LOS ANGELES (Gamer.no): Om det er ett fellestrekk med mange av de nye spillene utgiver Focus Home Interactive viste frem under E3-messen, må det være at de alle flørter med skrekk og mørke. Der A Plague Tale: Innocence virker mer direkte ekkelt og grusomt, appellerer imidlertid Call of Cthulhu til en dypere del av skrekken og galskapen i oss. Det er klart at det fortsatt er tidlige dager hos Cyanides nye tittel, men spennende virker det likevel.
En detektiv i mørket
Det er sent på kvelden i det privatdetektiv Edward Pierce ankommer et herskapshus på østkysten av USA på 1920-tallet. Hadde han vært der noen måneder tidligere ville det nok vært både lyse omgivelser og lystige mennesker å møte på, men så er det jo en god grunn til at Pierce befinner seg i området først nå; en stor brann herjet eiendommen og krevde flere liv. Politiets etterforskning endte imidlertid i sprikene forklaringer og manglende bevis, men den midlertidige konklusjonen var at en kunstner ved navn Sarah Hawkins – sammen med mann og barn – døde i brannen som angivelig ble forårsaket av en ulykke.
Pierce gjennomskuer eiendommen før han kommer seg opp til huset, men finner til sin forferdelse ut at døren inn er låst. Snart møter han på en vaktmester som oppfører seg truende. Med en øks i hendene lurer han på Pierce gjør i området, og bare ved å svare riktig kommer vi ut av denne situasjonen med en nøkkel i hånden.
Rollespill fra helvete
Call of Cthulhu er et spill basert på en Lovecraft-inspirert fortellingsstil og et penn-og-papir-basert rollespill fra 80-tallet. H.P Lovecraft er best kjent som en forfatter som skrev om forferdelige situasjoner og galskap, og det er tydelig at spillet bruker dette for alt det er verdt. Skrekk-aspektene spiller på lag med rollespillelementene for eksempel ved at Pierce kan bruke forskjellige teknikker for å finne ut av hva som foregår.
For det meste leter man etter bevismateriale og undersøker hva som har skjedd, og et eget ferdighetstre er med på å gjøre en potensielt enkel opplevelse noe dypere. Man har blant annet et nivåsystem for hvilke ledetråder og spor man kan oppdage, om man kan få mer ut av ting man har funnet, og et ferdighetstre for overtalelse og hva man kan få ut av samtaler. På samme måte som i Dungeons & Dragons eller andre penn-og-papir-rollespill triller man på mange måter en terning der nivået ditt blir stilt overfor utfordringen, og utfallet av terningkastet bestemmer om du lykkes med det du prøver på.
Sånn sett er ikke det Call of Cthulhu gjør med rollespillelementene sine noe nytt. Når man tenker over det er det mange rollespill som lar deg prøve å vinne slike «lotterier» der sjansene dine øker med nivået, men at det gjøres i omgivelser som denne kan hjelpe med å skape en enda mer intens og skremmende opplevelse.
Samtidig er det nok ikke ferdighetstreet som er den aller viktigste mekanikken i spillet. Den æren får sannsynligvis galskaps-mekanikken, som bestemmer hvor sinnssterk og ved sine fulle fem Edward Pierce er. Dette bestemmes av en såkalt «insanity gauge» - altså en målenhet for sinnssyke. Denne måleren fylles etter hvert som spilleren oppdager nye ting og kommer dypere inn i fortellingen, helt til Pierce ikke vet hva som er ekte eller fantasi lenger. Det er her mareritt-delen av Call of Cthulhu virkelig spiller inn, for om du trodde et mørkt og forlatt herskapshus var det eneste å frykte, tar du grundig feil. Demoner som stiger ut av malerier er bare forsmaken på det vi vil oppleve.
Med tanke på hvordan galskapsmåleren vil endre opplevelsen fra en relativt skremmende detektiv-fortelling til en helvetesaktig spøkelseshistorie er det ikke usannsynlig at vi står en annerledes spillopplevelse i møte. Det blir spennende å se hvor mye man selv har å si for hvor raskt den fylles, og hvordan mekanikkene endrer spillet med tiden.
Én ting er imidlertid sikkert; Pierce vil bli gal, og jo galere han blir, jo mindre makt har du over ham. Det var ikke mulig for oss å spille Call of Cthulhu selv, men – som er vanlig kost på E3 – ble vi vist en gjennomspilling av forskjellige deler av spillet. Etter å ha sett en seksjon tidlig i spillet før Pierce er blitt gal, ble vi vist et klipp fra et senere kapittel der mannen begynner å falle mentalt sammen.
I en scene der Pierce møter på en demon er det tydelig at ting har gått galt, men samtidig som det er ekkelt å merke at figuren vår lider, er det kanskje like ille å vite at man ikke kan gjøre noe for å stå opp mot vesenene han møter på. I dette tilfellet var alt man kunne gjøre å rømme og gjemme seg fra demonen. Pierce fant et lite skap å stå i hvor han var trygg, men på grunn av redselen kunne han ikke være der lenge. Jo fortere hjertet banket, jo kortere tid var det til han ville besvime. Med andre ord er man aldri trygg, og det ser ut til at man alltid må tenke på hvor man skal løpe så snart kysten er klar.
Viktig å luke ut feil
I spill som virkelig forsøker å trekke spilleren inn er det alfa og omega at mekanikker og animasjoner fungerer som de skal, for noe av det verste er når feil og mangler er tydeligere enn alt som faktisk fungerer. Selv om det meste så ut til å være på plass, var det visse aspekter ved spillet som ikke så ferdig ut. Et eksempel på dette var animasjonene til vaktmesteren vi snakket med, som beveget seg i en meget tydelig «loop»-animasjon gjennom samtalen.
Samtidig er det svært viktig at rollespillmekanikkene faktisk er morsomme, slik at spillet blir mer enn bare en skremmende fortelling. Dette er det vanskelig å si noe om på dette tidspunktet da vi ikke fikk prøve det selv, men med tanke på at det ikke er noe ordentlig kampsystem tilgjengelig burde det være noe ekstra givende ved å snike seg rundt og etterforske hva som har foregått.
Konklusjon
Call of Cthulhu er definitivt et skremmende spill, og kanskje et av de aller skumleste vi fikk oppleve på E3. Spesielt ille er det på et mentalt nivå. For selv om andre spill kanskje byr på mer kjøtt og blod, er det det psykologiske som står i sentrum her. Det betyr imidlertid ikke at det ikke vil være nok av forferdelige ting å se i Call of Cthulhu – snarere tvert imot, ifølge spillets trailere er det mye ille å forvente.
Vi har bare opplevd en ørliten del av hva utvikler Cyanide har å by på, og du verden så spennende det ser ut. Så lenge spillmekanikkene er morsomme og småirriterende animasjonsgjentagelser blir fikset på, er det ikke noe i veien for at dette blir et skrekkspill av de sjeldne.
Har du spilt et av årets beste skrekkspill ennå?
Resident Evil 7 er absolutt et spill du bør spille – hvis du tør. Les vår anmeldelse »
