «Blocker»-figurene Dingodile og N. Brio tåler mer skade og egner seg godt til å stoppe fiender fra å score poeng. I den siste gruppen, «Booster», finner vi Coco og Neo Cortex som begge kan aktivere kontrollpunkter mye raskere enn det som er vanlig.
Utover dette har hvert nivå opptil tre ulike kontrollpunkter som kan aktiveres ved å samle nok relikvier, og disse kan ha stor påvirkning på kampene. På ett brett kan man blant annet påkalle en diger tornado som skyter motstanderlaget til værs, mens man andre steder finner både katapulter, badeballer og flammekastere.
Med tiden til hjelp
Det høres kanskje ut som en del å sette seg inn i, og det føles også litt sånn når spillet kaster deg hodestups ut i flerspillerkampene etter en veldig snau opplæringsmodus. Da er det ingen kjære mor, og det blir opp til en selv å finne ut hva som er optimale strategier for hver enkelt klasse.
Spillet kunne med fordel gitt deg enda flere måter å bli kjent med karakterer og spillestiler, og selv etter oppunder ti timer bak spakene er det fortsatt en del ting jeg lurer på.
Det hjelper ikke videre at spillet er litt i overkant kaotisk i perioder — det flyr både prosjektiler, frukt og figurer fram og tilbake på skjermen hele tiden, og det er lett å sitte igjen med en følelse av at man ikke har helt kontroll på utfallet av kampen. I hvert fall i begynnelsen.
Ting faller mer og mer på plass etter hvert som man spiller, og etter en håndfull timer merker jeg at kampene blir stadig mer engasjerende. Jeg klarer etter hvert å henge mer med på kaoset, og klarer også å identifisere de mange intense separate dragkampene som foregår på banen samtidig.
Da kan man blant annet innse at man må hjelpe Dingodile med å blokkere fiendens målområde mens sankerne på eget lag løper rundt og plukker frukt; eller at man må ile til og finne fem relikvier før motstanderlaget stikker av med Aku Aku-maskene.
Lettspilt
Det hjelper hvert fall mye at spillet er bygd på omtrent samme lest som Crash Bandicoot 4: It's About Time. Styringen i spillet vil med andre ord være svært kjent for alle som har spilt de foregående Crash Bandicoot-spillene, i den forstand at det er lekende lett å løpe rundt, dobbelthoppe og aktivere spesialangrep.
Også her skiller figurene seg en del fra hverandre: Crash og Coco kan for eksempel snurre for å knuse kasser og er omtrent slik man husker dem fra tidligere, mens nykommere som Catbat og N. Tropy kan henholdsvis sveve og skyte gjenstander etter de andre spillerne.
Jeg synes foreløpig at «Blocker»-klassen virker i overkant kraftig: Det er altfor lett for de mektigste figurene å slenge de mindre spillerne opp i lufta og ut av målområdet, og dette forverres ytterligere hvis man ikke evner å samarbeide med lagmedlemmene sine.
Sistnevte leder gjerne til en del frustrasjon underveis, og jeg kan knapt huske sist jeg ble så sint på et spill som det jeg har blitt under testingen av Crash Team Rumble. Kanskje det var da jeg anmeldte N. Sane Trilogy for ganske nøyaktig seks år siden?
Men det var ikke gratis!
Nivåene er ikke enormt store, men i motsetning til Crash Bandicoot-spill flest får man ikke utforske lineære, lukkede nivåer denne gangen. I stedet finner kampene sted i åpne, tredimensjonale omgivelser hvor typiske gjenstander som Wumpa-frukt, edelstener og relikvier ligger strødd rundt omkring.
Ved lanseringen har spillet totalt ti baner, hovedsakelig inspirert av steder man besøkte i Crash Bandicoot 4: It's About Time. Det er forståelig, men samtidig litt skuffende at utviklerne i Toys for Bob ikke har hentet mer inspirasjon fra de første spillene i serien – hvor kult hadde det ikke vært å konkurrere i middelalderuniverset fra Warped eller i en undersjøisk bane fra Cortex Strikes Back – men forhåpentligvis kommer dette etter hvert.
Spillet er tydelig basert på en modell om at det skal komme mer innhold etter hvert, inkludert nye sesongpass hver tredje måned, kosmetiske gjenstander og nye figurer, og det er naturlig å tro at det også dukker opp flere baner etter hvert som spillet får ben å gå på.
Det som er her er likevel både fargerikt og fengende, og jeg har foreløpig ikke problemer med å la meg engasjere. Kampene er fartsfylte og korte nok til at man gjerne bare kan ta «én til», og enn så lenge er både kostymer og utfordringer man låser opp fordelt slik at det alltid er noe kult å strekke seg mot.
Om spillet har livets rett gjenstår riktignok å se – jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg innså at spillet ikke var «free-to-play», for det er nok typiske kjennetrekk ved spillet som skulle tilsi at det var gratis, men man må altså punge ut i underkant av 300 kroner for å bli med på moroa.
Hvordan dette påvirker spillerbasen er vanskelig å si, men jeg tror dessverre Crash Team Rumble er et spill som er langt gøyere å spille enn det trailerne viser – da hadde en gratis inngangsportal vært akkurat det spillet kunne trengt for å tiltrekke seg friskt blod.
Konklusjon
Crash Team Rumble byr på fargerike og fartsfylte flerspillerkamper, men ikke uten en litt humpete og kaotisk introduksjonsfase. Spillet gjør lite for å forberede deg på kaoset som venter på de mange unike slagmarkene, og det tar brått to-tre timer før man føler noen som helst form for kontroll over det som foregår.
Da blir det til gjengjeld stadig mer engasjerende å denge løs på hverandre i Bandicoot-land, og både figurer, nivåer og spesialangrep er godt designet.
Noen evner og figurtyper føles riktignok litt vel kraftige i skrivende stund, og dette, sammen med litt tvilsom «matchmaking» – hvor én spiller gjerne er sykt dyktig og et par andre er sykt dårlige – får en del av kampene til å føles i overkant ujevne.
Jeg synes også det mangler litt innhold foreløpig: Det er for all del mange spennende kostymer og utfordringer å låse opp, men jeg hadde gjerne sett flere baner inspirert av de første spillene i serien. At det kun er én enkelt spillmodus føles også litt snaut.
Det er med andre ord en del forbedringspotensiale her, men jo mer jeg spiller jo mer koser jeg meg. Jeg ser med andre ord ikke bort fra at jeg kommer til å spille Crash Team Rumble en del utover høsten også.
Crash Team Rumble er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One og Xbox Series X/S.
