Kharjo er en Khajiit i The Elder Scrolls V: Skyrim som har kanskje ti setninger dialog i oppdraget han gir deg. Han har mistet måneamuletten, en presang fra sin mor da han var bare en liten kattunge. Den er det eneste minnet han har fra hjemlandet sitt her i kulda.
Men han har altså ikke noe mer å si i spillet, er en mindre spillfigur som gir deg en av utallige «hent greia mi»-sideoppdrag. Han er en kattemann. Så hvorfor er det mods for å kunne gifte seg med ham?
Her er en teori: Det er fordi han er en av de få ordentlig sympatiske karakterene du møter. Han ber deg være forsiktig. Han savner måneamuletten sin, «men et liv kan ikke erstattes like lett». Og han sier det med akkurat nok overbevisning. Man kan jo bli litt småbetatt av snille gutter man treffer på sin vei, man kan jo det.
Opp til nylig var det likevel BioWare som hadde pokalen i romantikk og erotikk i spill. Dine følgesvenner i Mass Effect og Dragon Age har bakhistorier, mørke og triste hemmeligheter, og ulike personligheter. Det er noe for enhver.
Så fort: Hvem ligger du med i Mass Effect og hvorfor er Garrus det riktige svaret?
Dette er altså (i tillegg til et personlig ståsted) en ganske utbredt holdning på det store internettet. Til tross for at han har det jeg antar er et eksoskjelett. Det begynner bli en stående vits at bioware presenterer den ene menneskelige hunken etter den andre og at kvinner sier «hmm, ja, men hva har du med horn?».
Det er stemmeskuespillet som utgjør halve effekten. Resten er karakterutvikling og at han har en myk side. Det er en del å lære om å invitere på date også. Selv om skarpskytterkonkurranse kanskje ikke er for alle.
Og sympatisk nok så leser han seg opp på menneskelig erotisk funksjon sånn før vi hopper i senga.
Det er veldig veldig mye fanart av Iron Bull, og det kan dere velge å google selv med safesearch av eller på. Men ikke i åpent kontorlandskap.
Spill med så inkluderende og bredt utvalg av folk du kan legge an på har også ført til en annen funksjon: De av oss som kanskje trengte et fristed å leke med kjønn, identitet og seksualitet har en mulighet til å teste ut noen nye konsepter i trygge rammer. Eller føle seg inkludert. Det er ikke veldig mange tiår siden «finnes ikke» var standarden for LHBT-representasjon i medier. Men i 2017 kom Dream Daddy ut og ble et viralt pappa-dating-spill. Vi har kommet ganske langt, heldigvis.
Med utgivelsen av Baldurs Gate 3 har vi fått en ny standard for forholds-simulatorer i rollespill. Karakterene har veldig dype historier. De er velskrevet og troverdige. Du blir kjent med dem og bakgrunnen deres, og hvordan de ble som de ble, over lang tid. Det er komplisert. Du må som potensiell kjæreste forholde deg til folk med dype sår i sjela, traumer, ulike … ehm … seksuelle preferanser. Uten å spoile: Dette er kanskje et spill som forbereder deg litt på noen av de mørkere og litt mer innfløkte realitetene ved faktisk voksne relasjoner.
Stemmene underbygger det hele igjen. Det har vært et litt undervurdert og underdekket fag og vi har hittil ikke kjent igjen så mange av dem med mindre man er litt spesielt interessert. Men Baldur's Gate 3-skuespillere oversvømmer nå YouTube.
Så var det spillerotikk da. Det er jo ikke feil å dytte litt stramme klær på litt urealistisk proporsjonerte folk eller en eller annen sikkert helt tilfeldig toppløs mann. Man må få lov å legge inn en thirst trap her og der og ha litt heldige kameravinkler under en sexscene eller to. En venn spiller bare kvinnelige karakterer i World of Warcraft fordi «om jeg skal se på en rompe i flere hundre timer fremover er det greit at det er en fin en». Godt poeng. Lara Crofts popularitet har også noen velkjente årsaker i tillegg til spillenes kvalitet.
Noen drar det derimot litt langt. Dead or Alive Xtreme Beach Volleyball var det første spillet som fikk en «mature»-rating av det litt amerika-pripne ESRB. Spillet handlet for det meste om pupper. Det var mulig å kjøpe ulike bikinier til damene i spillets shop. Hele opplegget var litt latterlig. Nok til at hetero mannlige venner inviterte for å spille det ironisk. Noen der borte kunne for øvrig hatt godt av en liten fysikk-leksjon sånn puppemessig…
På ett eller annet tidspunkt oppdaget jeg også et Sakura-spill i mitt Steam-bibliotek, antagelig en moro-presang fra noen. Serien er populær og det kommer stadig ut nye versjoner. Noen må like det.
Jeg fyrte opp dette puppespillet, Sakura Dungeon, med en «very positive»-rating på steam, for å sjekke greia. Etter de fire første puppeparene og mekanikken med at klærne faller av under kamp, ble jeg litt desensitivisert. Puppene ble en del av inventaret og man kunne konsentrere seg på en egentlig helt ok minus dungeon-crawler med minimal spillmekanikk. Det er nok ikke spillets kvaliteter utenom samlingen fremtunge anime-jenter som fører til populæriteten.
Det er kanskje lett å avfeie de tomme porsjonene av fanservice og spillene kun sentrert rundt kropp. Noe av det er antagelig at en del av oss er gått litt lei av pubertalt publikumfrieri. Vi spilte Leisure Suit Larry på barneskolen mens vi fniste og er kommet lenger. En del anime-fans følger serier de liker på tross av, heller enn på grunn av, fanservicen. Det blir liksom litt mye. Dessuten finnes det pupper og toppløse menn på internett, har jeg hørt.
Men litt pirring og å fnise av at folk er nakne er jo også noe folk setter pris på sånn ellers, og det er ikke alle som leser bioen til folk mens de sveiper på Tinder, for å si det sånn.
Vi er ensomme og horny vi mennesker. Vi får finne glede der vi kan, enten det er hos sympatiske romvesener eller bouncy damer.
Men kanskje det er på tide å sende melding til hen der søte du har tenkt på den siste tiden. Eller invitere partner på piknik, med eller uten sniper-rifle.
