Utvikler Rocksteady er i hardt vært om dagen. Ikke bare er det lenge siden storhetsdagene som så Batman Arkham-serien revolusjonere superheltspill, men Suicide Squad: Kill the Justice League, den første store satsningen på årevis, er et live-service-spill som fokuserer nærmest utelukkende på slåssing og oppgradering av utstyr. Det er uten tvil et hopp fra det stramme designet i spill som Batman: Arkham Knight, men klarer Rocksteady likevel å redde stumpene?
Fra Arkham til Metropolis på flere måter
Frihetsfølelsen av å kaste seg forbi Metropolis’ gater, enten det er ved å slenge høyteknologiske boomeranger, eller ved mektige hai-hopp (ja, haier kan hoppe nå), er unektelig god. Det var alltid noe helt spesielt ved å sveve med Batmans enorme sorte vinger i Arkham, men Suicide Squad skal ha for å føles stramt og smetten på en helt annen måte. Enten man skyter seg frem og opp med Deadshots jetpack eller svinger seg fremover med Harley Quinns drone, har Rocksteady klart å skrape sammen et bevegelsessystem som funker som det skal, og det er essensielt i et spill som over alt annet prioriterer smidighet og lynraske reflekser. Men selv om Suicide Squad: Kill the Justice League for det meste foregår i et met lekent tempo midt på lyse dagen, betyr ikke det at truslene fra fiendtlige skapninger er noe mildere.
Selvmordsgjengen i Metropolis
Storbyen Metropolis – og menneskeheten for øvrig – er i fare. Justice League, deriblant Superman og Grønne Lykt, er borte, hjernevasket av superskurken Brainiac for å hjelpe med hans dominans og overtakelse av verden. Ikke bare er Metropolis i ferd med å totalrenoveres på en svært negativ måte, men Brainiacs hjernevasking av vanlige mennesker har skapt ham en hær av zombie-lignende levende døde.
Så hva gjør man når nærmest udødelig halvguder blir hjernevasket av en ondsinnet skapning som kommer for å ødelegge jorda? Når det ikke er helter igjen tyr amerikanske myndigheter til innelåse forbrytere i stedet, deriblant Harley Quinn, en gammel kjenning av godeste Batman. Sammen med tre andre dannes Suicide Squad – også kjent som TFX (Task Force X) – for nå å kjempe i det godes ærend. Det gjøres ikke utelukkende av egen vilje; våre fire «helter» har fått mikro-bomber implantert i hodet, bomber som kontrolleres av ingen andre enn Amanda Waller, lederen for sikkerhetsorganisasjonen A.R.G.U.S, mot løfter om frigivelse etter at Brainiac er beseiret.
Og det kan ta tid.
Triste feilsteg
Det er tydelig fra første stund at Rocksteady består av en haug med dyktige utviklere. For Suicide Squad er på mange måter et fantastisk eksempel på hvor filmatisk spill kan være. Det er så mange gode filmsekvenser i Suicide Squad – og de er så gjennomførte – at man umiddelbart ser hvor Rocksteady kommer fra, hvor tydelig kompetansen deres er. Humoren klaffer ikke hele tiden, men den gjør det ofte nok til at jeg ler av og til. Bevegelsene er realistiske, og detaljer i ansikter og ansiktsuttrykk bringer det hele til live. Jeg gleder meg til neste mellomsekvens spilles av, og spesielt er det morsomt å se Justice League-heltene dukke opp, siden jeg kjenner dem bedre enn våre faktiske helter.
Enn så lenge klarer Suicide Squad i det minste delvis å rettferdiggjøre seg selv ved å fokusere på det Suicide Squad faktisk er kjent for, nemlig å bruke alskens maskingevær, granater og oppgraderinger til å fullføre oppdragene sine. Og det er her spillet havner på ujevn grunn.
For som et live-service-spill, altså et spill som jevnlig blir oppdatert med nye – og ofte betalte – oppdateringer, er jaget etter alltid nye våpen, nytt utstyr, et viktig aspekt. Når du fullfører oppdrag i Metropolis får du nytt utstyr som gevinst, og du kan kjøpe og oppgradere disse ytterligere hjemme i basen din. Heldigvis er det ikke fokus på at spilleren må kjøpe noe her, for vi snakker bare om kosmetiske ting man kan betale med ekte penger for.
Men uansett hvor gjennomført mellomsekvensene er, er og forblir Suicide Squad en såkalt «looter shooter», og målet er egentlig ikke å redde verden, men heller å konstant uttrydde fiendtlige mobber for å skaffe nye våpen med kulere farger, fullføre de samme oppdragene gang på gang for å få råd til førstnevnte, og vente på neste kapittel i fortellingen om Brainiac.
I det hele tatt er Suicide Squad på mange måter et anti-Destiny; Fortellingen er fortalt briljant og med følelse og takt, mens selve spillingen dessverre blir tam etter de første timene. For selv om det faktisk er morsomt å plaffe, sveve og knuse seg vei gjennom horder av monstre i de innledende timene, viser Suicide Squad kjapt hvor liten oppdragsvariasjonen egentlig er.
Du skal redde de samme folka på den samme måten, uskadeliggjøre de samme maskinene gang på gang, og utføre identiske triks gjennom hele spillet. Og selv om oppdragene skulle være annerledes konseptuelt, utføres de uansett i det store og hele på akkurat samme måte; hopp, skyt, svev, slå, repeat. Det er rett og slett så mange færre kreative handlinger her enn i Batman-spillene at det gjør vondt, og skyldes sannsynligvis utelukkende at spillet skal føles avhengighetsskapende og være enkelt å hoppe inn i. Samtidig ender det opp som det nærmest motsatte – morsomt i små øyeblikk, men kjedelig etter bare noen flere.
Det skal også nevnes at på PC spesielt halter spillet unormalt mye uansett hvor god maskin du skulle ha, på ganske lik måte - dog noe bedre - som Star Wars: Jedi Survivor
Konklusjon
Hvis jeg skulle ønsket meg et nytt spill fra Rocksteady ville det nok ikke vært Task Force X jeg hadde satt høyt på listen over spillbare (anti)helter, og jeg skal ikke skjule at jeg tror utvikleren med fordel kunne latt oss spille som Wonder Woman, den eneste i Justice League som enn så lenge fortsetter å kjempe mot Brainiac. Men den gang ei.
Når det er sagt byr Suicide Squad: Kill the Justice League på morsomme øyeblikk, nokså smidige kontroller og filmatiske mellomsekvenser av høyeste kvalitet, som gjør det enda tristere at resten av spillet er en skygge av det Batman-spillene brakte på bordet.
Det er rett og slett ikke like deilig avhengighetsskapende å trykke på avtrekkeren her som i andre etablerte spill i sjangeren, universet føles ikke like mystisk og altoppslukende, og selv om de er godt laget er ikke figurene - være det medlemmene i TFX eller lederen Amanda Waller (som alltid er dritsur) og Co, nødvendigvis likanes. Og er det noe Suicide Squad mangler, er det nok denne følelsen av genuin sjarm, samt en intensjon om å tilby et spill som folk er ment å elske, fremfor et produkt man skal bli avhengig av.
Suicide Squad: Kill the Justice League er ute nå til PlayStation 5, Windows og Xbox Series X/S.
