Hva er lett? Og hva er vanskelig? Hvorfor er det vanskelig? Og hvordan er vanskelig konstruert?
Det er mange forskjellige ting som virker inn på hvordan vi tenker om vanskelighetsgrader på spill.
LES OGSÅ: – Spill er eskapisme fra verden. Og verden har forandret seg »
Indre logikk og språk
Spill har ofte et språk de antar du kan. Rent inputmessig. La oss ta førstepersonskyttere. Vi vet hva WASD er og hva de gjør. Oftest C for crouch, spacebar for hoppe.
Eller sanntidsstrategi-spill: Musepeker i kanten for å bevege kartet, eller musehjul for å zoome. Dra boks for å velge flere enheter. Eller bybygge- og økonomispill. Landsbysentrum, mat, så husvære, i den rekkefølgen.
Konsoller har lignende konvensjoner. De går langt tilbake i tid. Kartet gjør alt det kan for å skjule at du kun har en vei å gå, men dem av oss som kjenner sjangeren trenger ikke lure på om vi skal til høyre eller venstre. Vi vet meget godt hva kassene og veggene i brysthøyde er til for.
Jeg spilte nylig gjennom noen klassiske Mass Effect i en sykemelding. Utgivelsesdatoer tilbake til 2007 er veldig lenge siden i spillår. De fleste leserne av denne blekka kan sette seg foran tastaturet og den interne logikken i spillet henger sammen. Hvilken vei går jeg? Hvilke knapper gjør hva? Om det er litt klussete går jeg bare inn i innstillinger og endrer knappenes funksjon. Men hvorfor vet vi at det er muligheten i de fleste spill? Når vi plasseres foran et nytt skytespill på PC er vi inne i det med en gang.
Men for en ny spiller er det ikke bare spillet selv som må læres, men spills språk, sjangertrekk og den antatte indre logikken du kan. Alle spill er vanskelige for en ny gamer.
Portal som «språklæring»
Om du noensinne vil introdusere et nytt menneske til dette «språket» for skytespill, er Portal som Duolingo for nye spillere. Portal har den perfekte læringskurven og viktigere: handler ikke om skyting, som er noe av det som gjør at folk ikke gidder rent sjangermessig. Eller: det handler ikke på overflaten om skyting.
Du beveger deg førsteperson med WASD og spacebar er veier gjennom jump-puzzles. Du må skyte på ting med portal-våpenet, noen ganger under stress mens du blir skutt på. Ganske mange ganger får du det ikke til og dør i et syrebad eller kuleregn fordi du ikke gjemte deg godt nok. Kartene er lineære med inngang og utgang.
Men sjangeren byr på andre vanskeligheter enn «språket». Skytespill der man spiller på nett mot andre handler ofte om å reagere kjapt. Men med alderen mister vi litt av reaksjonsevnen, som jeg har påpekt før. Den lave alderen på utøverne av e–sport henger mye sammen med årsakene til at andre idrettsutøvere gjerne er under 30-åra. Det er mye mer chill å spille sånt sammen med andre som pusher førti, uten at vanskelighetsgraden tar helt av.
Å anerkjenne innsatsen
Det er irriterende hvordan titlene i World of Warcrafts spiller-mot-spiller-del ikke lenger er så vanskelige å oppnå. Noen av oss jobba hardt for dem. Men i takt med at alle kan bli sterkere og sterkere inn i evigheten, blir noen av tingene lettere og lettere. Det samme gjelder loot fra enten ferdigheter eller grinding.
Men hva er vanskelig med grinding? Grinding er vanskelig fordi det tar din tid. Din ekte tid. Det tar hundrevis av timer, kunnskap om hva som må til, regneark og mods om du er av typen. Det du vil ha har en 0,003% sjangs for å dette ut av å drepe akkurat den bossen.
Utvikleren Blizzard har forsøkt bøte på denne følelsen ved å gjøre det umulig å senere oppnå enten de fargene på den modellen, den hatten eller det ridedyret etterpå, med tidsbegrensninger, eksklusivitet, eller fortsette å gjemme belønningen og status-symbolet bak innsatsen. Jeg var sykt stolt av min ride-elg som jeg fikk ved å slå «curve» i raiding en av de gangene for å si det sånn. Det som er vanskelig med nettrollespill er ofte innsatsen. Eller evnen din til å tilpasse deg etter et Excel-ark.
Fra Banished til Rimworld
Om du er av typen som foretrekker koloni-managers (og liker smerte og tårer) er Banished spillet for deg. Det kaster deg uti sjangeren mange av oss har et nært forhold til og så sier den at du er alene nå, etter en innføring jeg vil kalle mangelfull, om du ikke er dypt inn i hvordan ting henger sammen fra før av. Om du gjør en bitteliten feil med demografien i år to dør alle av sult om vinteren i år fem. Og det er bare din skyld for å ikke se på snittalderen til folk og regne på matkonsum, ditt fjols.
Dwarf Fortress er spillet jeg så lengtende på, tenkte «nei», og så begynte spille lillesøster Rimworld.
«Strike the earth», oppfordrer Dwarf Fortress. De siste 20 åra har dette ekstremt innfløkte spillet kun eksistert i ASCII-grafikk. Vi kan takke det amerikanske helsesystemet for at vi nylig fikk en betalt versjon. Den fascinerende historien kan ses i denne dokumentaren her.
Så innfløkt som det er og fra starten av, så ugjennomtrengelig grafisk og styrt av tastatursnarveien. For å bli riktig god må du investere et par hundre timer. Som mange mange mange folk har gjort.
Innimellom taper du
Det er en lærdom for livet. En venn av meg er spilldesigner for et større spillstudio, raid-kompis i World of Warcraft siden tenåra, og i takt med hvordan livet går: Pappa.
Den lille jenta hans har fått alderstilpassede gamingopplevelser store deler av livet, og en av opplevelsene med å være seks år er at man taper i Tetris eller hva hun nå enn spilte mens pappa chatta på Discord.
Barnet kom en gang med en ekstremt trist stemme for å få trøst.
«Innimellom taper du. Det er en del av det som er gøy. Husker du da pappa spilte Dark Souls?»
LES OGSÅ: – Nazidrap, legalisering og kollektivtvang – politikk i spill er så mangt »
